Vi befinner oss i London en sen ettermiddag i 1905. I en storslått hagepaviljong opplyst av gasslamper, har byens fornemme selskapsliv samlet seg. Damer i elegante kjoler og herrer i smoking hvisker spent til hverandre. Det er storfint besøk fra Japan, prins Takehito Arisugawa og prinsesse Yasuko Maeda, har lagt turen innom Buckingham Palace etter å ha vært på offisielt besøk i Frankrike.
Under det høye taket i den vakre paviljongen ligger det en stor polstret matte. Foran matten står en ung kvinne – liten av vekst. Hun ser dypt konsentrert ut. Overfor henne kneiser en langt større mann i hvit japansk drakt, jakke, bukse og et belte rundt midjen – ikke ulikt en moderne judodrakt.
Orkesteret stilner. Og et lite øyeblikk senere kaster mannen seg fram mot kvinnen – uten forvarsel. Den unge damen griper armen hans lynraskt, vrir seg rundt – og til publikums store overraskelse og vantro faller den store mannen i bakken med et brak. Et gisp høres i salen før applausen bryter løs.
Midt på gulvet på de polstrede mattene står den snart 17 år gamle Phoebe Roberts med hevede hender. Hun smiler andpustent og bukker for prinsen og prinsessen fra Japan som sitter på første rad.
Dette er historien om Phoebe Roberts – en av pionerene innenfor jujutsu for kvinner i England på begynnelsen av 1900-tallet. Men ikke bare jujutsu, for dette handlet også om kvinners rettigheter og muligheter.
Tidligere har vi vært innom fenomenet suffrajitsu, og vi har hørt om modige forkjempere for kvinners rettigheter som Emily Diana Watts, Edith Garrud og Sarah Mayer som var den første vestlige kvinnen med svart belte i judo. Men Phoebe Roberts reise begynner enda tidligere. Hennes historie er en fortelling om mot og muligheter, men også om alle de barrierene kvinner møtte i Edwardiansk tid – klasseskiller, strenge kjønnsroller og kampen for å bli tatt på alvor.
England i begynnelsen av 1900-tallet: kvinner, fysisk kultur og jujutsu
Vi må først sette scenen. Rundt forrige århundreskifte var England et samfunn i endring. Dronning Victoria hadde gått bort i 1901, og den nye edwardianske tiden åpnet forsiktig opp for nye idéer. Kvinner hadde begynt å kreve større frihet og rettigheter, og det vi i dag kaller den første bølgen av feminisme var i fremmarsj.
Samtidig vokste interessen for såkalt physical culture – kroppsøving, trening og helseorientert livsstil – også blant kvinner. Det ble mer akseptabelt for kvinner av alle samfunnslag å drive med fysisk aktivitet for helse og styrke, og tenkere som Eugen Sandow, George Barker Windship og Bernarr Macfadden argumenterte for at trening kunne styrke både moral og karakter. Samtidig hang viktoriatidens medisinske forestillinger igjen: mange advarte om at kvinner kunne skade sin reproduktive helse dersom de trente for hardt. Idealet om den «svake» og yndige kvinnen sto sterkt, og fysisk aktivitet – særlig kampsport(!) – ble sett som et tydelig brudd med datidas normer.
Det var nettopp i dette kulturelle spenningsfeltet at japansk jujutsu begynte å dukke opp i Vestens storbyer. Japanske utøvere demonstrerte kunsten i London allerede rundt 1900. Jujutsu – eller judo, som det etter hvert også ble kalt – bygget på prinsipper om smidighet over styrke: at en mindre person kunne beseire en større gjennom balanse, teknikk og smart kraftbruk. Dette virket nærmest magisk for et vestlig publikum.
Da Japan i 1905 gikk seirende ut av krigen mot Russland, ble jujutsu plutselig også politisk interessant. Britiske kommentatorer hevdet at Japans disiplin og kampmetoder hadde spilt en viktig rolle i seieren, og i avisene ble det sagt at japanerne hadde «anvendt ju-jitsu-prinsippene på krigskunsten». Britene var samtidig bekymret for sin egen fysiske form og militære beredskap. Dermed ble jujutsu koblet til en bredere debatt om nasjonal styrke, fysisk kultur og behovet for å «herde» befolkningen. Interessert i de japanske teknikkene skjøt fart både blant menn og kvinner.
At kvinner ble invitert til å lære en kampsport i det hele tatt, var oppsiktsvekkende. De japanske instruktørene så likevel et potensial hos kvinnene. I Japan trente noen kvinner allerede judo, selv om landet langt fra var et foregangsland innen likestilling. Sadakazu Uyenishi brukte naturbilder for å forklare hvorfor kvinner kunne være spesielt gode i jujutsu: I en storm er det ikke de tunge trærne som klarer seg best, men de små, elastiske plantene som bøyer av. På samme måte mente han at balanse og hurtighet gjorde kvinner særlig godt egnet.
Balanse og hurtighet vil alltid vinne… Det er slik med jujutsu. Det er det eneste systemet i verden som kan gjøre det mulig for en vanlig kvinne å beseire en sterk mann.
– Sadakazu Uyenishi, 1904
De japanske trenerne hevdet altså at jujutsu kunne gi selv fysisk svake personer – slik man anså kvinner – mulighet til å forsvare seg. Dette traff rett inn i samtidens debatter om kvinners selvstendighet, trygghet og handlekraft.
Samtidig spilte klassebakgrunn en tydelig rolle i hvordan man kom i kontakt med jujutsu. Velstående kvinner kunne melde seg på kurs i fasjonable lokaler i London, ofte undervist av japanske mestere eller lokale instruktører, inkludert enkelte kvinner som hadde blitt dyktige. I de rikeste kretsene ble det til og med mote å arrangere «jujutsu-selskaper» hjemme, der en instruktør demonstrerte teknikker og lærte dem bort til gjestene.
Kvinner fra arbeiderklassen hadde sjelden råd til slike kurs. De møtte jujutsu først og fremst gjennom varietéscener og music-halls, der teknikkene ble vist som spektakulære og eksotiske showelementer. Dermed befant jujutsu seg i et spenn mellom finkultur og populær underholdning, mellom selvforsvarskurs for overklassen og sensasjonelle opptredener for folk flest.
Det var inn i denne verdenen – en blanding av nye muligheter og gamle fordommer – at en ung walisisk jente ved navn Phoebe skulle tre frem.
En ung kvinne fra Wales
Monmouthshire – et industripreget område helt sørøst i Wales, ikke langt fra den engelske grensa. Om Phoebes barndom vet vi ikke mye, men hun kom trolig fra en beskjeden bakgrunn: et miljø preget av gruver og industri, et godt stykke geografisk og sosialt fra Londons finere salonger.
I tenårene flyttet hun til London, der hun ble tatt inn i hjemmet til et walisisk ektepar ved navn Roberts. Fru Roberts adopterte henne formelt, og Phoebe tok etter hvert familiens etternavn – noe som også skulle bli navnet hun brukte offentlig da hun senere opptrådte som jujutsu-utøver under navnet «Miss Roberts».
Vi vet ikke mye om herr og fru Roberts, men han var kjemiker – et yrke som i datidens England vanligvis betydde apoteker, men som også kunne vise til en laboratoriekjemiker i industrien. Begge deler ville gitt familien en respektabel inntekt og plassert dem i middelklassen, et sted mellom håndverker og lege. En kjemiker kunne leve komfortabelt, men uten luksus – kanskje med egen butikk og bolig i etasjen over, eller i en trygg stilling i et vitenskapelig miljø.
For unge Phoebe betød dette at hun vokste opp i et hjem med utdanning, orden og en viss økonomisk trygghet, men også med behov for egen innsats. Det var en bakgrunn som gjorde det mulig å bevege seg i flere sosiale lag: nok til å få adgang til Londons treningssalonger, men ikke så høyt at hun var bundet av overklassens rigide forventninger.
Hvordan kom så denne unge waliseren inn i jujutsuens verden? Vi kan forestille oss Phoebe som 15-åring, nyankommet til storbyen rundt 1902–1903. Kanskje hørte hun rykter om de sensasjonelle jujutsu-showene som gikk på teatrene, eller leste avisartikler om den «mystiske østlige kampkunsten» som gjorde stor furore?
Det vi vet, er at hun tidlig i tenårene meldte seg inn ved Golden Square School of Jujutsu i Piccadilly, som ble drevet av den japanske mesteren Sadakazu Uyenishi og hans kollega Akitaro Ohno. Dette var samme jujutsu-skole som alle våre andre helter fra århundreskiftet var knyttet til – men Phoebe Roberts var blant de aller første kvinnene der, kanskje den første britiske kvinnen som trente regelmessig.
Uyenishi hadde kommet til London allerede i 1900, og underviste nå egne partier for kvinner i kjelleren på Golden Square. Den unge Phoebe ble raskt en ivrig og lærevillig elev.
Rundt henne fantes det et helt lite økosystem av jujutsu-skoler i London – Golden Square, Japanese School of Ju-Jitsu i Oxford Street og Anglo-Japanese Institute i Bloomsbury – med japanske instruktører som Tani Yukio, Miyake Taro og flere andre. Det var til og med mote å arrangere «jujutsu-selskaper» hjemme i stua – med instruktør, matte og «japansk bryting» på programmet.
Forestilt deg kjelleren i Londons West End: engelske damer i vide japanske drakter trener trinn, kast og låser. Blant dem skiller en tenåringsjente med walisisk aksent seg ut, som kaster og kontrollerer langt større mannlige partnere under veiledning av en liten, smilende og tålmodig japansk instruktør. Dette må ha vært Phoebe Roberts’ hverdag. Hun viste tidlig talent og gjorde lynrask framgang. Allerede etter omtrent ett års trening utmerket hun seg så mye at hun ble utnevnt til assistentinstruktør for nybegynnere.
I desember 1903 kunne avisen Daily Mirror entusiastisk anbefale «spesielle dame-partier» hos Uyenishi, og avsløre at «den nyutnevnte kvinnelige instruktøren er Miss Roberts». Bare 16 år gammel ble Phoebe Roberts trukket fram i en av landets største aviser som jujutsu-trener! Det forteller ikke bare hvor usedvanlig hun var, men også at samfunnet så smått begynte å akseptere at kvinner kunne delta i slike «mandige» sysler.
Gjennombrudd: Oppvisninger og berømmelse
Phoebe Roberts’ ferdigheter skulle snart vises frem for et langt større publikum enn de få som gikk på kurs i kjelleren på Golden Square Gym. Fra 1904 begynte hun å opptre offentlig sammen med sine læremestere.
En av de tidligste kjente opptredenene hennes fant sted i Caxton Hall i London i desember 1904, der det ble satt opp en jujutsu-forestilling med både de japanske mesterne og deres kvinnelige elever. På scenen sto Yukio Tani og Sadakazu Uyenishi side om side med Phoebe Roberts og en annen kvinnelig utøver, Emily Diana Watts. Publikum, som kanskje trodde de skulle få se to japanske menn bryte, må ha sperret opp øynene når også to britiske kvinner trådte frem på matten. Forestillingen ble et tidlig eksempel på hvordan kvinner var med på å promotere jujutsu gjennom teater og show.
Allerede våren etter – april 1905 – dukket Phoebe opp i en enda mer oppsiktsvekkende sammenheng. Professor Uyenishi var invitert til en idrettssammenkomst for gutteskoler i Aldershot, datidens store årlige stevne for unge mannlige elever. Der demonstrerte han kast og teknikker foran et publikum bestående av skolegutter og lærere, og lot sin unge kvinnelige elev prøve seg mot en mannlig motstander. Avisene rapporterte nesten målløse at Phoebe, omtalt som «en av professorens kvinnelige elever fra London», mer enn én gang seirende kastet sin mannlige motstander i bakken.
Når Phoebe Roberts deltok i jujutsu-oppvisninger på teatre og i idrettshaller, var kampene en blanding av alvor og underholdning. Publikum trodde ofte de var vitne til ekte utfordringskamper, men i praksis var det gjerne demonstrasjoner innenfor avtalte rammer. Motstanderne hennes – som regel mannlige jujutsu-elever eller bekjente – deltok med reell fysisk innsats, men uten å gå «all in» for å vinne. Poenget var å vise hvordan en lett og teknisk dyktig kvinne kunne kaste en langt tyngre mann med balanse og presisjon. Denne formen for kontrollert realisme var typisk for tiden, der jujutsu ble presentert både som kampkunst og som et sivilisert sceneshow.
Man kan uansett tenke seg hvilken effekt dette hadde på tilskuerne i en tid uten dagens strøm av kulturinntrykk. Her står altså en ung jente og nedkjemper en mann – og det på et arrangement for, og av, menn! For Phoebe må det ha vært både nervepirrende og gledelig. Hun demonstrerte i praksis det Uyenishi hadde sagt: teknikk kunne slå rå styrke.
Slike demonstrasjoner gjorde navnet Miss Roberts kjent. Men høydepunktet i karrieren hennes i England kom uten tvil noen måneder senere, i juni 1905, da hun ble invitert til å vise frem jujutsu for det japanske prinseparet. Den japanske ambassaden og Japan Society i London arrangerte et stort hageselskap i Regent’s Park for å hedre prins Takehito Arisugawa og hans hustru, som var på besøk fra Tokyo.
Det var et stivpyntet selskap med Londons elitesjikt og kongelige gjester, og et av innslagene for å imponere dem var en jujutsu-oppvisning. Under en stor teltpaviljong i hagen deltok Phoebe Roberts i en serie kampscener sammen med sine japanske kolleger.
Tenk deg synet: midt i et elegant hageparty kaster en ung britisk jente to japanske menn rundt på matten, til stor fornøyelse for prinseparet! En reporter beskrev henne som «(…) en lett, slank pike på omkring seksten–sytten år, som var i stand til å kaste tunge mannlige motstandere med største letthet (…)». Beskrivelsen spredte seg raskt og ble nærmest hennes varemerke – og det er lett å forstå hvorfor, i en tid da styrke gjerne ble assosiert med størrelse.
Etter suksessen i 1905 var Phoebe Roberts blitt en kjent skikkelse i det britiske kampsportmiljøet. Hun ble jevnlig nevnt i blader og aviser de neste årene. Eugen Sandow – kroppsbyggeren som drev Sandow’s Magazine for fysisk kultur – var svært begeistret for jujutsu generelt og for Phoebe spesielt. Magasinet trykket flere artikler om «jujutsu for ladies» og beskrev Miss Roberts som «utvilsomt en svært dyktig utøver av kunsten».
I november 1905 skrev Sandow’s Magazine om en ny demonstrasjon hun deltok i på Marlborough Hall i Regent Street, der hun opptrådte sammen med både japanske instruktører og britiske elever. Jujutsu var blitt såpass trendy at magasinet Health and Strength annonserte egne damepartier på The Japanese School of Jujitsu i Oxford Street – med et fotografi av Phoebe Roberts ved siden av teksten. Kvinner strømmet til for å lære selvforsvar, og Phoebe var frontfiguren som viste at dette faktisk var mulig.
Kvinnekamp i dobbel forstand
Phoebe Roberts’ jujutsu-eventyr fant sted midt i en tid der kvinnekampen i England tok en stadig mer radikal retning. Rundt 1908–1910 ble suffragettene mer militante, og mange oppdaget at de trengte selvforsvar mot både politi og motdemonstranter. Løsningen ble jujutsu, som senere fikk kallenavnet suffrajutsu. Phoebe selv forlot Storbritannia rett før konflikten eskalerte, og hun var ikke direkte involvert i suffragettebevegelsen. Likevel hadde hennes tidlige innsats – sammen med pionerer som Emily Watts – allerede vist at kvinner kunne mestre japansk kampkunst. Uten disse foregangskvinnene ville ikke Edith Garrud senere ha kunnet etablere rene jujutsu-kurs for kvinnelig selvforsvar.
Kjærlighet og ekteskap på tvers av kulturer
I kulissene av oppvisninger og avisoverskrifter utspilte det seg også en kjærlighetshistorie. Blant de japanske jujutsu-instruktørene Phoebe trente med, var det en ung mann ved navn Yukio (eller «Yuzo») Hirano, en av instruktørene ved skolen i Oxford Street der hun både lærte og lærte bort jujutsu. Vennskapet utviklet seg etter hvert til noe mer, og i mars 1907 giftet Phoebe Roberts seg med Hirano. Hun var 20 år gammel; han var en erfaren utøver fra en helt annen del av verden. Ekteskapet mellom en walisisk kvinne og en japansk mann var svært uvanlig på denne tiden, men jujutsu-miljøet fungerte som en sosial brobygger.
Som nygifte fortsatte Phoebe og Yuzo – nå fru og herr Hirano – å opptre sammen. I 1908 sto de på plakaten i Palace Theatre i Manchester med et jujutsu-show, der Phoebe ble annonsert med brask og bram som «Miss Roberts, kvinnelig jujutsu-mester og verdensmester i damebryting» – Lady Champion Ju-jitsu Wrestler of the World. Titler som «verdensmester» må nok tas med en stor klype salt, for det fantes ingen offisiell mesterskapsstruktur, men promotørene brukte navnet hennes for alt det var verdt.
Senere samme år tok paret steget ut i verden. Sammen med andre instruktører dro Phoebe og Yuzo på turné i Europa for å spre kunnskap om jujutsu. Vi finner spor etter dem i spanske aviser sommeren 1908: 31. juli opptrådte de i Barcelona, der Phoebe holdt en egen demonstrasjon for kvinner og lærte bort selvforsvarsteknikker mot overfall. Deretter tok Yuzo en brytekamp mot en lokal utfordrer «som en gave til sin sønn» – en kryptisk notis som antyder at paret allerede kan ha fått en liten gutt. Midt i reiser og opptredener var Phoebe altså høyst sannsynlig også blitt mor.
Turnéen fortsatte videre, og rundt 1909–1910 slo Phoebe og familien seg ned i Lisboa i Portugal. Der var de med på å etablere en jujutsu-skole og fortsatte å holde oppvisninger i en ny storby. Portugisisk presse fikk raskt øynene opp for den uvanlige britisk-japanske duoen. I et illustrert ukeblad ble Phoebe beskrevet som spinkel og sart av bygning – helt ulik de kraftige kvinnelige sirkusartistene publikum var vant til – men forbausende effektiv i selvforsvar. Folk i Lisboa lot seg forbløffe over hvordan denne nette damen kunne få sterke menn til å overgi seg.
Nye utfordringer og veivalg
Livet i Portugal førte Phoebe inn i en ny og krevende periode. I 1915, midt under første verdenskrig, forsvant Yuzo Hirano under uklare omstendigheter. Kildene tyder på at han sannsynligvis druknet ved kysten, men kroppen ble aldri funnet. Phoebe sto da 28 år gammel igjen som alenemor i et fremmed land, langt fra familien i Wales og miljøet hun hadde bygget opp i London.
Året etter, i 1916, giftet hun seg på nytt. Hennes andre ektemann var Don Carlos de Castro Henriques, en velstående portugiser, og ekteskapet førte henne over i et mer etablert sosietetsliv – et markant brudd med tiden som omreisende jujutsu-instruktør. Hva som preget hverdagen hennes i årene som fulgte, vet vi lite om, men det er sannsynlig at hun levde et roligere liv enn tidligere.
Det vi vet, er at Phoebe Roberts – nå Phoebe Laughton-Parry de Castro Henriques – ble boende i Portugal resten av sitt liv. Hun døde i Porto i oktober 1937, 50 år gammel. Livet hennes hadde ført henne fra en liten gruveby i Wales via Londons teatre og treningssaler, videre til europeiske storbyer og til slutt til en fast tilværelse ved Atlanterhavet.
I forskning på judoens og jujutsuens historie regnes hun i dag som en viktig pioner: en tidlig kvinnelig utøver som både opptrådte, underviste og bidro til å bygge bro mellom japanske lærere og europeiske miljøer. Phoebe Roberts’ liv illustrerer hvordan fysisk kultur kunne fungere både som et sosialt springbrett og en måte å utfordre tidens kjønnsroller på – en slags forløper til moderne kvinneidrett.
Kilder
- Bartitsu Society. (2020, 14. desember). Miss Phoebe Roberts, “Champion Lady Ju-Jitsu Wrestler of the World”【1†】
- Callan, M., & Callan-Spenn, A. (u.å.). Out of the West: The history of the development of women’s judo in the West.Hatfield: i-dojo International Judo Research Unit, University of Hertfordshire / British Society of Sports History.
- Callan, M., Heffernan, C., & Spenn, A. (2018). Women’s Jujutsu and Judo in the Early Twentieth Century: The Cases of Phoebe Roberts, Edith Garrud, and Sarah Mayer. The International Journal of the History of Sport, 35(6), 530–553.
- Kamiya, M. (2023). Thoughts on the imperial household movies in early cinema: Focusing on the films of the Japanese Prince Takehito Arisugawa visiting Europe. Aesthetics, 27, 66–82. The Japanese Society for Aesthetics.
- Judo & Jiu-Jitsu Heritage. (2020). Judo, ju jitsu and the fight for women’s suffrage 1882–1918【2†】
- Wolf, T. (2020, 14. desember). Miss Phoebe Roberts, “Champion Lady Ju-Jitsu Wrestler of the World.” Bartitsu Society.
