Sankaku-jime – en moderne klassiker

De fleste judoteknikker har røtter som strekker seg langt tilbake i japansk historie. Både kast, kontrollteknikker og prinsipper kan ofte spores helt tilbake til klassiske jujutsu-skoler. Og da er teknikkene gjerne flere hundre år gamle. Sankaku-jime, derimot, bryter dette mønsteret. Det synes jeg var ganske overraskende, men de sparsommelige kildene jeg har funnet fram til er entydige:

Sankaku-jime er ingen gammel og støvete teknikk man finner forklart i de gamle maki-rullene fra jujutsu-skolene. Dette er moderne saker!

Triangelkvelingen, bedre kjent som triangle choke, er en av de mest effektive og (kanskje) fryktede kvelningene i moderne kampsport. Til og med elevene mine på ungdomstrinnet har hørt om den – selv om de aldri har vært i nærheten av en eneste kampsportarena eller -treningshall. Før vi går videre skal vi se hvordan selve teknikken virker.

Jeg har funnet fram til japanske judokilder, fagbøker og historiske fortellinger. Helt ærlig, så har kildegrunnlaget vært ganske tynt, men jeg prøver å skille mellom det vi faktisk vet, og det som er sannsynlig, men ikke sikkert. Målet er å gi et så ryddig bilde som mulig, og jeg har prøvd å unngå å fylle det som mangler med myter og rykter.

Hvorfor er sankaku-jime så effektiv?

Sankaku-jime er en såkalt blodkvelning. Det høres jo ganske voldsomt ut, og de av oss som har vært utsatt for teknikken kan underskrive på at dette er svært effektivt. Hensikten er å skape ubehag ved å stanse blodtilførselen til hjernen – rett og slett. Andre kvedinger er mer fokusert på å stenge luftveiene, men ikke denne, altså.

Teknikken fungerer ved at utøverens lår presser mot den ene halspulsåren, mens motstanderens egen skulder presses inn mot den andre – fordi det andre benet til utøveren legger et press på denne armen. Resultatet er at blodtilførselen til hjernen stoppes, ofte i løpet av få sekunder.

Studier viser at det ikke tar mer enn rundt 8–10 sekunder ved korrekt utførelse av teknikken før den som utsettes for teknikken mister bevisstheten.

Det er også verdt å merke seg at sankaku ikke bare finnes som kvelning, men også som kontrollteknikk (sankaku-gatame). Det er en av grunnene til at teknikken er såpass sterk og anvendelig, for funker ikke shime-varianten, så fungerer gjerne katame-varianten.

Sankaku-jime, eller tilsvarende teknikker, brukes i judo, brasiliansk jujutsu, MMA og en hel haug med militære nærkamp-systemer. Den har altså stor utbredelse, er populær og velkjent i mange kampsportmiljøer. Men… likevel finnes det ingen sikre spor av teknikken før tidlig på 1900-tallet. Fraværet av kilder betyr ikke at teknikken ikke kan ha blitt brukt i praksis tidligere, men at den først blir systematisk beskrevet, navngitt og undervist i judo på begynnelsen av 1900-tallet.

Det finnes noen avbildninger funnet i egyptiske graver som viser teknikker som ligner på triangelkveling, men det er vanskelig å avgjøre om dette er samme teknikk.

Som alltid når vi tenker på historikken til en teknikk, må vi skille mellom sikre kilder og faktisk bruk. Det kan jo hende at teknikken har vært i bruk, selv om den ikke dukker opp i skriftlige kilder før på 1900-tallet. Sannsynligvis har den det, men kanskje uten at man har trent systematisk på den, eller gitt den et navn. Når sankaku-jime ikke dukker opp i kildene før på starten av 1900-tallet, så betyr altså det bare at det er da noen har registrert den i skriftlige kilder.

Første dokumenterte bruk – 1921

Når dukker sankaku-jime opp? Den tidligste sikre dokumentasjonen jeg klarte å finne, stammer fra kosen judo-turneringer i 1921–1922. Kosen judo var studentjudo ved japanske tekniske høyskoler. Regelverket i kosen judo ga langt større rom for bakkekamp enn i vanlig Kodokan-judo. Dermed ble dette miljøet et slags teknisk laboratorium der man kunne teste ut nye teknikker i ne-waza.

Masaru Hayakawa, elev av Kanemitsu ved Okayama, regnes i flere kilder som den første bruker sankaku-jime i konkurranse. Det skjedde i november 1921. Året etter blir sankaku-jime et avgjørende våpen når laget til Kanemitsu bryter den lange seiersrekka til Kanazawa-laget.

Kort tid etter blir teknikken offisielt anerkjent og godkjent, blant annet med støtte fra Shozo Oyama, leder for Judo-forbundet i Kagawa. Og akkurat dette er viktig: Sankaku-jime blir ikke bare godtatt brukt i konkurranser, for det er det jo mange teknikker og varianter som blir. Sankaku-jime blir en del av det offisielle Kodokan-pensumet. Og da kan jo teknikken nærmest gå viralt – som vi kanskje ville sagt i våre dager.

Oppsto triangelkvelingen i klassisk jujutsu?

Til tross for utbredte myter finnes det ingen pålitelige kilder som dokumenterer triangelkvelinger i klassiske jujutsu-skoler. Historiske ruller, tekniske beskrivelser og illustrasjoner viser mange former for kvelninger og nakkekontroll, men ingen der bena systematisk brukes til å kvele halsen via halspulsårene slik sankaku-jime faktisk gjør.

Ben-kvelninger er historisk sett sjeldne, ikke fordi de er ineffektive, men fordi de forutsetter en kampform der bakkekamp, presisjon og tid spiller en større rolle enn mobilitet og våpenbruk. I eldre kampkulturer ble bena først og fremst brukt til bevegelse og stabilitet, mens kvelninger ble utført med armer og klær.

Det finnes riktignok eldre teknikker som hals-saks og mange ulike former for benlåser der man slenger bena rundt hodet på motstanderen, men disse variantene er sjeldne, og de mangler den helt spesifikke kombinasjonen som er typisk for triangelkvelingen – nemlig at ukes arm er med i teknikken.

Jigoro Kano og forholdet til bakkekamp

Judoens grunnlegger, Jigoro Kano, var ikke motstander av bakkekamp, men han var tydelig på at judo først og fremst skulle være et system for bevegelse, balanse og kast i stående stilling. I flere tekster understreket han at tachi-waza var selve kjernen i judo, mens ne-waza hadde en viktig tilleggsfunksjon, en slags supplerende rolle.

Samtidig var Jigoro Kano selvsagt interessert i alt som kunne bidra til en videreutvikling av teknikker. Hele konseptet judo hadde jo blitt til for å ta de gamle kampformene inn i framtida. Sankaku-jime er et godt eksempel på en slik videreutvikling og utvidelse.

På 1930- og 40-tallet ser vi i de ulike kildene at sankaku-jime er godt etablert som en del av Kodokan-pensumet. Tsunetane Oda som var en av de beste trenerne i judo (han fikk 9. dan i judo posthumt, altså etter sin død) i sin samtid viser teknikken på film i flere ulike varianter som ser overraskende moderne ut. Videoen er sannsynligvis tatt opp en eller annen gang mellom 1920 og 1940.

Brasiliansk jujutsu

Alle, absolutt alle, jeg snakker med som trener brasiliansk jujutsu kjenner godt til triangelkvelingen, triangle choke. Men denne teknikken er ganske ny i BJJ.

Da Mitsuyo Maeda introduserte jujutsu i Brasil var det ingen teknikk som het sankaku-jime – i alle fall ikke offisielt. Maeda forlot Japan i 1905, og han startet med jujutsu i Brasil omkring 1914-1915. Dermed hadde han altså forlatt Japan før sankaku-jime ble en del av Kodokan-repertoaret.

Med andre ord lærer rett og slett ikke Helio Gracie og de andre BJJ-pionerene sankaku-jime i utgangspunktet.

Flere historiske fortellinger antyder at triangelkvelinger ikke var en del av pensumet ved Gracie-akademiet på 1950- og 60-tallet. Ifølge Grandmaster Pedro Valente Sr., som begynte å trene hos Gracie i 1953, var sankaku-jime en teknikk han ikke så i bruk før utpå 1970-tallet. Det var først da teknikken ble studert og tatt inn i den ordinære Gracie-treningen. Det var blant annet Rolls Gracie som var interessert i nyere judoteknikker som sørget for å inkludere sankaku-jime.

Triangelkvelingen passer usedvanlig godt sammen med brasiliansk jujutsu. Teknikken gir en offensiv trussel fra ryggen til motstanderen, og det er mange tilgjengelig oppfølgingsteknikker. I tillegg er dette en «teknisk» øvelse som belønner presisjon og korrekte vinkler mer enn rå styrke.

I våre dager er triangelkvelingen en så naturlig del av BJJ at det er lett å tenke at den alltid har vært der, men det har den altså ikke.

MMA og globalt gjennombrudd

Et mye omtalt øyeblikk der triangelkvelingen spiller en viktig rolle var i UFC 4 i 1994. Da vinner Royce Gracie over Dan Severn, en langt større utøver, med en sankaku-jime fra guard – altså fra en posisjon der Gracie ligger på rygg og Severn står over ham og angriper.

Siden da har triangelkvelingen vært en av de mest brukte submission-teknikkene i MMA. Den dukker opp i mange ulike varianter – flyvende varianter, omvendte varianter, i overganger og midt i slagutvekslinger – men grunnprinsippet er det samme uansett: Bruk bena til å legge press på armen og halsen til motstanderen.

En moderne klassiker

Judomesteren Katsuhiko Kashiwazaki som var i verdenseliten på 1970- og 1980-tallet trekker fram sankaku-jime som et eksempel på hvor effektiv og teknisk raffinert moderne ne-waza kan være.

I japanske kilder beskrives sankaku-jime først og fremst nøkternt og teknisk, som en effektiv shime-waza. Det er først senere, særlig utenfor Japan, at teknikken får sitt nesten mytiske rykte.

Sankaku-jime er et eksempel på en teknikk som ikke kommer fra en fjern fortid, men som nesten bør omtales som en klassiker likevel. Vi kan jo kalle det en moderne klassiker.

Kilder

• Danaher, J. (2020, 30. mai). On techniques without historical precedent. Martial History Team.
• Kano, J. (1986). Judo kyōhan [Kodokan-utgave]. Kodokan Judo Institute.
• Kano, J. (2005). Mind over muscle: Writings from the founder of judo (N. Watson, Red.). Kodansha International.
  (Opprinnelige tekster skrevet ca. 1888–1938)
• Kashiwazaki, K. (1992). Shimewaza: Judo masterclass techniques. Ippon Books.
• Kashiwazaki, K., & Noda, H. (1990). Fighting judo. Ippon Books.
• Kodokan Judo Institute. (u.å.). The principles and historical development of judo. Kodokan.
• Ortega, J. G. (2017, 15. januar). The origins of the triangle choke. Valente Brothers.
• Wikipedia contributors. (2023, 1. november). Triangle choke. Wikipedia.
• Wikipedia contributors. (2023, 5. august). Yaichibyōe Kanemitsu. Wikipedia.