Året før Jigoro Kano døde skrev han et tekst der han fokuserer på hvordan randori-treningen i judo bør utvikle seg videre. Han peker på flere utfordringer og kommer med forslag til hvordan dette kan løses.
Her er en oversettelse av Jigoro Kanos tekst som ble publisert i juni 1937 i tidsskriftet Judo. Oversettelsen er basert på den japanske originalen og Yves Cadots franske oversettelse, og er utført med hjelp fra ChatGPT og deretter redigert og tilpasset av meg for å sikre både nøyaktighet og lesbarhet på norsk – forhåpentligvis.
Om målet med den spesielle randori-treningsseksjonen som jeg planlegger å etablere ved Kōdōkan
Som jeg til stadighet understreker, har randori i judo to hovedformål: det første er trening i kampteknikk, det andre er fysisk utdanning. Med kampteknikk mener jeg evnen til å vinne over en motstander i reell kamp og beskytte seg selv. Med fysisk utdanning mener jeg utvikling av kroppen, å gjøre den sunn og sterk, og å bruke hele kroppen på en balansert måte.
Men den randori som i dag er vanlig utbredt, har, på grunn av at den har spredt seg raskt uten tilstrekkelig veiledning, ført til at utøverne ubevisst begår feil. Som resultat blir treningen verken egnet som kampforberedelse eller som fysisk utdanning. Fordi man i dojoen aldri faktisk bruker atemi, knivstikk eller sverdslag, ser man ofte utøvere som trener med bena for bredt fra hverandre, hoftene senket, og hodet fremover – noe som ville vært farlig i virkelig kamp og gjør det vanskelig å forflytte seg raskt.
Dessuten, med hensyn til fysisk utdanning, som i judo handler om å utvikle kroppen på en balansert og helhetlig måte, ser vi at mange bruker musklene sine feil. De legger for mye vekt i armer og ben, bruker overdreven kraft i hele kroppen, og mister dermed evnen til fri og smidig bevegelse.
Hvis vi ikke raskt korrigerer denne formen for randori, vil judoen gradvis miste sin verdi, både som kampform og som treningsmetode.
Derfor planlegger jeg å opprette en egen treningsseksjon ved Kōdōkan. Der vil jeg undervise i korrekt randori og la deltakerne øve sammen. Ettersom det er vanskelig å undervise mange samtidig, vil jeg begynne med et lite antall personer som får spesiell opplæring. Når disse har forbedret sin praksis betydelig, vil deres eksempel i seg selv kunne påvirke de andre, og på denne måten kan god randori-praksis gradvis spre seg. Jeg planlegger å undervise selv så langt det lar seg gjøre, men vil eventuelt overlate ansvaret til en kvalifisert og høyt gradert person jeg har tillit til.
Dessuten, selv om det er viktig å undervise direkte i randori, mener jeg også at det finnes svakheter i dagens dømming som må korrigeres. Det har hittil vært vanlig å overse kroppsstillinger og reaksjonsmåter som i reell kamp ville vært svært risikable. Hvis vi fremover advarer utøvere som gjør slike feil, og gir tap til dem som gjentar dette til tross for advarsel, tror jeg at treningspraksisen uunngåelig vil forbedre seg betydelig.
Når denne spesielle seksjonen er opprettet, vil jeg annonsere det bredt – både gjennom oppslag i dojoen og i tidsskriftet Jūdō. Men jeg håper allerede nå, etter at de som leser denne teksten har forstått hensikten, at noen vil melde seg. Dersom det skulle bli for mange, vil vi begynne med et begrenset antall og gradvis øke.
Målet mitt er at judo, gjennom korrekt randori, skal kunne realisere sitt fulle potensial – som kampkunst, som treningsform, og som vei til personlig utvikling.
Kildehenvisning
Kanō, J. (1937). Chikaku Kōdōkan ni mōken to suru randori tokubetsu renshūka no mokuteki ni tsuite [Om målet med den spesielle randori-treningsseksjonen som jeg planlegger å etablere ved Kōdōkan]. Jūdō, juni 1937. Oversatt til fransk av Yves Cadot.
Hentet fra:
Legg igjen en kommentar