Da jeg gikk på Bragernes skole i Drammen, var det noen oppmerkede ringer plassert rundt i skolegården. Jeg vet ikke hva den opprinnelige tanken bak disse ringene var, kanskje var det en eller annen form for slåball eller ballspill, men vi brukte dem til å leke noe vi kalte for «brytering». Det gikk rett og slett ut på å få den personen som til enhver tid sto i ringen ut av denne. Vi skulle altså, en etter en, køkultur sto høyt i kurs på 70- og 80-tallet, prøve å bryte vedkommende ut av ringen. Dette var veldig populært, veldig gøy, og alle som ville, var med. Det er vel unødvendig å si at lille meg ikke hadde en mikroskopisk sjanse til å bli stående i ringen særlig lenge, men like fullt – dette var stor stas.
Om vinteren, når skolegården var dekket av snø og is og store snøhauger, var det populært med «kongen på haugen». Vi kan jo kalle det vinterversjonen av brytering. Hensikten var å bli stående på toppen av snøhaugen, og utfordringen (og det morsomme) var at det var fritt fram for alle andre å dytte, rive, trekke og skyve deg ned fra toppen. Litt skummelt, og veldig gøy!
Lekeslåssing, også kalt boltrelek, fysisk kamplek eller brytelek, handler om røff, fysisk lek mellom barn der intensjonen ikke er å skade hverandre, men å ha det gøy. Denne formen for lek oppstår spontant og kan inneholde elementer som bryting, jaging, klatring og lignende.
Forskning fra Norge og Norden viser at lekeslåssing er et universelt fenomen. Det observeres hos begge kjønn (litt oftere hos gutter) og i pattedyrverdenen generelt, noe som tyder på at denne formen for lek har dype evolusjonære røtter. Med det som utgangspunkt er det naturlig å se på lekeslåssing som noe mer og viktigere enn tilfeldigheter eller en tillært væremåte. Dette er en grunnleggende måte for barn, og dyr, å øve på kroppslig samspill, grensesetting og sosial regulering.
Dette perspektivet er godt forankret i nordisk pedagogisk litteratur. I boken Slåsskultur i teori og praksis argumenterer Michael Blume for at kampleker og slåssleker kan fungere som viktige pedagogiske og sosialiserende aktiviteter både i barnehage, skole og SFO. Blume viser hvordan kampleker, gir barn mulighet til å utvikle kroppslig kontroll, sosiale ferdigheter og ansvarlighet, snarere enn å fremme vold.
Her trenger vi jo bare å tenke tilbake på bryteringen eller kongen på haugen. I begge disse aktivitetene var det uskrevne regler som skulle følges, forventninger om hvilke hensyn som skulle tas, aksept både for tap og seier, og en slags implisitt rangering mellom oss barn. Vi visste godt hvem som var gode, hvem vi burde passe oss for, og hvilken sjanse vi selv hadde til å vinne.
Tradisjonelt har voksne ofte vært skeptiske til røff fysisk lek, av frykt for skader, uhell eller at leken skal utarte til aggresjon. I enkelte norske skoler har man for eksempel forbudt lekeslåssing fordi det ble ansett som «skjult mobbing» eller en kilde til konflikter. Dette kan jeg forstå, og som lærer har jeg opplevd at det kan være vanskelig å skille mellom lek og alvor – og at leken også raskt kan gli over i alvor.
Denne bekymringen deles av mange. I intervjuer med barnehageansatte og pedagoger pekes det på at røff lek ofte stoppes, ikke fordi den faktisk er farlig, men fordi den oppleves som uoversiktlig og vanskelig å tolke for voksne. Flere forskere understreker at det nettopp er voksnes usikkerhet, snarere enn barns atferd, som ofte ligger bak restriksjoner rundt den såkalte boltreleken.
Denne spenningen mellom barns behov for kroppslig lek og voksnes bekymring er også tydelig i norsk skole- og barnehagehverdag. I flere artikler i Utdanningsnytt pekes det på hvordan tradisjonelle boltreleker som «kongen på haugen» i stor grad har forsvunnet, ikke fordi de er dokumentert skadelige, men fordi voksne opplever dem som uoversiktlige eller risikofylte.
Samtidig løftes det fram hvordan boltrelek og lekeslåssing, når den forstås og støttes av voksne, kan fungere som en viktig arena for sosial læring, kroppslig mestring og regulering. Et økende antall nordiske studier viser at når slik lek foregår i trygge rammer og på barnas premisser, kan den ha positive effekter på barns fysiske helse, psykososiale utvikling, læring og atferd.
Førstelektor Sigrid W. Sandgrind påpeker at boltrelek gir barn erfaring med både risiko og mestring, og at nettopp kombinasjonen av spenning og kontroll er avgjørende for utvikling. Hun fremhever at barn som får lov til å teste grenser i trygge omgivelser, ofte utvikler bedre dømmekraft og større trygghet i møte med nye utfordringer.
Jeg har prøvd å se litt på forskning om dette temaet, for det synes jeg er interessant. Da har jeg primært sett på nordiske land som Norge, Sverige, Danmark og Finland. Fokuset har vært på hvordan denne typen lek påvirker barns utvikling, helse, sosiale samspill, læring og adferd.
Fysisk helse og motorisk utvikling
Lekeslåssing innebærer å delta i intensiv aktivitet som kan styrke barns fysiske helse og motoriske ferdigheter. Barna får brukt store muskelgrupper gjennom bryting, dytting, løping og rulling. Dette utfordrer balanse, koordinasjon, smidighet og styrke.
Førskolebarn som ofte engasjerer seg i vilter lek og boltrelek, blir ofte motorisk flinke, fordi de stadig beveger seg i grenseland for hva de får til, og noen ganger tråkker de over grensene og mislykkes. Uansett, så trener de (ubevisst) på nye bevegelser i varierte situasjoner.
I en dansk veiledning for brytelek påpekes det at slike aktiviteter aktiverer flere sanser: den kinestetiske sansen (gjennom muskelbruk og leddbevegelser), vestibulærsansen (gjennom balansering) og berøringssansen (gjennom fysisk kontakt). Denne formen for sansestimulering bidrar til en helhetlig, solid motorisk utvikling.
Alt dette er mer enn god nok grunn til å legge til rette for, eller oppfordre, barn til å drive med litt vilter lek. Egentlig tror jeg at barna ikke trenger å oppfordres til denne typen lek; jeg tror heller at vi voksne må tillate denne formen for lek i litt større grad.
Men ikke nok med at det er en haug med fysiske fordeler med slåssleker. Fordelene handler også om kognitiv utvikling, altså utvikling av hjernen. Nevropsykologiske studier antyder at røff kroppslig lek kan utløse biokjemiske vekstfaktorer i hjernen som er viktige for modning av hjernestrukturer.
I en 12-siders fagfellevurdert artikkel, altså skikkelig seriøse saker, fra 2007 skriver Nils Eide-Midtsand om «Boltrelek og lekeslåssing». Den kan jeg anbefale dere å lese. Han slår fast at boltrelek ser ut til å stimulere utviklingen av frontallappene som er de delene av hjernen som blant annet styrer eksekutive funksjoner og selvkontroll. Det handler med andre ord om de delene av hjernen som hjelper oss med å styre impulsene våre.
I forlengelsen av dette har enkelte forskere argumentert for at mangelen på mulighet til vilter fysisk lek i barndommen potensielt kan hemme optimal hjerneutvikling. Det er også indikasjoner på at barn som leker mye fysisk, klarer seg bedre i kognitive tester og skoleprestasjoner senere.
Boys don’t necessarily move around in order to break things, but in order to keep things whole.
Mark Strand
En dansk pedagogisk gjennomgang peker på psykologiske studier av 5–6-åringer som viser en direkte sammenheng mellom hvor mye boltrelek (rough-and-tumble play) barna har deltatt i, og evnen disse barna senere i livet har til å få venner og å prestere godt på skolen. Med andre ord kan fysisk lek gi et godt grunnlag for læring ved å fremme egenskaper som konsentrasjon, risikotaking og tilpasningsdyktighet.
Psykisk helse og emosjonell utvikling
Røff lek kan også påvirke barns psykiske helse positivt. Aktiviteten utløser ofte glede, spenning og mestringsfølelse, mye latter og hyl, og påfølgende fysisk utmattelse som kan gi en avslappet tilfredshet.
Dette har jeg selv erfart som lærer i kroppsøving. Det er sjelden eller aldri så god stemning i gruppa som de øktene der vi arrangerer brytekamper eller judo i gymtimen.
Når man lekeslåss frigjøres endorfiner i hjernen som bidrar til at barnet føler velbehag. Barn forteller at de oppsøker denne typen lek nettopp fordi den gir en lystbetont opplevelse som reduserer stress og øker trivselen. Ved å utfolde seg i trygge rammer lærer barna å håndtere sterke følelser som oppstår under leken, for eksempel opphisselse, frustrasjon eller frykt, på en konstruktiv måte.
En finsk studie peker på at lekeslåssing med en trygg voksen (f.eks. en far) kan lære små barn å tåle og regulere selv kraftige emosjoner. Barnet får testet grensene sine innenfor den trygge rammen som en omsorgsfull relasjon kan tilby, og de oppdager hvordan det er å bli litt redd eller sint uten at det får negative konsekvenser. Slik følelsesmessig «øving» forbereder dem på å møte utfordringer i omverdenen senere.
Det å kunne være sint eller ivrig «på liksom» gir viktige erfaringer med følelsesregulering. Når den voksne motparten i leken viser måtehold og respekt for barnets signaler, modelleres også emosjonell selvkontroll for barnet. Og er det noe vi lærere vet, så er det at modellering er blant de sterkeste signalene man kan gi barna sine. (Tenk på det alle dere som er opptatt av skjermtid og mobilbruk!)
Forskningen er også klar på at slik lek kan ha varige positive effekter på relasjonen mellom barn og voksne. For eksempel har man sett at fedres lekende og fysisk utfordrende samspill med 2-åringer hadde en kobling til en tryggere tilknytning mellom far og barn. På sikt kan mangel på fysisk lek faktisk virke ugunstig for barns psykiske helse.
En populærvitenskapelig gjennomgang av flere studier hevder at barn som ikke får utløp for fysisk lek, oftere kan utvikle problemer som engstelse, isolasjon og lav selvfølelse, og i verste fall økt risiko for depresjon senere i livet. Selv om slike langsiktige utfall avhenger av mange faktorer, gir det i alle fall vekt til poenget om at lekeslåssing kan være en sunn ventil for stress og følelser i barndommen, og at dette i sin tur kan bidra til psykisk robusthet som det er så mye snakk om nå for tiden.
Sosialt samspill og læring
Lekeslåssing er av natur en sosial lek. Det er som i judo; man må være minst to deltakere som kontinuerlig forhandler om lekens gang. Denne forhandlingen er en viktig del av all fri lek. I judo har man fastsatte regler, men det har man ikke i kampleker. Der blir ting til underveis.
Det er nettopp dette samspillet og og disse kontinuerlige forhandlingene om og justeringene av reglene for kamplekene som jeg synes er mest spennende. Rune Storli, en norsk forsker som har studert boltrelek i barnehager, forklarer at barna gjennom lekeslåssing utvikler empati og selvinnsikt. Barna må hele tiden forholde seg til partnerens reaksjoner. Da blir det viktig å kunne lese kroppsspråk og ansiktsuttrykk for å vite om leken fortsatt er gøy for den andre. De må også justere sin egen styrke deretter.
Denne måten å forstå lek på er absolutt ikke ny. Allerede i 1938 beskrev den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizinga lek som en grunnleggende kulturell aktivitet i «Homo Ludens» – det lekende mennesket. Dette er en litt tung bok, men den danner grunnlaget eller utgangspunktet for det meste av vår moderne forståelse for alt fra gaming til kamplek.
Huizinga skrev lenge før moderne utviklingspsykologi og nevrovitenskap, men poenget er at lek er frivillig, men samtidig strengt regulert, og den skaper sin egen orden, et system, som deltakerne må innfinne seg med for at leken skal bestå.
Når barn sier «det er bare på liksom» eller «vi leker bare», så er det et tegn på en ganske avansert sosial forståelse. Det er på en måte en slags kontroll på at alle fortsatt oppfatter situasjonen som vennskapelig. Slik lærer de å skille mellom påtatt (leke)aggressivitet og ekte aggresjon, og det er en forskjell som er helt avgjørende i sosialt samspill.
En annen ferdighet som trenes, er samarbeid og regelhåndtering. For at leken ikke skal ende i knall og fall og tårer, må barna bli enige om visse regler, for eksempel at man ikke biter, klorer eller slår med knyttneve. De lærer å forhandle om hvor grensene skal gå: «Du kan holde meg fast, men ikke klype», eller rett og slett «la oss bytte på hvem som vinner».
Faktisk kan man ofte et prinsipp om jevnbyrdighet og selv-handikapping der sterkere barn holder igjen på kreftene for å la yngre eller svakere få en sjanse, slik at leken blir gøy for begge. I judo kaller vi dette for å være en god uke. På denne måte utvikler barna rettferdighetssansen og evnen til turtaking, altså vente på sin tur. Forskning tyder på at barn som leker på denne måten, får et forsprang når det gjelder sosial kompetanse.
De som har lekeslåss mye med jevnaldrende, er ofte flinkere til å knytte vennskap og samhandle positivt når de blir eldre. Dette kan skyldes at lekeslåssing gir trening i selvhevdelse og selvkontroll: Barna må tåle å «stå i leken» selv om de blir utfordret, og de må våge å si tydelig ifra når nok er nok. Det samme gjelder selvsagt motsatt vei også; barn som lekeslåss lærer også å respektere når andre setter grenser for seg. Denne evnen er helt sentral i det vi kaller sosiale ferdigheter.
Videre kan lekeslåssing stimulere språk og kommunikasjon. Selv om mye av kommunikasjonen er fysisk, hører man ofte barna avtale roller («jeg er monster, du er superhelt») eller utveksle muntlige lekesignaler («nå tar jeg deg!»).
Svenske Ebba Theorell, som har forsket på såkalte «krigsleker» eller det vi kan kalle «actionfylte superhelt-leker» blant barn, fant ut at barn konstruerer komplekse fiksjonsverdener, altså fantasiverdener, sammen og viser et nesten koreografisk samspill. Det viste seg at 3-9-åringer som ble observert i lek var svært oppmerksomme på hverandres bevegelser og posisjon, og de utførte koordinerte, avanserte motoriske sekvenser uten å kollidere eller skade hverandre. Dette tyder på at barna «leser» hverandres intensjoner intuitivt gjennom kroppsspråk. Så da kan man jo påstå at lekeslåssing fungerer lekeslåssing som et språk alle deltakerne må beherske for at leken skal fungere.
Atferd, grensesetting og risiko for aggresjon
Et gjennomgående spørsmål i forskning på lekeslåssing har vært om denne leken fører til økt aggressiv atferd, eller tvert imot hjelper barn å håndtere aggresjon på en sunn måte. Altså – blir man mer aggressiv av å lekeslåss?
Mange foreldre og pedagoger har nok observert at røff lek kan «gå litt over styr» hvis barna blir overstimulerte eller misforstår hverandre. Studier har faktisk vist at er unntaket heller enn regelen.
Kun rundt 1 % av all lekeslåssing blant yngre skolebarn eskalerer til ekte slåssing, ifølge en gjennomgang av forskningen. Denne lille andelen alvorlige konflikter oppstår som regel med barn som sliter med sosiale ferdigheter og som kan reagere aggressivt når de ikke behersker lekekoden. I 99 % av tilfellene forblir altså «slåsskampene» liksom-slåssing uten negative konsekvenser.
Debatten bør derfor, som den svenske barneforskeren Margareta Rönnberg poengterer, fokusere mer på hvordan de resterende 99 % av slike leker kan foregå på en god måte, enn på å forby leken på grunnlag av de få gangene det går galt. Forskning støtter også at barn flest skiller tydelig mellom lekeslåssing og reell vold. Barna kommuniserer på en måte som gjør det tydelig at dette er på liksom: Det kan være smil, latter og «tilfeldige» eller tullete teknikker som gjør det klart at de ikke prøver å skade hverandre.
De fleste barn ønsker jo at leken skal fortsette, så de avbryter selv dersom noen blir altfor røffe eller sinte. Det vanligste er at de sier tydelig ifra eller rett og slett trekker seg ut av leken. Dermed får leken en innebygd mekanisme regulerer hvor hardt det går for seg.
Lekeslåssing kan se voldsomt ut, men det er faktisk sjeldent med skader. Som regel er barn flinke til å avpasse styrken slik at ingen skader seg. Førstelektor Storli påpeker at forskning ikke viser økning i skader i barnehager som tillater boltrelek, tvert imot er det få, eller svært få, skader i slik lek.
Den største risikoen ved lekeslåssing er faktisk den sosiale. Et barn som ikke følger reglene, for eksempel ved å slå for hardt, bite eller la lek gå over til sinne, vil raskt oppleve å bli avvist av de andre. Konsekvensen blir gjerne at ingen vil leke med den som ikke behersker kodene. (Det merker vi jo på judotreninger også; det er ikke stas å gå kamp eller trene med noen som ikke tar hensyn eller som ikke forholder seg til avtaler og regler). Slik sett lærer selv de “for røffe” barna gjennom naturlig tilbakemelding å dempe seg for å bli inkludert.
Det er flere gutter enn jenter som lekeslåss. Kjønnsforskjellen merkes allerede fra 3-årsalderen og den holder seg stabil gjennom hele barndommen. Gjennomsnittsgutten lekeslåss oftere enn gjennomsnittsjenta, og de voksne (foreldre) har tradisjonelt tatt initiativ til denne typen lek i større grad med gutter enn med jenter.
Det betyr ikke at jenter ikke har utbytte av eller interesse av lekeslåssing. Tvert imot viser observasjoner at også jenter deltar når miljøet legger til rette for det, om enn ofte i litt mindre omfang eller på litt annen måte.
Flere norske fagartikler har problematisert at gutters kroppslige og fysiske lek lettere tolkes som problematisk atferd enn jenters. I Tidsskrift for Norsk Psykologforening argumenterer Nils Eide-Midtsand for at gutters boltrelek ofte feiltolkes som uttrykk for aggresjon, når den i realiteten fungerer som en viktig arena for følelsesregulering, relasjonsbygging og sosial læring.
I 2021 ble det utført en studie av 3–5-åringer i norske barnehager. Der fant han at både gutter og jenter drev med rough-and-tumble-lek, men de brukte det fysiske miljøet ulikt:
- Guttene tok oftere initiativ til boltrelek
- Guttene brukte større deler av rommet
- Jentene av og til foretrakk mer rollelek-innslag i den fysiske leken
Begge kjønn øvde likevel på de samme sansemessige, motoriske og sosiale ferdighetene gjennom sin form for lekeslåssing. Forskjellene lå altså mest i stil og frekvens, ikke i selve evnen eller utbyttet barna hadde av leken.
Voksnes rolle og pedagogiske implikasjoner
Selv om fordelene ved lekeslåssing er helt åpenbare, handler dette mye om hvordan voksne tilrettelegger og reagerer. Vi har nok en tendens til å avslutte, begrense, styre, lage regler i litt for stor grad. Intensjonene er selvsagt de aller beste, men det setter jo en effektiv stopper for barnas utvikling når det gjelder alle disse fysiske, psykiske og sosiale erfaringene lekeslåssing kan by på.
Studier fra norske barnehager viser at personalet håndterer røff lek på ulike måter. Noen ansatte overser den helt (lar barna holde på, men uten aktiv involvering), mens andre støtter den gjennom positiv oppmerksomhet, veiledning og anerkjennelse. Overreaksjoner, som skjenneprekener eller umiddelbar avbrytelse, er heldigvis sjeldne i de barnehagene som ble undersøkt. Men mange barnehager har regler som i utgangspunktet forbyr røff lek.
I en norsk fagartikkel rettes det kritikk mot slike generelle forbud, nettopp fordi de kan føre til at normal lek forstås som avvik. Når barns lek konsekvent reguleres bort, mister de muligheten til å lære hvordan kroppslige konflikter kan håndteres på en trygg og sosialt akseptabel måte.
Det er uenighet blant voksne om lekeslåssing bør tillates. Storli fant i en spørreundersøkelse at lekeslåssing var den formen for lek barnehageansatte oftest hadde stoppet eller forbudt i sin praksis. Begrunnelsene handler ofte om sikkerhet eller frykt for konflikt. Paradokset er at ved å nekte barna denne leken, kan man gå glipp of muligheten til å lære dem nettopp hvordan man omgås fysisk uten å skade hverandre.
Forskere og erfarne pedagoger anbefaler derfor heller å veilede boltreleken enn å forby den. For eksempel kan skoler og barnehager etablere trygge rammer ved å ha myke underlag (puterom) der barna kan boltre seg fritt uten at noen slår seg på hardt underlag. Å avsette egne områder og tider til vill lek, gjerne under lett tilsyn, signaliserer at leken er akseptert innenfor gitte grenser.
Storli fremhever denne typen tilrettelegging som et supert utgangspunkt. I hans intervjuer svarte 8 av 10 barnehagebarn, i barnehager med et slikt rom, at dette rommet var det aller morsomste stedet å leke i barnehagen. Barna opplever mestring når de får et eget område der fysisk lek er lov, og der de voksne kan trekke seg litt tilbake, men likevel være tilgjengelige.
Voksnes nærvær gir en følelse av trygghet som faktisk kan gjøre barna modigere. Studier viser at barn ofte tar større sjanser i risikofylt lek når en trygg voksen er i nærheten. Men det er altså forskjell på nærvær og det å bryte inn med regler og forbud. La heller barna finne ut av ting på egenhånd.
Forskning fra Danmark understøtter at det beste er at barn får leke vilt med hverandre, ikke med voksne. Likevel kan en voksen fungere som «støttehjul» i starten for de mest tilbakeholdne barna, inntil de tør å tumle med jevnaldrende. I tillegg kan voksne og barn sammen sette enkle regler for fair play i forkant av leken, for eksempel et felles «kodeord» – et slags magisk ord – som alle respekterer når noen trenger en pause. Det trenger ikke å være mer avansert enn å si «stopp». Denne typen avklaringer gjør at selv mer forsiktige barn føler seg tryggere på å delta.
Konklusjon
Når jeg leser all denne forskningen som er gjort, slår det meg hvor godt den stemmer overens med mine egne erfaringer, både fra skolegården som barn og fra gymsalen som lærer. Det som i øyeblikket kan se rotete eller voldsomt ut, viser seg ofte å være nettopp den typen lek der barna lærer mest om seg selv og hverandre.
Forskning fra Norge og Norden tegner et entydig bilde: Lekeslåssing og brytelek blant barn har stor betydning for en sunn utvikling, så lenge leken foregår under trygge og frivillige rammer. Gjennom denne leken forbedrer barn sin fysiske helse, motorikk og kroppsbeherskelse. Samtidig øver de opp emosjonell robusthet ved å kjenne på sterke følelser i trygge omgivelser, og de opplever gleden ved spenning og mestring.
Enda viktigere er kanskje de sosiale gevinstene: I røff lek lærer barn empati, kommunikasjon, selvkontroll og gjensidig respekt. Disse ferdighetene legger grunnlaget for gode vennskap og samarbeidsevner videre i livet.
Bekymringer for at lekeslåssing skal føre til vold eller skade, blir i stor grad tilbakevist av empirien. Alvorlige skader er sjeldne, og barn flest skiller skarpt mellom lek og alvor. Tvert imot kan det å nekte barn denne leken være et tap av læringsmuligheter. Som svenske forskere har påpekt, risikerer vi å «patologisere» særlig gutters naturlige uttrykksformer dersom all røff lek tolkes som problematisk atferd. Når lek systematisk tolkes som et problem, kan barn miste viktige arenaer for å lære selvkontroll, grensesetting og ansvar i praksis.
5 korte råd for tilrettelegging av lekeslåssing
- Skill lek fra vold – Røff lek som er frivillig og regulert, er lek – ikke problematisk atferd.
- Gi trygge rammer – Matter, uteområder og god plass reduserer skadefare uten å kvele leken.
- Ha få og tydelige regler – Enkle prinsipper som «stopp betyr stopp» gir forutsigbarhet.
- Veiled heller enn å forby – Hjelp barna å forstå lekekoder og grenser i stedet for å stoppe leken.
- Se leken som læring – Lekeslåssing trener selvkontroll, empati og samarbeid i praksis.
Vil du ha tips om hvordan du kan bruke judo som en inngang til alt dette, så har jeg lagt ut flere saker som handler om det:
Kilder
- Aamli, K. (2018, 12. april). Mener småbarn har godt av litt lekeslåssing. Forskning.no.
- Eide-Midtsand, N. (2007). Boltrelek og lekeslåssing I: Lekens funksjon i psykoterapi og i barns normale utvikling. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 44(11), 1351–1359.
- Eide-Midtsand, N. (2007). Boltrelek og lekeslåssing II: Om å gi gutter rom til å være gutter. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 44(12), 1467–1474.
- Huizinga, J. (2016). Homo ludens: A study of the play-element in culture. Angelico Press. (Original work published 1949)
- Knudsen, A.-E. (2019). Vilde lege og tumleleg (utdrag gjengitt i 0–14, nr. 3/2019, s. 30–35). København: BUPL.
- Rönnberg, M. (2019, 19. februar). Det finns ingen våldsam lek – bara våldslekar! Om en seglivad myt hållen vid liv av kvinnor. [Blogg].
- Sandgrind, S. W. (2018, 5. november). Førstelektor: Derfor er boltreleken verdifull. Barnehage.no.
- Storli, R. (2021). Children’s rough-and-tumble play in a supportive early childhood education and care environment. International Journal of Environmental Research and Public Health, 18(19), 10469.
- Theorell, E. (2021). Kraft, form, transformationer: Om kinestetisk musikalitet och kroppsvärldande i pojkars krigslek (Doktorgradsavhandling, Stockholms universitet). Hentet fra https://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:se:su:diva-198024 .
- Torkilsden, Ø., & Storli, R. (2021). Miljøer som inviterer til boltrelek og lekeslåssing i barnehagen(Podkastepisode 4, Barnehagemiljø-prosjektet). Trondheim: DMMH.
- Utdanningsnytt. (2014). Boltrelek og lekeslåssing.
Utdanningsnytt. (2018). Slår et slag for boltreleken – kongen på haugen er død, leve kongen. - Utdanningsnytt. (2021). La gutter få lekeslåss.
Skriv en kommentar