Robert Marchant er en av de mest betydningsfulle personene i norsk judohistorie. Samtidig vet vi overraskende lite om livet hans utenfor matta. Men i kilder fra 1950-, 1970- og 1980-årene ser vi at han var judoinstruktør, graderingssensor, mentor og bindeledd mellom en liten, selvlært judogruppe i Oslo og den langt mer etablerte franske judoen.
En nyere akademisk studie av Glenn Eilif Solmoe omtaler Marchant som en fransk judoinstruktør som hadde studert under både Mikinosuke Kawaishi og Shozo Awazu i Paris. Det plasserer ham midt i miljøet som gjorde Frankrike til et av Europas viktigste judoland etter andre verdenskrig. En norsk kilde fra 1974 omtaler ham som hovedinstruktør i Frankrike, opplært etter Kawaishi-systemet, og skriver at han på denne tiden hadde «røket uklar med Kodokanskolen og Ichiro Abe«.
Solmoe plasserer Marchant i en større sammenheng: som en del av et nettverk franske judoutøvere som i etterkrigstiden reiste ut og etablerte judo i land utenfor Frankrike: Pelletier i Luxembourg, Vallée i Sveits, Birnbaum i Spania, og Jean de Herdt i Belgia og Nederland. Frankrike fremmet på samme tid judo i Algerie, Indokina og Madagaskar. Marchant så etter alt å dømme seg selv som en del av denne gjengen, og Norge ble hans fokus.
Fra jordbærplukking til judo
Marchants egne ord, i magasinet Norsk Judo fra 1979, gir oss et lite glimt av livet hans før han kom til Norge. Brevet ble skrevet i anledning Henrik Lundhs 75-årsdag, oversatt fra fransk til norsk av Kjell Salling. Mens han studerte, besøkte han Skandinavia og arbeidet en periode i en arbeidsleir i Sverige. Oppgaven han husket best, med en viss selvironi, var å plukke jordbær.
På denne tiden var han elev av Kawaishi. Etter at han var ferdig utdanna som ingeniør, bestemte han seg for å tilbringe ferien i Skandinavia, stort sett i Sverige.
Under en samtale med Jean Gailhat, daværende generalsekretær i det franske judoforbundet, spurte Marchant om det var noe som drev med judo i Norge. Svaret var ja, og han fikk i oppgave å undersøke forholdene i Norge. Ikke bare skulle han undersøke forholdene, men målet var å etablere både en norsk judoklubb og et nasjonalt judoforbund. Her skulle det altså jobbes målrettet!
Samtidig skulle en annen franskmann, Vaccharopoulos, forsøke å etablere et miljø i Stockholm; Marchant valgte etter alt å dømme Norge nettopp fordi Sverige allerede var dekket. Marchant kjente ingen i Norge fra før. Ved tilfeldig lesning fant han adressen til Kjell Salling i Sarpsborg, kjent som spesialist på jujutsu- og judolitteratur, men som selv den gang bare hadde praktisert jujutsu. Salling fortalte om et antall gutter i Oslo som praktiserte judo, med forskjellige lærebøker som eneste instruktør. Slik kom Marchant i kontakt med Henrik Lundh.
I august 1954 kom Robert Marchant til Oslo. Ifølge Solmoe hadde han da allerede sikret seg Kawaishis tillatelse til å eksaminere og gradere nordmenn. Tillatelsen ble gitt før Marchant i det hele tatt forlot Frankrike. Dette er kanskje et tegn på hvor viktig den japanske linja tilbake til Kawaishi var. Den linja kunne nemlig trekkes helt tilbake til Jigoro Kano, og det bidro til å gi graderingene en viss tyngde.
Fem hvitbelter på Bislet Bad
Det Marchant møtte på Bislet Bad var ikke en klubb i vanlig forstand. Norge hadde ennå ingen offisiell judoklubb. Gruppa rundt Henrik Lundh hadde i flere år forsøkt å forstå sporten gjennom bøker og sporadiske besøk av utenlandske instruktører. Marchant husket senere synet av fem hvitbeltede gutter som satt på helene på ytterkanten av den lille matta, med ansiktet vendt mot ham. De kalte seg «The gang».
Så begynte treninga. Det ble tre timer judo hver dag under hele oppholdet. Marchant forteller om en solrik søndag da gruppa først var ute på en lang rotur i Oslofjorden, med lunsj på en av de øde øyene ute i fjordgapet. Båten holdt visstnok en fart på 30 til 50 kilometer i timen (noe som helt opplagt ikke stemmer), og siden Marchant aldri hadde vært med på rotur før, var han temmelig sliten da de vendte tilbake på land i sekstida. Til hans store overraskelse mente Henrik Lundh at nå var tida inne for en real judoøkt, og det ble tre nye timer trening. Marchant skriver selv at han aller helst ville ha lagt seg under dyna og kanskje påstått at han følte seg dårlig. Men akkurat der og da, 25 år tidligere, hadde han ikke samvittighet til å snike seg unna – uansett hvor sliten han var.
Historien er morsom, men den sier også noe om forholdet som ble etablert. Marchant kom ikke bare med nye judoteknikker. Han møtte ei gruppe med uvanlig stor iver og treningsvilje. Han skriver at det var «en blandet følelse av vanvidd, hell, framgang og tålmodighet». Han tok ikke stor ære for framgangen til utøverne, men sa at «mine elever var forbausende lærevillige og treningsvillige».
De første graderingene
Ved slutten av oppholdet gjennomførte Marchant det som regnes som de første judograderingene av nordmenn i Norge. Robert Marchant hadde på dette tidspunktet 1. dan.
Resultatet av graderingene ble ett gult, tre grønne og tre blå belter, alt med den franske judofederasjonens samtykke og godkjenning. Graderingene var absolutt ikke improviserte private utnevnelser. Marchant hadde sørget for at guttene fikk grader som svarte til deres ferdighetsnivå, i samsvar med de generelle kravene som gjaldt i Frankrike.
De franske graderingsbevisene som ankom Oslo i slutten av november samme år, var signert av Kawaishi selv. (De skulle jeg svært gjerne sett, så om noen har bilder av disse er jeg svært interessert!) Dette ga den norske gruppa formell anerkjennelse utenfra.
Etter hvert kom gjengen fram til et grunnlag for dannelsen av Norsk Judo og Jiu-Jitsu Klubb. De diskuterte også opprettelsen av et norsk judoforbund. Det var nok litt i tidligste laget, for foreløpig eksisterte det ingen klubber i Norge – selv om altså NJJK var på planleggingsstadiet. Opprettelsen av et nasjonal judoforbund var jo ett av to uttalte mål før reisen til Norge i det hele tatt startet.
Det skulle likevel gå hele seks år før NJJK ble formelt stiftet 12. oktober 1960, og nesten tretten år før Norges Judoforbund ble etablert i 1967.
Robert Marchant var dermed ikke grunnleggeren av norsk judo i organisatorisk forstand, men heller en karalysater for prosessen. Marchant bidro med erfaringer, kompetanse og støtte – i tillegg til internasjonale forbindelser og en idé om at judo faktisk var liv laga som organisert idrett i Norge.
Han kom tilbake, år etter år
Marchant forsvant ikke etter det første besøket. Ifølge Solmoe besøkte han Norge årlig fra 1954 til 1964. Han ble et regelmessig innslag i de formative årene i norsk judo, og det påvirket helt klart hvordan utviklingen ble seende ut.
I 1956 tok utviklingen et nytt steg. Henrik Lundh, Torkel Sauer og Per Ombustvedt ble gradert til 1. dan av den japanske mesteren Ichiro Abe under en sommerleir i Danmark. Senere dukker Marchant igjen opp som sensor ved høyere graderinger. Han sto blant annet bak 2. og 3. dan for Henrik Lundh, 3. dan for Torkel Sauer og 2. dan for flere av de andre norske pionerene.
Forholdet mellom Marchant, Kawaishi-miljøet og Kodokan-linjen er litt uklart. I noen kilder står det at Marchant hadde kommet på kant med den såkalte «Kodokanskolen» og Ichiro Abe. De representerte den klassiske, japanske tilnærmingen, mens Kawaishi sto for en fransk og mer «moderne» tilnærming.
Mye tyder likevel på at de europeiske judomiljøene på 1950-tallet var mindre splittet enn en denne konflikten kan gi inntrykk av. For nordmennene ble resultatet uansett pragmatisk. De tok imot kunnskap og graderinger både fra Marchant og fra Abe.
I 1958 var Marchant til stede da det første, uoffisielle norske judomesterskapet ble arrangert i Oslo. Mesterskapet foregikk på matter som skal ha bestått av fire lastebillass med trespon dekket med en presenning,. Utøverne konkurrerte i drakter som Henrik Lundh hadde sydd for hånd. Det sier kanskje litt om avstanden mellom det norske judomiljøet på 1950-tallet og det etablerte franske systemet Marchant kom fra.
En forbindelse som varte i flere tiår
Kontakten med Robert Marchant varte lenge. I Norges Judoforbunds årsberetning for 1975 nevnes et nytt besøk i Oslo fra 1. til 8. mai, der Marchant besøkte og instruerte i flere norske judoklubber, blant annet OSI.
Fire år senere var han tilbake igjen. Marchant hadde da jevnlig besøkt Norge siden 1954, og han omtales som en varm venn av norsk judosport, nå med 5. dan og 35 års praksis som judoinstruktør. Han hadde et jovialt vesen som gjorde at han lett kom i kontakt med elevene sine. Under besøket i august 1979 underviste han blant annet ved Marienlyst Judo Club og Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb. I NJJK ga han en halvannen times innføring i ne-waza, med en rekke finesser som fungerte godt i konkrete situasjoner. Etter treningen var det duket for et hyggelig måltid i Munchmuseets restaurant.
På dette tidspunktet hadde Marchant for lengst fått en betydelig rolle i fransk klubbjudo. I brevet fra 1979 forteller han at han hadde den tekniske ledelsen i L’Union Sportive du Chemin de fer Métropolitain de Paris, bedre kjent som U.S. METRO. Det var han assistert av sju judotrenere med fransk statsdiplomeksamen. Klubben reserverte egne dager for nybegynnere, for konkurransedeltakere som ville perfeksjonere seg, for eldre utøvere som helst praktiserte ne-waza, og for dem som trente mot mesterskap.
Marchant nevner også at enkelte ansatte ved Paris-metroen fikk delta i det franske landslagets trening i arbeidstiden, med metroens samtykke og lønn. Det er helt tydelig stor avstand mellom judoen Marchant kom fra, og miljøet han møtte på Bislet Bad i 1954. I Frankrike var sporten på vei mot profesjonalisering, trenerutdanning og systematisk toppidrett. I Oslo satt noen få hvitbelter på kanten av en liten matte og forsøkte å lære fra bøker.
Marchants rolle ble å bygge en bro mellom disse to verdenene.
Det var tydelig for Marchant hva det største utfordringen videre kom til å være: Hovedproblemet ville trolig være å utvikle judoutøvere som kunne heve seg i internasjonale konkurranser.
Fra 1. dan til 6. dan
Da Marchant besøkte Oslo i august 1979, var mye forandret. Norge hadde fått et nasjonalt forbund, en rekke klubber og organiserte mesterskap. Marchant konstaterte selv at det tekniske nivået var godt, og at det ble arbeidet seriøst.
Marchants egen grad fortsatte også å stige. I det franske judoforbundet FFJDAs offisielle oversikt over høye grader står Robert Marchant oppført under 6. dan med datoen 3. desember 1989. Det betyr at mannen som kom til Oslo som 1. dan i 1954, 35 år senere hadde blitt tildelt 6. dan i Frankrike.
Robert Marchant ble aldri en norsk judoleder. Han stiftet ingen norsk klubb, satt ikke som president i forbundet og var heller ikke mannen som startet treningen på Bislet Bad. Betydningen hans ligger et annet sted.
Robert Marchant kom akkurat på det tidspunktet da det norske miljøet trengte inspirasjon utenfra. Han brakte med seg teknisk kunnskap, et fungerende graderingssystem, forbindelser til det franske judoforbundet og til Kawaishi, og en bekreftelse på at det de norske pionerene holdt på med, faktisk kunne utvikles til ordentlig judo.
Derfor fortjener Robert Marchant en plass i norsk judohistorie.
Kilder
- FFJDA. (u.å.). Liste over høye grader.
- Judoinfo. (u.å.). Norges Judoforbund, historisk materiale
- Marchant, R. (1979). En hilsen fra Robert Marchant 5. dan (oversatt fra fransk av K. Salling). Norsk Judomagasin, (2)
- Norges Judoforbund. (1975). Årsberetning 1975.
- Norsk Judo. (1974). [Historisk tilbakeblikk]. Norsk Judo, (3)
- Norsk Judomagasin. (1979). Fransk visitt. Norsk Judomagasin, (2), s. 26.
- Solmoe, G. E. (2024). Martial arts diplomacy: Japanese judo delegations and ‘martial arts missionaries’ in Norway, 1945–1980. The International Journal of the History of Sport, 41(6 eller 7 — se merknad under), 593–615.
Skriv en kommentar