Matsugoro Okuda

En ettermiddag i 1903 sto en ung mann ansikt til ansikt med en eldre mester i en dojo i Morioka, som ligger ganske langt nord i Japan. I den søvnige byen kunne man akkurat nå kun høre den dempede summingen fra publikum, og man kunne ane kald luft som snek seg inn mellom skyvedørene til dojoen – typisk for klimaet i nordlige Iwate i starten av århundret.

Lokalbefolkningen hadde lært seg å kjenne årstidene på kroppen; vintrene her kunne være lange og bitende kalde, med frost som snek seg inn under kimonoene. Den 20 år gamle Kyuzo Mifune – som senere skulle bli en av judosportens store legender – hadde utfordret Matsugoro Okuda, en 49 år gammel veteran kjent for sine jujutsu-ferdigheter og som hadde etablert sin egen dojo i Morioka noen år tidligere.

Foran nysgjerrige tilskuere – elever, forbipasserende og kanskje noen kolleger fra politistyrken der Okuda også underviste – viste Okuda hvorfor han var både beryktet og respektert. Okuda kastet den yngre mannen i bakken fire ganger på rad med elegante og effektive teknikker.

Etter kampene var over, var det Okuda som var den aller første til å forklare tilskuerne at Mifunes talent var noe helt utenom det vanlige, og han oppfordret den unge utfordreren til å fortsette å trene hardt.

Mifune forlot Morioka samme år for å begynne ved Kodokan i Tokyo, og minnene fra denne dagen ble en del av den historien som senere definerte ham som tekniker og læremester i judo. Mifune har vi hørt og lest mye om, men Matsugoro Okuda vet vi kanskje mindre om? Det skal vi forsøke å bøte på nå.

Samuraienes tidsalder (1854–1868)

Matsugoro Okuda ble født 8. juli 1854 i Edo (som tilsvarer våre dagers Tokyo). Han var den eldste sønnen i en samuraifamilie som var tilknyttet Tokugawa-shogunatet. Faren hans, Mankichi Okuda, var en respektert jujutsu-utøver og drev sin egen dojo.

Den unge Matsugoro begynte derfor ikke uventet med jujutsu allerede som barn, og det var faren som var treneren hans. I dojoen til faren, lærte han den tradisjonelle Fukuno-ryu-stilen innen jujutsu.

Kort om Fukuno-ryu og likhetene med judo

Fukuno-ryu (福野流) er en klassisk jujutsu-stil som ble grunnlagt på 1600-tallet av Fukuno Shichiroemon Masakatsu. Selv om stilarten ikke er særlig kjent i vår tid, var teknikker og prinsipper fra denne stilarten viktig for utviklingen av de jujutsu-formene som judo bygger på. Det er lett å se linjene fra Fukuno-ryu via Kito-ryu til judo.

Her er noen konkrete eksempler på dette:

Fokus på kuzushi

Fukuno-ryu var tidlig ute med systematisk bruk av kuzushi, altså det å bringe motstanderen ut av balanse før man utfører et kast (eller en kontrollteknikk for den saks skyld).

Utøverne trente på timing, vinkler og bevegelse, for å få motstanderen ut av balanse før teknikken skulle utføres. De brukte altså ikke bare rå styrke. Dette var nyskapende i en tid da mange kampformer fortsatt la mer vekt på brutal og rå styrke.

Ideene om balansebrudd ble videreført i Kito-ryu, og etter hvert ble det perfeksjonert i judo.

Nage-waza

Fukuno-ryu la vekt på kastteknikker, spesielt kast som utnyttet motstanderens bevegelse og vekt. Utøverne trente på teknikker som lignet på seoi-nage og o-goshi. Det ble også trent på kontroll etter kast, altså det vi gjerne kaller «å følge opp i ne-waza».

Ido og tachi-waza

Fukuno-ryu var ikke en statisk og stillestående stil (som noen former for jujutsu kan virke som). Det ble lagt stor vekt på bevegelse (ido) og teknikker i stående kamp (tachi-waza).

Når vi, altså moderne judoutøvere, trener teknikk i bevegelse, så kan det minne om hvordan Fukunu-ryu-utøverne trente på sine teknikker. Øvelsene inneholdt ulike bevegelsesmønstre, der teknikkene skulle tilpasses situasjonen. Kamp ble altså forstått som noe dynamisk, ikke fastlåst.

Atemi-waza

Stilarten inkluderte også bruk av atemi-waza – altså slag, støt og dytt mot vitale punkter for å svekke eller overraske (kanskje sjokkere) motstanderen. Dette brukes jo i svært liten grad i judo, men vi finner det i enkelte judo-kata.

Slagene ble brukt taktisk for å skape åpninger, ikke nødvendigvis for å slå ut motstanderen. Typiske mål var solar plexus, mellomgulv og ansikt.

Grunnlag for fremtidige skoler

Fukuno-ryu ble altså en viktig byggestein for jujutsu og etter hvert judo. Det ble lagt vekt på balanse, flyt og kast. Dette inspirerte særlig Kito-ryu og Tenjin Shin’yo-ryu. Begge disse stilene ble nøye studert av Jigoro Kano, og mye av dette ble tatt med inn i Kodokan judo.

Tilbake til Matsugoro

Etter hvert utvidet Matsugoro Okuda sitt tekniske repertoar ved også å studere andre anerkjente jujutsu-skoler. Okuda trente jujutsu på den kastfokuserte Kito-ryu, og han lærte seg også teknikker fra Tenjin Shin’yo-ryu, en annen jujutsu-skole med et godt rykte. Slik sett gikk han på nøyaktig de samme skolene som Jigoro Kano, og det bidro nok i stor grad til at de fikk ganske like holdninger til hva en moderne kampform skulle være. Den allsidige bakgrunnen la grunnlaget for Okudas utvikling som trener og mester i kampformer, og da spesielt i jujutsu.

Midten av 1800-tallet var en turbulent tid i Japan, preget av borgerkrig og samuraiklassens fall. Som tenåring ble Matsugoro Okuda trukket inn i disse begivenhetene. Selv om detaljer om rollen hans er sparsomt dokumentert, var det i samtiden ikke uvanlig at svært unge gutter deltok som løpere, vakter eller forbindelsesledd i krigstid. I denne konteksten gir det mening at Okuda også omtales som renraku-gakari – en forbindelsesagent – for shogunatets spesialpoliti Shinsengumi, under ledelse av Isami Kondo.

(Det morsomme for oss som trener judo, er at nettopp denne betegnelsen senere dukker opp i det tekniske språket knyttet til judo: renraku-gakari beskriver da ikke en person, men prinsippet om å kombinere teknikker.)

Shinsengumi var en spesialstyrke opprettet av Tokugawa-shogunatet i 1863 for å kontrollere Kyoto og bekjempe de opprørerne som støttet keiseren mot slutten av Edo-perioden. Shisengumi besto hovedsakelig av roniner (tidligere samuraier) og de var kjente for sin strenge disiplin og lojalitet mot shogunatet.

Vi vet en del om selve slaget, men svært lite sikkert om Okudas personlige handlinger i kamp.

Slaget ved Ueno (4. juli 1868) er godt dokumentert i samtidige kilder som beskriver hvordan Shōgitai gjorde et siste, desperat forsøk på å forsvare Tokugawa-shogunatets symbolske sentrum i Edo. Kampene var intense og kortvarige, og styrken ble i praksis knust av keiserlige tropper med moderne våpen. At Matsugoro Okuda overlevde er derfor i seg selv bemerkelsesverdig, men kildene sier ikke noe presist om hvor han befant seg i kampene eller hvilken rolle han hadde akkurat den dagen.

Det historikere kan si med rimelig sikkerhet, er at overlevende fra Shōgitai – særlig unge medlemmer – ofte hadde hatt støtte- eller forbindelsesroller, men likevel ble dratt direkte inn i kampene da linjene brøt sammen. Når senere biografier knytter Okuda til både agentvirksomhet og frontlinjeerfaring, er dette derfor historisk plausibelt, men ikke detaljert dokumenterbart.

Vår mann, Matsugoro Okuda, jobbet altså som en slags budbringer for Shisengumi og Isami Kondo. Kondo ble tatt til fange av keiserstyrkene i 1868 og henrettet ved halshogging kort tid etter. Okuda slapp unna noen form for straff.

Det vi står igjen med er et sammensatt bilde: en ung gutt formet av sammenbruddet av en hel samfunnsorden, som overlevde et av de mest blodige øyeblikkene i Edo-periodens slutt – erfaringer som senere ga tyngde til hans rolle som kriger og læremester.

Fra jujutsu-elev til instruktør i Meiji-perioden (1868–1884

Etter Tokugawa-shogunatets fall innledet Japan det vi kjenner som Meiji-perioden, en tid med rask modernisering. Dette er den perioden vi som trener judo kanskje har hørt mest om. Det er her Jigoro Kano og judo kommer på banen.

Men Jigoro Kano var langt fra den eneste som holdt på med slike aktiviteter. Parallelt med Kano, fortsatte Matsugoro Okuda å perfeksjonere sine ferdigheter i jujutsu. Han tilbrakte store deler av 1870-årene som en ivrig elev på Kito-ryu. Etter å å trent her i 16 år, blir det sagt at han mestret han Kito-ryu-jujutsu til fulle. Samtidig begynte han å gjøre seg bemerket som utøver i kamper og konkurranser.

I 1876 fikk Okuda en uventet mulighet til å møte en av sine tidligere fiender fra Boshin-krigen – den legendariske samuraien Saigo Takamori, som nå hadde trukket seg tilbake til Kagoshima som ligger på sørspissen av Japan. Saigo var imponert over det han hadde hørt om Okudas jujutsu-ferdigheter, og Okuda ble invitert til å undervise i kampkunst ved Saigos private samuraiskole i Kagoshima.

Okuda takket ja til dette tilbudet, og han fungerte en kort tid som instruktør for Saigos disipler. Men gleden ble kortvarig. Da Saigo året etter gjorde opprør mot regjeringen, måtte Okuda avbryte oppdraget. Han forlot det urolige Kagoshima og flyttet nordover til Yokohama, langt unna kampene.

Okuda hadde allerede etablert seg som en framstående jujutsu-utøver langt utenfor de militære kretsene. Og med denne formen for berømmelse fulgte det automatisk med mange utfordringer til kamp.

I 1879 ble han utfordret til en kamp som skulle vise seg å definere hans rykte. En amerikansk utøver av vestlig bryting – i kildene nevnt som en mann ved navn Mr. Grand – ville teste sine krefter mot japansk jujutsu.

Kampen ble arrangert i biblioteket(!) til den innflytelsesrike baron Eiichi Shibusawa i Tokyo, foran et spesielt invitert publikum. Shibusawa kalles gjerne for den japanske kapitalismens far, og biblioteket hans var en del av et privat hjem som fungerte like mye som møtested for politikk, næringsliv og kultur som bolig. Det var altså ingen hvem som helst – og ikke noe hvilket som helst rom – som sto for lokalene der kampen fant sted. (På denne nettsiden kan du se bilder og lese mer om huset til Shibusawa der kampen fant sted.)

Forskjellen i kroppsvekt og størrelse mellom de to var betydelig; den utenlandske bryteren var mye større, og Okuda skal ha sett ut som en liten gutt ved siden av ham, i alle fall ifølge øyenvitneskildringene. Likevel endte det som ble beskrevet nærmest som en kamp mellom voksen og barn, med at Okuda gikk seirende ut.

Okuda overrumplet amerikaneren ved to anledninger, først med et skulderkast (seoi-nage), deretter med et offerkast (tomoe-nage). Begge teknikkene sendte den tunge motstanderen i bakken.

Okudas seier over den vestlige bryteren vakte oppsikt og ble et tidlig eksempel på at tradisjonell japansk jujutsu kunne hevde seg mot vestlige kampformer. Det samme året utnyttet han den nyvunne anerkjennelsen og åpnet sin egen dojo i Tokyo, hovedsakelig basert på Kito-ryu-stilen. Okuda begynte å undervise i nærkamp for ulike offentlige instanser.

Politiet i det moderne Meiji-Japan var spesielt interessert i jujutsu for opplæring av sine offiserer. Rundt 1880 begynte Okuda å trene politistyrkene i Tokyo. Han ble engasjert av selveste Tokyo Metropolitan Police, for å instruere de ansatte i selvforsvar og arrestasjonsteknikker.

I mai 1883 trådte Okuda formelt inn i politiets rekker som betjent i Tokyo-politiet. I løpet av de neste ti åra reiste han rundt og underviste politimenn i jujutsu i ulike prefekturer – altså områder i Japan. Okuda fungerte som en slags hovedinstruktør og rådgiver for politiets kamptrening nasjonalt, og holdt kurs både ved politistasjoner og i fengsler. Denne perioden ga ham verdifull erfaring i å systematisere jujutsu for praktisk bruk. Denne erfaringen skulle bli veldig nyttig da han skulle utvikle sin egen stil.

Jigoro Kanos judo

På midten av 1880-tallet sto jujutsu-tradisjonen ved et viktig veiskille. Det var kanskje ikke så tydelig da, men de valgene som ble gjort på denne tida skulle bety svært mye for den retningen både jujutsu og judo skulle ta.

Det var flere reformatorer som ønsket å samle og fornye de gamle stilartene i tråd med tidsånden. Jigoro Kano ble den mest kjente av disse. Hans nystartede skole Kodokan, grunnlagt 1882, kalte sin moderne variant av jujutsu for judo, og Kodokan begynte raskt å gjøre seg bemerket i kampsportmiljøet i Tokyo.

Matsugoro Okuda fulgte nøye med på utviklingen rundt seg, og i 1884 tok han sitt eget initiativ til noe som på mange måter kan minne om det Jigoro Kano hadde satt i gang noen år tidligere. Mens han fortsatt arbeidet som instruktør for politiet, kunngjorde Okuda etableringen av sin personlige jujutsu-retning, som han kalte Okuda-ryu. Det var ikke ment som et brudd med tradisjonen, men som et forsøk på å samle, rydde og videreføre den.

Okuda-ryu var et ambisiøst og, mest av alt, personlig prosjekt, der Okuda prøve å integrere all kunnskap han hadde tilegnet seg gjennom studier på flere ulike jujutsu-skoler. Dette ble supplert med teknikker og prinsipper han hadde fått tilgang til gjennom kontakt med andre anerkjente mestere. Noen steder omtales dette som «hemmelige teknikker», selv om de i praksis ikke var så veldig hemmelige. Det var bare slik det var vanlig å formulere seg i samtida.

Grunnstammen i systemet bygde på kastteknikkene fra Kito-ryu og kontroll- og nærkampsteknikker fra Tenjin Shin’yo-ryu, men Okuda lot seg altså inspirere av flere andre retninger også. Ambisjonen var tydelig: å forene det beste fra Japans mangfoldige jujutsu-arv i ett helhetlig system, tilpasset en ny tid. Høres kjent ut, ikke sant?

Selv om Okuda-ryu aldri fikk den samme utbredelsen eller institusjonelle tyngden som Kanos Kodokan judo, sier initiativet mye om Okuda som person. Han fremstår ikke bare som en dyktig utøver og instruktør, men også som en reflektert tenker og reformator i en brytningstid. På sin måte forsøkte han, akkurat som flere andre i Meiji-perioden, å sikre at kampkunsten fortsatt skulle ha en plass og en mening i et Japan som var i rask endring.

Okuda mot Kodokan (1885)

Okudas visjoner for framtidas jujutsu, førte ham i direkte kontakt med Jigoro Kano og Kodokan-bevegelsen. Jigoro Kano, som var noen år yngre enn Okuda, jobbet også med å reformere jujutsu ved å kombinere gamle stilarter (særlig Kito-ryu og Tenjin Shin’yo-ryu) til det han kalte judo. Dette var jo rett og slett nøyaktig det samme som Okuda holdt på med.

Men der Okuda selv kom fra et etablert jujutsu-miljø, ble Jigoro Kano av enkelte tradisjonalister sett på som en outsider som utfordret den ortodokse formen for jujutsu. Jigoro Kano kunne ikke vise til den samme lange jujutsu-tradisjonen som Okuda.

Tidlig på 1880-tallet ble Okuda knyttet til Hikosuke Totsukas velrenommerte Yoshin-ryu som var en av landets største jujutsu-institusjoner. Hos Totsuka ble Okuda kjent med andre fremragende utøvere, blant dem Morikichi Otake (en av Totsukas beste elever) og Daihachi Ichikawa, en erfaren utøver av Tenjin Shin’yo-ryu. Sammen representerte disse mennene den gamle skolen (bokstavelig talt), og de var skeptiske til Kanos nytolkning av jujutsu, særlig vektleggingen av fri kamp (randori), konkurranse (shiai) og brudd med etablerte hierarkier og rangeringer.

Kodokan-judo fikk rykte på seg for å være ukonvensjonell. Judo brøt med mange av de formelle tradisjonene og forventningene, og i jujutsu-miljøet vakte dette både nysgjerrighet, men også stor motstand – ikke ulikt mange reformer i våre dager.

Spenningen mellom de tradisjonelle skolene og Kodokan kulminerte i 1885 med en dramatisk konfrontasjon. Okuda, Otake og Ichikawa bestemte seg for å oppsøke Kodokan på hjemmebane i Tokyo og utfordre de fremadstormende judoutøverne til kamp – et klassisk tilfelle der man tester hvilken skole som er best.

Jigoro Kano selv var til stede, men lot sine beste elever møte utfordrerne. Etter at to innledende kamper mellom Kodokan- og Yoshin-ryu-menn endte uten avgjørelse, meldte Okuda seg frivillig til å gå neste kamp. Hans utvalgte motstander fra Kodokan var Saigo Shiro, en ung judoka kjent for sin eksplosive teknikk.

Okuda var fysisk større og tyngre enn Saigo, og mange så for seg at veteranen skulle dominere kampen. Utfallet ble derimot et overraskende vendepunkt: Saigo utnyttet sin smidighet og tempo, og klarte flere ganger å kaste Okuda – blant annet med hoftekast (koshi-nage) og raske feiebevegelser (de-ashi-barai).

Til slutt skal Saigo Shiro ha utført et glitrend yama-arashi – ifølge myten den teknikken ingen behersket bedre enn ham. Okuda ble, ifølge Kodokan-kildene, slått bevisstløs av dette siste kastet og måtte bæres ut av dojoen på båre.

Selv om kampen mellom Okuda og Saigō ofte blir fortalt i judohistorien, er kildene hovedsakelig basert på muntlige overleveringer og bøker skrevet lenge etter hendelsen. Vi har ikke samtidige referater eller avisomtaler, så fortellingen må tas med en klype salt – men den dukker opp i flere uavhengige kilder, så helt fri fantasi er det neppe. Med andre ord: Historien er trolig sann i grove trekk, men detaljene kan ha fått litt hjelp av tiden og minnet.

Okudas nederlag markerte uansett et vendepunkt. Etter denne episoden deltok ikke Okuda i flere direkte utfordringer mot Jigoro Kano eller Kodokan. Rivaliseringen mellom de eldre jujutsu-skolene og den nye judoen fortsatte noen år til, men Okuda valgte en annen vei videre.

Hans egen stil, Okuda-ryu, fikk aldri muligheten til å utkonkurrere Jigoro Kanos judo. Judo vant fram på alle måter i det japanske samfunnet. For Okuda personlig innebar dette at han trakk seg tilbake fra hovedstadens kampsportscene.

I 1893 aksepterte han en invitasjon fra guvernøren i Iwate og flyttet sin base til byen Morioka langt nord i Japan. Denne geografiske avstanden gjorde at Okuda ikke var til stede i Tokyo da Jigoro Kano i 1895 organiserte jujutsuseksjonen under den nyopprettede keiserlige budo-organisasjonen Dai Nippon Butoku Kai.

Okudas navn finnes derfor ikke blant Kano sine utvalgte mestere i den første bølgen av offisiell judo. Likevel skulle Okuda bli anerkjent på sikt, men nå ventet nye kapitler i Morioka.

Etablering i Morioka og judoens vekst (1893–1902)

Etter at Matsugoro Okuda bosatte seg i Morioka i 1893 viet han livet sitt til å bygge opp kampsportmiljøet der. Den daværende Iwate-guvernøren Ichizo Hattori hadde invitert Okuda nettopp for å utvikle kampformene i området, og Okuda trådte inn i rollen med stor autoritet.

Okuda fikk undervisningsoppgaver ved lærerhøgskolen (Iwate shihan gakke) og ved Morioka middelskole, der han fungerte som judo-shihan (hovedinstruktør) fra 1894. Han var med andre ord i ferd med å bli en del av det nasjonale prosjektet som hadde som mål å gjøre judo til en integrert del av både politiutdanning og skoleidrett.

At dette skjedde i Morioka, langt nord i landet og et godt stykke unna maktsentrumet i Tokyo, er verdt å merke seg. Avstanden ga Okuda arbeidsro og en viss frihet, samtidig som han gradvis ble trukket inn i den offisielle judo-strukturen.

Rundt århundreskiftet ble Okuda da også formelt innlemmet i den brede judo-bevegelsen han tidligere hadde stått på siden av. Jigoro Kano og den keiserlige budo-organisasjonen Dai Nippon Butoku Kai erkjente verdien av veteraner som Okuda, og mot slutten av 1890-årene ble han invitert inn i varmen. Han mottok hedersgraden judo hanshi – en ærestittel som markerte ham som mester og seniorautoritet innen judo – gjennom Butokukai-systemet.

Denne anerkjennelsen viser at Okuda i praksis hadde forsonet seg med judoens dominerende rolle i det offisielle budo-miljøet. Selv om han fortsatt brukte betegnelsen Okuda-ryu jujutsu om sin egen stil i daglig tale, støttet han nå helhjertet opp om judoens prinsipper og bidro aktivt til å spre Kodokan-judo i det nordøstlige Japan.

Eget treningssenter

I Morioka realiserte Okuda også en gammel drøm om et dedikert treningssenter. I oktober 1901 tok han initiativ til å bygge en fullverdig dojo i byens sentrum, viet til undervisning i både judo og jujutsu. Han utarbeidet et formelt forslag for å samle støtte til prosjektet, og fikk reist en ny dojo i bydelen Aburacho i Morioka.

Okuda døpte dojoen Hankyokan, et navn som direkte oversatt kan forstås som «hall for tomhetens lærdom». Betegnelsen var inspirert av klassisk kinesisk filosofi, der tomhet ikke forstås som fravær, men som åpenhet og potensial. Hankyōkan ble et viktig utgangspunkt for judoens utvikling i Iwate. Herfra vokste det fram en rekke dyktige utøvere som senere skulle prege judoen i regionen.

Blant vår tids mest kjente judoutøvere med røtter i dette området finner vi Yasuhiro Yamashita, Ryoko Tamura og Kenta Nagasawa – navn som illustrerer hvilken betydning regionen etter hvert fikk innen japansk judo.

Okuda underviste personlig hver dag, med hovedvekt på de kast- og kontrollteknikkene han hadde perfeksjonert gjennom et halvt århundre. Elevene fortalte senere at kastene hans hadde en egen intensitet: presise, kompromissløse og overraskende kraftfulle. Med et glimt i øyet omtalte noen dem som sakki-no-waza – «drapsteknikker». Kanskje lå det her en humoristisk hentydning til Okudas dramatiske ungdom blant sverdkjemperne i Shinsengumi, men uttrykket vitnet også om den respekten og ærefrykten ferdighetene hans skapte.

Til daglig var Okuda kjent som en omgjengelig og lett eksentrisk skikkelse i Morioka. Han gikk alltid kledd i tradisjonell kimono med hakama, og bar trefargede geta-sandaler som klapret høyt mot brosteinen når han vandret gjennom byens gater. Den uformelle stilen, kombinert med et vennlig vesen, gjorde ham godt likt – og blant lokalbefolkningen ble han ganske enkelt omtalt som «Okuda-san».

Siste år, møtet med Mifune og ettermæle (1903–1931)

Et klimaks i Okudas senere karriere kom, som nevnt innledningsvis, i 1903. Da vendte en av hans tidligere skoleelever fra Sendai – den 20 år gamle Kyuzo Mifune – hjem til Iwate på ferie.

Mifune hadde startet en judogruppe ved skolen sin og ville gjerne teste styrken sin mot den legendariske mesteren i hjembyen. I Okudas dojo Hankyokan fikk de to anledning til en uformell sparringskamp.

Mifune, som selv var en talentfull judoka i tjueårsalderen, gikk på med ungdommelig iver, men Okuda viste seg fortsatt teknisk overlegen. Veteranen beseiret sin unge motstander med fire raske kast etter hverandre og vant oppgjøret klart.

Etter kampen la Okuda all prestisje til side og ga Mifune ros i lass og tonnevis. Han fortalte den unge mannen at han så et ekstraordinært potensiale i ham, og oppfordret Mifune til å vie seg fullt ut til judo.

Okudas intuisjon skulle vise seg å være treffende – Kyuzo Mifune fulgte rådet, dro tilbake til Tokyo og ble elev av Jigoro Kano. Med årene oppnådde Mifune 10. dan og status som en av tidenes største judomestre. Okudas rolle denne dagen i Morioka var dermed å gi et vennlig dytt til en kommende stjerne, et siste bidrag til judoens historie.

Etter 1903 trappet Matsugoro Okuda ned de fysiske kampene og konsentrerte seg om å undervise og formidle sin kunnskap. Han fortsatte som hovedinstruktør i Hankyokan og ved skolene i Iwate, og sørget for at arven etter de gamle jujutsu-stilene levde videre innenfor judoens rammer.

En av elevene til Okuda het Fukuichiro Haruyama, og han ble senere en kjent kampsporthistoriker. Haruyama skrev en bok om Okuda, og den kom ut i 1973. Dette bidro selvsagt til at Okudas navn ikke gikk i glemmeboka.

Matsugorō Okuda levde sine siste år stille og rolig i Morioka. Den 29. november 1931, etter et langt liv i kampkunstens tjeneste, sovnet han stille inn i sitt hjem i Morioka, 77 år gammel. Han var sprek helt til det siste, og det sies at han var ute på sin daglige spasertur i byens gater bare to timer før han døde.

Nyheten om Okudas bortgang ble mottatt med sorg blant elever og bekjente. I avisspaltene ble han omtalt som en av de fremste budo-veteranene – en mann som hadde knyttet sammen to tidsaldre av japanske kampkunster.

Ifølge hans tidligere elev Fukuichiro Haruyama skrev byens aviser med respekt om den avdøde mesteren og kalte ham «en av de siste budō-veteranene fra Meiji-tiden» (Haruyama, 1973, s. 214–216).

(…) den morgenen gikk [Okuda] sin vanlige spasertur i Moriokas gater, og to timer senere døde [han] fredelig i sitt hjem. Han var 77 år gammel. Byens folk sørget dypt over tapet av sin gamle lærer.

Haruyama (1973, s. 214)

Også den regionale judoføderasjonen omtaler ham som «Iwate-judoens far» i sin historiske oversikt, mens arkivmateriale fra Iwate Shihan Gakkō beskriver ham som «vår mangeårige judo-shihan, en mann av stor karakter og rolig sinn». Samlet gir disse kildene et bilde av en høyt respektert mester som ble minnet lokalt for sin livslange innsats for budō og judoens utvikling i det nordlige Japan.

Arven etter Matsugoro Okuda

Matsugoro Okuda ble født i en tid da jujutsu var et hemmelig våpen for samuraiene, og han døde etter at judo for lengst var blitt en nasjonal sport og var på god vei til å bli en internasjonal disiplin.

Okuda personifiserte denne overgangen.

Gjennom Okuda-ryu forsøkte han å bevare og systematisere de beste teknikkene fra fortida, og gjennom sin undervisning la han grunnlaget for en ny generasjonen som skulle føre judoen videre.

Kilder

• Haruyama, F. (1973). Matsugoro Okuda Biography. Haruyama Bunkakai. Wikipedia+1
• Iwate Judō Renmei. (2023). 沿革 [Historikk]. Hentet fra https://www.iwatejudo.jp/
• Iwate Prefectural Government. (2020, May 8). Winter Temperatures and Average Snowfall. Iwate Prefecture
• Kotobank. (2004). 20世紀日本人名事典 [20-seiki Nihonjinmei jiten / 20. århundres japanske biografiske leksikon]: Oppslag «Okuda Matsugorō». Hentet fra https://kotobank.jp/
• Maruyama, S. (1939). 大日本柔道史 [Dai-Nippon jūdō-shi / Stor-Japans judohistorie]. Keisatsu Kyōkai.
• Morioka by. (2018). 盛岡の先人たち 第17回 奥田松五郎 [Iwates pionerer, del 17: Okuda Matsugorō]. Hentet fra https://www.city.morioka.iwate.jp/
• Wikipedia (engelsk). (2025). Matsugoro Okuda. I Wikipedia, The Free Encyclopedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Matsugoro_Okuda
• Wikipedia (japansk). (2023). 奥田松五郎 [Okuda Matsugorō]. I Wikipedia 日本語版. Hentet fra https://ja.wikipedia.org/wiki/奥田松五郎
• Yawata, H. (1989). 柔の残影 [Yawara no zan’ei / Den myke kunsts gjenvordigheter]. Danburisha.
• Yawata, H. (1973). Remnants of Yawara. Danburisha. 
• Wikipedia contributors. (2025, January 26). Matsugoro Okuda. Wikipedia. Wikipedia
• Maruyama, S. (1939). Great Japan Judo History. Keisatsu Kyokai. Wikipedia
• Wikipedia contributors. (2025). Kyuzo Mifune. Wikipedia. Wikipedia
• Tatami. (n.d.). In Encyclopaedia Britannica. Encyclopedia Britannica
• Rakuten Travel. (2024, April 26). What you need to know about Tatami mats. Rakuten Travel