Konkurranseregler før og nå

In the old feudal days … contests were extremely rough and not infrequently cost the participants their lives. Thus, whenever I sallied forth to take part in one of these affairs I invariably bade farewell to my parents, since I had no assurance that I should ever return alive.

(I de gamle føydale dagene … var kampene usedvanlig brutale og kostet ikke sjelden deltakerne livet. Derfor tok jeg alltid farvel med mine foreldre hver gang jeg dro ut for å delta i et slikt oppgjør, siden jeg ikke hadde noen garanti for at jeg ville komme tilbake i live.)

– Sakujiro Yokoyama, sitert i E. J. Harrison, The Fighting Spirit of Japan (1913/1955)

Dette sitatet er velkjent i judomiljøet, ikke minst fordi det bygger opp under myten, eller sannheten, om at de tidligste judoutøverne var noen skikkelige tøffinger. Og det var de helt sikkert også, men selv om sitatet faktisk ble sagt av Sakujiro Yokoyama, så betyr ikke det at innholdet i det stemmer 100 prosent.

Faghistorikere som skriver om taryu-shiai (oppgjør mellom ulike skoler) beskriver at de fleste konfrontasjoner i Edo-perioden ikke endte med dødsfall. (Dette må ikke forveksles med dojo-yaburi som var en helt annen og mer spontan utfordring mellom ulike skoler og retninger.) Risikoen fantes, særlig når våpen var involvert, men rene håndgemeng mellom skolene gikk som oftest hardt for seg, men uten fatal utgang.

I Meiji-tiden, med polititurneringer og de berømte Kodokan–Totsuka-oppgjørene, ble reglene dessuten gjort relativt «siviliserte» nettopp for å unngå alvorlige skader og dødsfall.

Anekdoter finnes – og sirkulerer. Et kjent eksempel er historien om at Saigo Shiro slo en sumobryter (Araumi) så hardt at han døde i et fylleslagsmål. Slike fortellinger er alltid dårlig kildebelagt.

Likevel, når man ser på mer enn hundre år med endringer av reglene i konkurransejudo, er endringen fra det man kan kalle en brutal kampform til en nøye regulert olympisk idrett helt tydelig.

Kodokan, Butokukai og kohaku-turneringene (ca. 1880–1916)

I 1884 ble den første årlige konkurransen, Kohaku Taikai, arrangert ved Kodokan. Kohaku (紅白) betyr rød og hvit, mens taikai betyr konkurranse eller turnering. For de av oss som er vant til at konkurranse omtales som shiai, ikke taikai, så har dette en enkel forklaring. Taikai viser til hele konkurransen eller turneringen, mens shiai handler om hver enkelt kamp.

Uansett, så regnes Kohaku Taikai som en av de eldste kontinuerlig arrangerte konkurransene i kampsportverdenen. Kano utformet tidlige kampregler med inspirasjon fra bryting og jujutsu. Det var ikke så mange regler, men det var viktig å begrense teknikker som var spesielt farlige. Judo skulle tross alt framstå som noe nytt og annerledes, en kampform med fokus på helse og personlig og samfunnsmessig utvikling. Og det får man ikke ved å slå hverandre gule og blå!

Jigoro Kano satt på ingen måte i enerom og utviklet konkurransereglene. Han var del av et helt nettverk med flinke trenere og folk som jobbet iherdig med å reformere, eller kanskje rettere sagt, å utvikle et brukbart sett med regler for kamper.

Helt på tampen av 1800-tallet spurte ledelsen i det nyetablerte Dai Nippon Butokukai Jigoro Kano om han kunne lede en komité som skulle utarbeide felles konkurranseregler for jujutsu og Kodokan-judo. Disse reglene skulle brukes i konkurranser og kamper mellom ulike jujutsu-skoler og Kodokan-utøvere. Så her var det mange som var opptatt av å lage gode regler.

I 1905 samlet Kodokan og flere ledende jujutsu-skolemestere seg i Butokukai i Kyoto for å diskutere en enda bredere enighet om teknikker og regler. Da møttes 18 ledende trenere og mestere fra ulike skoler og prøvde å harmonisere systemer, inkludert Kodokans nye struktur. Dette viser jo at Butokukai ikke sto mot Kodokan, men heller jobbet på lag med Kodokan og Jigoro Kano. I noen kilder kan jo inntrykket være at de var bitre fiender, men det var de ikke – selv om de kanskje hadde et ulikt utgangspunkt.

Det at Butokukai var med på å utviklet det nye reglementet var med på å gi det en tyngde og autoritet overfor alle andre jujutsu-skoler i Japan. Reglene var ikke kun lagd for å passe til judo; det var også andre hensyn som ble tatt.

Likevel var det (selvsagt) tydelig at Jigoro Kanos judo hadde stor innflytelse. Hans nye måte å trene kampformer på var perfekt tilpasset tidsånden, og dermed var det mange regler som lå tett opptil det Kano hadde ønsket seg for judo. Judo ble rett og slett målestokken for hva en moderne kampform skulle se ut som.

De nye reglene foreslo at kampene ikke skulle vare mer enn 15 minutter. Det skulle være en vurdering av nivået på kastene som ble utført, og det samme gjaldt for kontrollteknikkene på bakken. Slag og spark skulle ikke benyttes. Dette la ganske kraftige begrensninger på mange jujutsu-skoøer, mens det for judo egentlig var en videreføring av det Jigoro Kano og Kodokan lenge hadde ment at judo skulle preges av.

Ifølge Roy Inman, 9. dan fra IJF, ble låser mot fingre, tær, håndledd og ankler forbudt av Dai Nippon Butokukai i 1899. Allerede her ser vi et ønske om å ville unngå såkalte farlige teknikker, eller i alle fall teknikker der det var enkelt å skade seg.

Sett i en kriger- og samuraisammenheng, virker kanskje ikke en brukket finger særlig farlig, men tanken var å minimere mulighetene for skader mest mulig, men samtidig beholde det helsebringende aspektet og koblingen til historikk og kultur. Kort tid etter adopterte Kodokan disse reglene med noen justeringer. For de lavest graderte skulle ingen bend på ledd tillates.

1916: Forbud mot ashi-garami og dojime

I 1916 introduserte Kodokan forbud mot ashi-garami (vridning av kne) og dojime (klemme rundt kroppen til motstanderen med bena). Årsaken var bekymring for skader.  Etter dette var det kun ulike låser på albueleddet som sto igjen som gyldige teknikker i judokonkurranser. 

Disse reguleringene var viktige fordi de introduserte et nytt konsept i judo. Det er faktisk noen teknikker som er for farlige i konkurranser, selv om de finnes i såkalt «treningsjudo». Ashi-garami kan man for eksempel trene på i katame-no-kata. Dermed oppsto det et skille som mange er opptatt av i våre dager også. Det er ikke alle som er like begeistret for begrensningene konkurransejudo har lagt på utøverne, mens andre synes dette bare er et sunt tegn på at judo alltid er i utvikling og endring – i takt med samfunnet for øvrig.

1925: Kun albuelås tillatt

I 1925 ble reglene ytterligere strammet til. I stedet for å fokusere på hvilke leddlåser som var ulovlige, ble man nå enige om at i judo var det kun albuelåser som var tillatt. Dette førte til et mye klarere rammeverk hvor teknikker som utgjorde stor skaderisiko ble ekskludert fra konkurranser.

Resultatet ble, ikke overraskende, at man begynte å trene mindre på det som ikke var lovlige teknikker i konkurranse. Dette er jo absolutt som forventet. Det er litt av det samme som man ser i skoleverket, der jeg jobber. Spør man ikke om noe til eksamen, så underviser man ikke i det – satt litt på spissen, altså. Det betyr at i fag der det er eksamen, kan man risikere at man mister helheten, og blir for fokusert på det som kan måles og testes.

Det er nettopp dette noen mener har skjedd i judo også. Jeg er ikke blant disse, men jeg bare nevner det. For judoutøvere betød dette i praksis at utvalget teknikker som man lærte ble begrenset i forhold til tidligere. Eller ble det egentlig det? Kanskje det like mye åpnet opp for nye varianter?

Mellomkrigstid og standardisering

I mellomkrigstida ble konkurransereglementet til Kodokan gradvis mer fasttømret, spikra, fastlagt, og det fungerte etter hvert som norm for alle japanske judo-arrangementer. Denne utviklingen kan sees som en konsolidering av alt det arbeidet Butokukai og Kodokan hadde gjort 50 år tidligere.

Kodokan stod fritt til å justere sine regler, men innenfor en ramme som var bredt akseptert i kampformmiljøet fordi Butokukai i utgangspunktet hadde gått god for alle endringene som var gjort tidligere.

Samtidig oppsto en slags motvekt i alternative trenings- og konkurranseformer som kosen judo, hvor man beholdt mer frihet i ne-waza, flere tillatte grep og lengre kamptid. I kosen judo brukte man de opprinnelige Butokukai- og Kodokan-prinsippene som referanseramme. Men man tok ikke i bruk det man mente var regler som gikk på tvers av den opprinnelige formen for judo. Dette er selvsagt spennende, men det er jo et klassisk spørsmål i alt som har med kulturelle uttrykk å gjøre, for hva betyr egentlig opprinnelig? Hvor skal grensa gå når man skal omtale noe som opprinnelig?

Jigoro Kano var ingen tilhenger av kosen judo. Han var skeptisk til at kosen-judo kunne ha et positivt bidrag til utviklingen av judo. Kano mente at kosen judo førte til at man fremmet vinnere med færre ferdigheter, altså kun bakkekamp, på bekostning av mer helhetlige ferdigheter, både bakkekamp og stående kamp.

Etterkrigstida: Sportslig orientering

Etter andre verdenskrig ble all undervisning i kampkunst opprinnelig bannlyst under den amerikanske okkupasjonsstyret. Etter fem år kunne judo reetableres i skoler, men under betingelse av at det var sportsorientert og ikke militært.

Fra 1948 og utover ble judo igjen publisert og promotert som en idrett (ikke utelukkende budo). I 1950 ble skolejudo gjeninnført med krav om sportslig retning.

Samtidig hadde Butokukai blitt mer som et statlig organ for budo og nasjonal militær kultur. Og da IJF ble stiftet i 1951 og Kodokan-regler ble standard internasjonalt, var Butokukais direkte innflytelse over reglementet i praksis over.

Kodokan og IJF styrte butikken fra nå av, og judo fikk et mye tydeligere sportsstempel.

1951: IJF dannes og Kodokan-reglene får global rekkevidde

I 1951 ble International Judo Federation (IJF) etablert, og man vedtok offisielt Kodokan-reglementet som internasjonal standard for alle judokonkurranser. Dermed kunne man konkurrere i judo på tvers av nasjoner med et felles regelverk.

I 1956 ble de første verdensmesterskap i judo arrangert (kun åpen klasse). Internasjonaliseringen førte raskt til press om endringer av reglementet. Europeiske land med brytestradisjoner introduserte flere grep og andre måter å gå kamp på, og dette gjorde at reglene måtte tilpasses.

1964: OL-judo og vektklasser

Da judo fikk OL-debut i Tokyo i 1964, ble sporten plutselig vist til et globalt publikum. For første gang ble Olympiske leker kringkastet live via satellitt (Syncom 3), og judokampene ble lagt til Nippon Budōkan, bygget nettopp for å presentere japansk budo på en moderne scene.

Dette ga sporten massiv eksponering, og nå ble det nødvendig med regler som fungerte på TV og for et publikum som ikke var vant til judo. Det ble organisert tydelige vektklasser, forutsigbare rammer for kampvarighet og klarere dommeravgjørelser som passet med dynamikken som følger med TV-sendinger og stadionpublikum.

Under OL i 1964 ble det konkurrert i fire ulike vektklasser, og det var selvsagt kun mennene som fikk konkurrere. Vektklassene var lettvekt (-68 kg), mellomvekt (-80 kg), tungvekt (+80 kg) og åpen klasse. Valget av de tre vektbestemte klassene fulgte en europeisk standard. Dette var man vankt til fra andre kampformer som for eksempel boksing. I tillegg presset briter, franskmenn og belgiere på for at åpen klasse skulle være med som egen medaljeøvelse.

Siden konkurransene tidligere hadde vært åpne for utøvere i alle vektklasser, altså at alle gikk i samme gruppe mot hverandre – uansett vekt, var dette en viktig endring som førte til økt rettferdighet og sikkerhet for utøverne.

I senere OL ble antall vektklasser utvidet. I 1980 var det 8 vektklasser, og i 1992 ble åpen vektklasse fjernet. I våre dager er det sju vektklasser både for kvinner og menn.

Fra OL-format til sportsshow (1964–2000)

Innføring av yuko, koka og passivitetsstraff

På 1970-tallet jobbet man hardt for å gjøre judo mer forståelig for publikum – og enklere å dømme. Så kan det jo diskuteres om det faktisk ble enklere. I 1972 ble det innført en tydelig markert fare- og sikkerhetssone. Dette skulle redusere sjansene for skader. Det var jo i og for seg bra, selv om reglene for hvor utøverne kunne oppholde seg for å få godkjent en teknikk bød på utfordringer.

Deretter kom et så enkelt tiltak som åpen eller synlig poengtavle, altså en tavle som var vendt ut mot publikum. Da kunne i alle fall publikum følge med på poengene som ble tildelt utøverne. Dette ble standarden. Om det ble så mye lettere å forstå er jeg usikker på. Jeg har utallige ganger forsøkt å forklare noen at 10 yoko-skåringer ikke vinner over én waza-ari – samtidig som to waza-ari er det samme som ippon og seier.

I 1974 ble det innført et mer differensiert poengsystem. IJF innførte de mindre skåringene yuko og koka, som lå under waza-ari på verdiskalaen og gjorde flere situasjon og teknikker fikk uttelling i løpet av kampen. Meningen med denne endringen var å belønne aktivitet og redusere sjansen for kamper uten poeng. Dermed skulle kampene bli mer offensive og TV-vennlige.

Shido og chui ble innført. Dette var straffepoeng som synliggjorde hvordan dommeren vurderte både passivitet og andre regelbrudd underveis i kampen. Dette gjorde at både utøvere og publikum kunne følge med på en helt annen måte enn tidligere.

Kort fortalt ble det på 1970-tallet etablert en slags kamplogikk som vi bruker den dag i dag. Både poeng og straff finnes i ulike grader – også i våre dager. Resultatet var færre stillestående kamper og en mer dynamisk konkurranseform.

Kampvarighet: fra “ingen grense” til 5 minutter

I de tidligste konkurransene fantes ingen fast tidsgrense; kampene pågikk til en klar avgjørelse kom for eksempel ved ippon eller at den ene utøveren ga seg. Etter hvert som konkurranseformatene vokste og det ble stadig flere deltagere og kamper, begynte arrangørene å teste øvre grenser for tid.

Kodokan formaliserte dette i etterkrigstiden: Regelverket som ble revidert på begynnelsen av 1950-tallet slo fast at kamptiden skulle være mellom 3 og 20 minutter, og at dette skulle avtales på forhånd. Dette er jo et ganske stort spenn, og det viser vel egentlig bare at svært lange kamper fortsatt var vanlige.

I VM i Tokyo i 1958 var for eksempel finalen satt til å vare inntil 20 minutter. Vi kan vel bare utfordre hvem som helst til å gå en kamp på 20 minutter, så ser man raskt hvor ufattelig slitsom det er. Med OL-debuten i Tokyo 1964 ble rammene strammet inn den del. Da ble det bestemt at det var mer publikumsvennlig med 10 minutters innledende kamper og 15 minutter i finalene.

På 1970-tallet ble det innført effektiv tid i konkurransene – det vil si at kampklokken stoppet hver gang dommeren sa matte. Tidligere hadde klokka gått kontinuerlig, slik at pauser og justeringer måtte håndteres manuelt. Innføringen av elektroniske tidtakingssystemer og internasjonal standardisering gjorde det mulig å registrere kun aktiv kamp­tid, og dermed ble varigheten mer rettferdig og sammenlignbar på tvers av stevner.

Likevel kunne VM-finaler fortsatt vare opptil 15 minutter på 1970-tallet, selv om andre deler av regelverket ble modernisert (åpen resultattavle, faresoner, nye delpoeng og graderte straffer). Utover slutten av 1980-årene og inn på 1990-tallet stabiliserte IJF-stevner seg rundt 5 minutters effektiv kamptid for senior menn og kvinner gikk kamper på 4 minutter. Dette var helt i tråd med ønsket om høyere tempo og mer TV-vennlig dramaturgi.

Fra og med 2017 harmoniserte IJF kamp­tiden til 4 minutter for begge kjønn for å gjøre sporten mer publikums- og medievennlig, og slik er det også i våre dager. 4 minutter for begge kjønn.

Forbud mot kani-basami og skadeeksemplet med Yamashita

En av de mest dramatiske endringene i moderne tid var forbudet mot kani-basami, den såkalte «bein-saksa». Denne teknikken ble sett på som for farlig etter at Yasuhiro Yamashita knakk leggen under en kamp mot Endo, under All Japan i 1980. Etter denne hendelsen ble kani-basami erklært som kinshi-waza (禁止技), altså en forbudt teknikk. Likevel husker jeg at vi trente på den som nybegynnere i Drammen Judo Club.

Beskytte hodet

I utgangspunktet hadde judoreglene ingen regler knyttet til landinger på hodet eller nakken. Det var forbudt å utføre teknikker som ble ansett som farlige eller uten kontroll, men situasjoner der en utøver mislyktes i å rotere fullt ut under kast, ble ofte vurdert som del av kampens gang. Dersom en judoka landet på hodet under en kastvariant, kunne det i beste fall bli bedømt som et mislykket angrep, men ikke nødvendigvis straffet strengt.

Etter flere alvorlige hendelser på 2000-tallet ble dette endret. Blant de mest omtalte var tilfeller der forsøk på ura-nage endte med at utøveren ble kastet rett på nakken, eller mislykkede kata-guruma der angriperen landet på hodet i stedet for å rotere til skulder eller rygg. Videoopptak fra internasjonale konkurranser viste at slike situasjoner medførte betydelig risiko for nakkebrudd og hodeskader. Resultatet ble at IJF i 2017–2018 presiserte reglene: Enhver landing direkte på hodet eller nakken – uansett årsak – skal gi umiddelbar hansoku-make (diskvalifikasjon).

Flere forbud

Lignende forbud mot teknikker kom tidlig på 2000-tallet, men ikke alltid for følge av sjansene for skade. Flere av kampene i VM og OL på 2000-tallet ble avgjort med eksplosive teknikker som morote-gari eller varianter av kata-guruma og te-guruma der utøveren tok direkte tak i bena til motstanderen. Slike grep hadde alltid eksistert i judo, men de ble på denne tiden brukt stadig mer systematisk, særlig av utøvere fra nasjoner med sterk brytetradisjon. Dette skapte uro i IJF, som mente at judo var i ferd med å nærme seg brytestiler både i uttrykk og publikumsopplevelse.

Etter OL i Beijing i 2008 og VM i Rotterdam i 2009 ble det derfor innført midlertidige begrensninger der benangrep kun var lov hvis de kom som en kombinasjon eller i helt bestemte situasjoner. Kort tid etter, i 2010, vedtok IJF et totalforbud mot direkte benangrep. Målet var å tydeliggjøre at judo er en stående kampsport med grep i judodrakta, og da judojakka, som utgangspunkt.

I 2024 ble det nok en gang gjort justeringer av regelverket knyttet til grep under beltet. Nå er det tillatt å gripe under beltet opp til toppen av innsiden av låret, men ikke å gripe nedover mot kne eller legg. Dette er tydeligvis et felt IJF grubler mye på hvordan de skal løse.

Moderne reformperioder og pågående kontroverser (2000–2025)

2022: «Nye gester» og tydeligere sanksjoner for spesifikke situasjoner. Med innføringen av tre nye dommergester ble det enklere for utøvere og publikum å forstå hva dommerne mener: Shido for landing på to hender/albuer, shido for reverse seoi-nage, og shido for hårfikling.

2023: Reglene for Golden Score og video-dømming presiseres. Den reviderte dommerhåndboka presiserer at golden score er uten tidsgrense, at poeng og shido fra ordinær tid videreføres, og at osaekomi i golden score kan gå til ippon (20 sek). Samtidig beskrives CARE (Computer Assisted Replay) mer eksplisitt som verktøyet som lar dommerledelsen korrigere/validere avgjørelser i der og da – i såkalt sanntid.

2024→2025: Ny syklus, ny filosofi – «mer avgjørelse i hendene på utøverne». Etter en høringsrunde med forbundene i 2024 vedtar IJF en større pakke for 2025-syklusen. Hovedmålet er flere tekniske avgjørelser, færre «tekniske» diskvalifikasjoner.

2025: Yuko er tilbake – også i ne-waza. Yuko gjeninnføres som minste skåring. I ne-waza gis yuko for 5–9 sekunderosaekomi; dette fyller gapet mellom ikke-poeng og waza-ari (som fortsatt er hakket under ippon).

2025: Reglene for waza-ari ved kast justeres. Resultatet skal være færre gråsoner og mer konsistent dømming av kast.

2025: Hodebruk i kast/motkast – tillatt for junior/senior (ikke ungdom). Der «head diving» tradisjonelt ga direkte hansokumake, åpner de nye reglene for at hodet kan brukes som del av kast eller forsvar for junior/senior, mens det fortsatt straffes (shido) i ungdoms-klasser av hensyn til sikkerhet. Endringen utvider teknisk frihet, men ledsages av klare grenser mot det som ansees som farlig hodedykking.

2025: Grep under beltet er lov, men negativ bruk gir shido. Alle grep i jakka og under beltet ned til toppen av innsiden av låret tillates, så lenge det brukes positivt for å angripe. Negativt brukte grep eller kontakt lenger ned på benet (f.eks. buksegrep i tachi-waza) straffes. Dette forsøker å gjenåpne noe av verktøykassa uten å invitere til «anti-judo».

2025: Bear hug, reverse seoi-nage, og «rising from ne-waza». Bjørneklem i tachi-waza er nå tillatt, men med bestemte regler for hvor og hvordan man kan holde hendene. Såkalt reverse seoi-nage tillates for junior/senior (ikke ungdom), og man kan kaste på vei opp fra bakken selv uten front-mot-front-stilling. Summen er mer flyt i overgangene, flere anledninger til å utføre kast i løpet av kampen, og en tydelig forventning om at angrep skal være reelle. Falske angrep defineres bredere og straffes i større grad.

2025: Ikke-kamp og «stepping out» finjusteres. Tiden før shido for non-combativity kuttes fra 45 til 30 sekunder, men ne-waza-aktivitet teller nå positivt. Utilsiktet uttråkk gir lenger ikke automatisk shido. Dommeren roper «matte!» hvis handlingen skjer midt i en judo-aksjon. Målet er å straffe passivitet, ikke initiativ.

2021–2025: CARE/video får en enda mer sentral rolle. Videodømming går fra «bra å ha» til å være selve sikkerhetsnettet. Siden pandemiperioden er bruken av CARE (video-replay) blitt enda tettere integrert i reglene. Systemet beskrives i detalj, bl.a. hvem som kan intervenere, når og hvordan. CARE brukes også i kata-dømming ved store mesterskap. Dette er judoens versjon av VAR, utviklet for å sikre at riktig vinner faktisk pekes ut.

Kritikk, retorikk og debatt

Debatten om regelendringer i judo koker ofte ned til hva sporten skal være. Purister beskriver en forskyvning fra kampkunst til «TV-bryting», der strenge begrensninger av hva som er tillatte grep, raske straffer av såkalt ikke-kamp og sterk vekt på «riktig» dramaturgi snevrer inn mangfoldet.

Den olympiske mesteren Satoshi Ishii har vært blant de tydeligste kritikerne: «Det er veldig negativt. Det er en del av judoteknikkene», sa han om forbudet mot beinsangrep, før han koblet det til politikk, altså en slags maktkamp i judoverdenen om definisjonsmakt, og fysiske egenskaper i tungvektsklassene. Han har også ønsket shido-straffer fjernet fordi de gjør utøvere «overly defensive».

Judoutøvere går alltid og bekymrer seg for når shido kommer … da må du late som om du skal angripe.

Satoshi Ishii

Tilhengerne svarer at modernisering ikke er et svik mot judoens idé, men en forutsetning for at sporten skal være forståelig, rettferdig og trygg. Noen legger også til at disse endringene er viktige for at judo skal overleve i en global og TV-styrt idrettsverden.

Vi reformerer kontinuerlig … for å gjøre sporten vår moderne, fremragende og forståelig for alle … til stor fordel for judofamilien, tilskuere, partnere og media

Marius L. Vizer (IJF-president)

Samtidig har man eksplisitt slått fast målet med regelendringene har vært å gi bedre vilkår for angrep og ippon, altså belønne tydelig og positiv judo framfor å legge til rette for taktiske varianter.

I de nyeste versjonene av reglementet (fra 2025) ser man tegn til at begge perspektiver ivaretas: Yuko gjeninnføres (bl.a. for kortere osaekomi-tider), grep under beltet tillates til en viss grad. Gråsoner når det gjelder kast og landing ryddes opp i. Alt dette handler om å få flere tekniske avgjørelser og færre kamper avgjort på straff.

Tilhengerne mener slike endringer gir mer ekte judo per minutt; kritikere frykter at stadig finjustering av grensekriterier vil favorisere spesialiserte, høyrisiko-systemer og fortsette å presse tradisjonelle innganger til judo ut.

I de offisielle dokumentene peker man likevel på intensjonen om å øke sportens dynamikk og oppmuntre til seire gjennom tekniske poeng, særlig ippon, heller enn straffer.

Tidslinje med nøkkelmilepæler

Refleksjon og avslutning

Den største forskjellen mellom de opprinnelige reglene fra slutten av 1800-tallet og det vi ser i våre dager er formålet med konkurransen – og alt som følger av det. De første reglene var ment for å lage noen rammer som gjorde det mulig å gå kamp på tvers av stilarter i en utpreget budo-kultur der alle visste hva budo handlet om. Det var lite fokus på publikum, ingen tidsstyring, få begrensninger (selv om dette kom på plass ganske raskt), sterkt fokus på klar ippon eller overgivelse som eneste måte å vinne på.

I dag har konkurransejudo utviklet seg til en global, standardisert idrett der reglene er designet for tre ting samtidig:

• sikkerhet for utøveren
• rettferdighet på tvers av nasjoner og dommerteam
• tydelig dramaturgi for publikum og TV

Det gir helt andre rammer for tid (faste tidsgrenser, golden score), for poeng (finmasket skala og definisjoner), for dømming (video-assistanse, klare dommertegn og prosedyrer), og for hva som er tillatt (grep, innganger og overgang stående–bakke som må være positive og judomessige). Det ser vi, ikke minst på antall sider reglementet har. De første reglene får man fint plass til på én A4-side, men den siste versjonen av konkurransereglementet består av 55 sider med detaljerte beskrivelser og forklaringer.

Det er altså store forskjeller: Der de tidlige reglene først og fremst «fjernet det farligste» (f. eks. leddlåser utenfor albuen, ashi-garami, dojime), har dagens regler et mål om å styre kampflyten – straffe ikke-kamp, belønne initiativ og å gjøre gråsoner færre (tydeligere kriterier for å bedømme kast, tidtagning og sanksjoner).

Der man før kunne leve med ulik praksis mellom ulike miljøer, krever dagens internasjonale judo mye større «likhet for loven». IJF utvikler derfor såkalte regel-sykluser, altså perioder for testing, utprøving og innføring av nye regler. Det settes i gang oppdateringsrunder og det lages opplæringsmateriell.

Der en judokamp før primært var et bevis på «hvem som kan kaste hvem», er den nå også en opplevelse som skal gi noe til de som er rundt, for eksempel publikum. Poeng og straff skal være synlig, forståelig og forutsigbart både for utøvere, trenere, dommere og publikum.

Sett med «Kano-briller» er målet fortsatt effektivitet og karakterbygging. Den moderne verktøykassa med tidsrammer, poenghierarki, sanksjoner mot ikke-kamp, videoassistanse og så videre, er egentlig bare et forsøk på å operasjonalisere disse idealene i et slags globalt idrettsformat: Judo skal være trygt for utøverne, rettferdig på tvers av dommerteam og forståelig for publikum. Spørsmålet er ikke om reglene påvirker judo, for det gjør de så absolutt, men hvordan vi kan bruke reglene til å løfte fram god judo – i stedet for å erstatte den med taktisk spill.

Det ligger helt opplagt noen reelle spenninger her. Streng styring av grep og passivitet har utvilsomt skåret vekk deler av de mest merkelige og spesielle utgavene av teknikker og taktisk spill. Særlig, mener jeg, har deler av forbudet mot såkalte leg-grabs gjort mye positivt for å gi judo (tilbake) et stående, oppreist uttrykk og presset frem mer tydelige angrep.

Når yuko nå er tilbake i en justert form, og overgangene mellom stående kamp og bakkekamp premieres tydeligere, øker muligheten for at det er handling heller enn straff som avgjør kampene.

Men: Jo mer vi finjusterer regelverket med krav til landingsvinkler, grepvarianter, gjentatte angrep, forbud mot ikke-judo, desto større blir risikoen for en form for taktisk «regelspill» der de beste utøverne blir flinke til å utnytte ytterpunktene av regelverket til egen fordel. Det må møtes med en dommerpraksis som prioriterer hensikt og kvalitet i utførelsen, ikke bare ordrett tolking av paragrafene i konkurransereglene.

For utøvere, trenere og dommere bør dette bety en dreining fra «hva er lov?» til «hva fremmer god judo?» Man kan fortsatt utnytte regelverket, men i den hensikt å skape positiv judo. Her er tre konkrete eksempler:

• Tren på tidlige skåringer (yuko/waza-ari) for å påvirke kampbildet. I fotball sier man gjerne at mål preger kamper. Slik er det i judo også – i alle fall nå som man kan skåre på teknikker der motstanderen ikke nødvendigvis lander rett på ryggen.
• Tren på positive grepsinitiativ som faktisk fører til kast. Da vi hadde besøk av Darcel Yandzi var han opptatt av å ta kontroll på kampbildet, bruke grep og bevegelse til å gjøre positiv judo. Vær mindre opptatt av grep som låser motstanderen.
• Tren systematisk på overganger: kast → kontroll → osaekomi innen få sekunder. Dette er det mange judoklubber, blant annet min egen klubb, NJJK, som jobber fint med.

Og rent pedagogisk: Forklar alltid hvorfor en regel finnes (sikkerhet, rettferdighet, forståelse), og unngå fokus på hva som er forbudt. Det er fortsatt langt flere ting som er lov enn som er forbudt. Da kan vi holde fast ved judoens kjerne – fantastiske teknikker, imponerende styrke, unik balanse og enestående koordinasjon – samtidig som vi går kamper etter et regelverk som har til hensikt å vise dette fram for omverdenen.

Bilder

Hovedbildet er hentet fra www.judobilder.org av og ved Christian Wolff

Kilder

• Arima. (u.å.). Original Kodokan contest rules [Utdrag].
• BJJ Eastern Europe. (2024, 13. november). Judo Olympic gold medalist Satoshi Ishii…
• British Judo Association. (2017, 28. mars). 2017 rules changes set for implementation.
• European Judo Union. (2013, 26. august). New IJF refereeing rules tested until World Championships. https://www.eju.net/new-ijf-refereeing-rules-tested-until-world-championships/
• Harrison, E. J. (1913/1955). The Fighting Spirit of Japan: The Esoteric Study of the Martial Arts and Way of Life in Japan. (Offentlig tilgjengelig digitalutgave). Faded Page Canada. https://www.fadedpage.com/link.php?file=20150722.htm
• International Judo Federation. (2010, januar). Amendments to the refereeing rules – 2010.
• International Judo Federation. (2016, 9. desember). Adapted rules of the next Olympic cycle (4 min for begge kjønn). https://www.ijf.org/news/show/adapted-rules-of-the-next-olympic-cycle
• International Judo Federation. (2017, 10. februar). Paris Grand Slam 2017, France – Preview. https://www.ijf.org/news/show/paris-grand-slam-2017-france-preview
• International Judo Federation. (2017, 2. november). Detailed explanation of the IJF judo refereeing rules (Version 26 October 2017) effective from 01 January 2018.
• International Judo Federation. (2020). Sport and Organisation Rules (Version June 2020).
• International Judo Federation. (2021). Sport and Organisation Rules (Version January 2021).
• International Judo Federation. (2021, 8. juli). Tokyo 1964: The first chapter. https://www.ijf.org/news/show/tokyo-1964-the-first-chapter
• International Judo Federation. (2023, 25. mars). Detailed explanation of the IJF judo refereeing rules.
• International Judo Federation. (2024, 17. desember). New rules: What to remember. https://www.ijf.org/news/show/new-rules-what-to-remember
• International Judo Federation. (2025, mars). Judo presents the new rules. https://www.ijf.org/news/show/judo-presents-the-new-rules
• International Olympic Committee. (2019, 23. oktober). Tokyo 1964: A remarkable success story. https://www.olympics.com/en/news/tokyo-1964-a-remarkable-success-story
• International Olympic Committee. (2020, 9. oktober). Tokyo 1964 – Japan showcases rebirth and resilience. https://olympics.com/ioc/news/tokyo-1964-japan-showcases-rebirth-and-resilience
• JudoInfo. (u.å.). The history of Kodokan judo.
• JudoInside. (u.å.). Roy Inman – Judo career. https://www.judoinside.com/judoka/20131/Roy_Inman/judo-career
• Kano, J. (u.å.). Judo: Japanese physical culture (originalkodex og regler).
• Kodokan. (1955). Contest rules of the Kodokan judo (Revised Mar. 26, 1951 / May 6, 1955).
• Ohlenkamp, N. (u.å.). Evolution of judo contest rules. https://judoinfo.com/rules2/
• Olympedia. (u.å.). Judo at the 1964 Summer Olympics. https://www.olympedia.org/editions/16/sports/JUD
• Olympedia. (u.å.). Judo at the 1972 Summer Olympics. https://www.olympedia.org/editions/18/sports/JUD
• Olympedia. (u.å.). Judo at the 1980 Summer Olympics. https://www.olympedia.org/editions/20/sports/JUD
• Olympic Studies Centre (IOC). (2017, 19. oktober). History of judo at the Olympic Games. https://stillmed.olympic.org/media/Document%20Library/OlympicOrg/Factsheets-Reference-Documents/Games/OG/History-of-sports/Reference-document-Judo-History-at-the-OG.pdf
• Olympics.com. (u.å.). Barcelona 1992 – Judo results overview. https://www.olympics.com/en/olympic-games/barcelona-1992/results/judo
• Olympics.com. (u.å.). Moscow 1980 – Judo results overview. https://www.olympics.com/en/olympic-games/moscow-1980/results/judo
• Olympics.com. (u.å.). Tokyo 1964 – Judo results (68 kg, 80 kg, +80 kg, Open). https://www.olympics.com/en/olympic-games/tokyo-1964/results/judo
• Rikkyo University, & Takezawa, K. (2025). The Nippon Budokan: A case study of a 1964 Tokyo Olympic venue (Institusjonsrapport). https://rikkyo.repo.nii.ac.jp/record/2001908/files/AA12328221_18_10.pdf
• U.S. National Air and Space Museum. (u.å.). Model, Communications Satellite, Syncom. https://airandspace.si.edu/collection-objects/model-communications-satellite-syncom/nasm_A19750766000
• Wikipedia. (2024). Judo at the Summer Olympics. https://en.wikipedia.org/wiki/Judo_at_the_Summer_Olympics
• Yamashita, Y. (u.å.). Yasuhiro Yamashita [Biografidata]. Wikipedia.