Den 3. august 1956 befant den 24 år gamle Per Ombustvedt (f. 14.01.1932 og d. 01.11.1979) seg på en judoleir ved Vingsted i Danmark. Sammen med Henrik Lundh og Torkel Sauer ble han gradert til 1. dan av den japanske mesteren Ichiro Abe, den gang rikstrener i Belgia og utsendt fra Kodokan. Norge hadde ennå ingen offisiell judoklubb, ikke noe forbund og knapt et språk for å beskrive den nye idretten. Likevel vendte tre nordmenn hjem med svart belte.
Dette var mer enn en personlig idrettsprestasjon. De tre svartbeltene ga det lille Oslo-miljøet den tekniske autoriteten det trengte for å undervise nye utøvere og bygge en varig organisasjon. Ifølge NJJKs eget 25-årsjubileumshefte fra 1985 var det nettopp graderingen som utløste neste steg:
Disse karene var nå kommet så langt at de følte de kunne lære fra seg judo, og søkte derfor om å få stifte en klubb.
I den forstand var Per Ombustvedt en av grunnleggerne av norsk judo. Han var ikke initiativtakeren, og han var heller ikke den første forbundspresidenten, men han var en av de utøverne som gjorde overgangen fra uformell judotrening til organisert i Norge judo mulig.
Kjelleren under Bislett bad
Historien om norsk judo begynte ikke med en klubb, men med en liten, privat krets av menn i Oslo. Henrik Lundh hadde lært nærkamp under Milorg-arbeid i krigsårene, og fortsatte etter krigen å trene hos Sam Melberg, som drev et institutt for selvforsvar og jiujitsu i kjelleren under Bislett bad. I 1947 fikk Lundh tak i en amerikansk judobok av Yerkow, og brukte flere år på å få med seg flere til å trene judo etter beskrivelsene i boka.
Høsten 1951 lyktes det ham endelig. Torkel Sauer begynte først, og deretter fulgte Per Ombustvedt, Svein-Erik Engebretsen og Emil Lund, senere også Harald Førland, Olav Knutsen, Fredrik «Høhnke» Konow, Osvald Fagereng og Willy Hovlund. De ti kalte seg selv «The gang». Ombustvedt var da bare 19 år, mens Lundh var 27 år eldre. Aldersforskjellen var stor, men drivkraften var felles: å forstå en idrett som var praktisk talt ukjent i Norge.
Lærdom utenfra
Bøker alene var ikke nok. Sommeren 1953 kom Eric Miller, sekretær i Budokwai i London, på besøk og bidro med instruksjon; han var tilbake i 1954. Samme år kom franskmannen Robert Marchant fra Paris og foretok de første graderingene. Han kom tilbake i 1955 og graderte da to av utøverne opp til 1. kyu, brunt belte.
Sommeren 1955 reiste fem norske utøvere til en internasjonal treningsleir ved Vingsted i Danmark – Torkel Sauer, Per Ombustvedt, Olav Knutsen, Harald Førland og John Rotschild. Der fikk de trene med mer erfarne utøvere og møtte blant andre Ichiro Abe, som senere fikk 10. dan og i mange år var Kodokans representant i Europa.
Fem sekunder
Sommeren 1956 dro ni nordmenn tilbake til Vingsted og gjennomførte en improvisert landskamp mot Danmark, seks utøvere på hvert lag. Norge vant fire kamper på ippon og fikk to uavgjort. Alle de norske deltakerne ble gradert etterpå av Ichiro Abe. De høyeste gradene, 1. dan, gikk til Henrik Lundh, Torkel Sauer og Per Ombustvedt.
I et intervju fra 1974 skal Henrik Lundh ha fortalt at Ombustvedt vant sin kamp på ippon etter bare fem sekunder. Historien er skrevet ned nesten tjue år etter hendelsen og er en muntlig overlevert anekdote, ikke et offisielt kampresultat, men den støttes av at NJJKs egen historikk bekrefter selve landskampresultatet.
Et fotografi fra Bislett-perioden, senere publisert i Norsk Judo fra Svein-Erik Engebretsens arkiv, viser Ombustvedt idet han kaster Engebretsen med seoi-nage. Det er et av de få kjente sporene etter ham i aktiv utøverrolle.
Et annet spor dukker opp noen år senere, etter flyttingen til Halling skole. Ukebladet Aktuell besøkte klubben i 1963 og fotograferte Ombustvedt idet han kastet en politimann, Einar Ekvold, med sasae-tsurikomi-ashi. I bildeteksten omtales Ombustvedt som «en av instruktørene». Det er den eneste kilden jeg foreløpig har funnet som direkte plasserer ham i en trenerrolle i klubben, riktignok uten at det avklarer om dette var en fast eller mer uformell oppgave.
Fra treningsgjeng til klubb
De første judomattene i kjelleren på Bislett bad var lagd av sammenpresset høvelspon dekket med presenning. Judodrakter var vanskelige å skaffe, og Lundh begynte selv å sy drakter til gruppen. Etter hvert flyttet miljøet til Halling skole i Oscars gate, der kontakten med studentidretten på Blindern ga tilgang på nye utøvere.
Den 12. oktober 1960 ble Norsk Judo og Jiu-Jitsu Klubb (NJJK) formelt stiftet av Henrik Lundh og «The gang», og klubben ble medlem av Norges Idrettsforbund i 1961.
Ombustvedt bør nok omtales som medstifter i en slags kollektiv forstand. Han var en av de tre første dangraderte i gruppa og hadde vært med gjennom hele oppbyggingsperioden. Han hadde ikke noen formell rolle som klubbens initiativtaker, første formann eller hovedinstruktør, men likevel nevnes han som en viktig person i den første tida. En reportasje fra 1963 omtaler ham riktignok som «en av instruktørene» ved Halling skole, så en viss undervisningsrolle hadde han altså, selv om den ikke ser ut til å ha vært den ledende. Han var helt klart en av gjengen, selv om han kanskje var mest interessert i selve treningen. (Dette er min tolkning, altså.)
Robert Marchant sto også for senere graderinger i gruppen: Lundh til 4. dan, Sauer til 3. dan og Ombustvedt til 2. dan sammen med Olav Knutsen og Svein-Erik Engebretsen.
Da institusjonene tok over
I andre halvdel av 1960-årene endret norsk judo karakter. Et utvalg for å opprette Norges Judoforbund møttes i desember 1966, og NJF ble stiftet 28. juni 1967. Her skiller Ombustvedts videre historie seg fra flere av de andre pionerene. Ombustvedt er ikke oppført blant deltakerne i stiftelsesutvalget, og det er ikke funnet nasjonale verv for ham i kildene jeg har lest.
Det er trolig her forskjellen i ettermæle for alvor begynner. Da NJF fikk sine to første æresmedlemmer i 1974, var det Lundh og Sauer. NJJKs egen æresmedlemsliste omfatter Henrik Lundh, Torkel Sauer, Olav Knutsen og Gunnar Foss. Ombustvedt er ikke med.
Ettermælet
Jeg har foreløpig ikke funnet noen større nekrolog knyttet til Ombustvedt i de tilgjengelige judotidsskriftene, og heller ikke noe intervju der Ombustvedt selv forteller om Bislett-perioden eller forholdet til Lundh og Sauer. Han kjennes derfor først og fremst gjennom andres erindringer og gjennom graderingsoversikter.
NJJKs 1985-jubileumshefte, seks år etter hans død, plasserer ham likevel tydelig i klubbens opphavshistorie. Han blir nevnt umiddelbart etter Torkel Sauer i rekrutteringsrekka, framhevet som en av de tre første svartbeltene i 1956, og oppført blant klubbens 2. dan-graderte medlemmer.
Vi kan kanskje oppsummere med at Henrik Lundh, Torkel Sauer og Per Ombustvedt representerer tre forskjellige sider av det samme pionerarbeidet. Alle var viktige, men hver på sin måte.
Kilder
- Digitalarkivet. (u.å.). Dødsregister: Per Ombustvedt
- Norges Judoforbund. (1985). Norsk Judo, nr. 5. Judoinfo.no
- Norges Judoforbund. (1979). Norsk Judo, nr. 1. Judoinfo.no
- Stølen, O. (1963). Slagsmål er også sport. Aktuell, 18(20), 21–22. Nasjonalbiblioteket.
- Thoresen, C. A. (2014, 21.–27. november). Judoens historie og utvikling i Norge de ca. 30 første årene (Del 1–3)
- Wikipedia. (u.å.). Norges Judoforbund
Skriv en kommentar