Denne teksten er skrevet av Stian O. Jespersen (NJJK). Han utviklet konseptet Knøttejudo, og forteller her om idéen bak det.
Jeg har lyst til å fortelle litt om bakgrunnen for Knøttejudo, men også om tankene og pedagogikken som lå bak da jeg utviklet konseptet.
Knøttejudo ble utviklet tidlig på 2000-tallet, og i 2004 gjennomførte Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb et pilotopplegg for barn fra 3 til 6 år. Tanken var ikke å lage «judo for små barn» i betydningen å lære dem mest mulig judoteknikk så tidlig som mulig. Tanken var egentlig ganske annerledes.
Jeg ønsket å skape en arena hvor barn kunne møte judo gjennom lek, bevegelse, trygghet og mestring. Judoen skulle være rammen, men barnets utvikling skulle være utgangspunktet. Her vil jeg gjerne rette en takk til Are Burum, for gode samtaler og drøftelser i de første sesongene og underveis i utviklingen av konseptet.
Derfor besto Knøttejudo av mye mer enn judo. Vi brukte gymnastikk, enkle turnøvelser, lek, sang, grovmotoriske aktiviteter og enkle judoøvelser. Målet var blant annet å utvikle barnas kroppsbeherskelse, konsentrasjon, samhandling og evne til å følge enkle instruksjoner.
Det viktigste var likevel at barna skulle oppleve at de fikk til noe.
Jeg var opptatt av at barnet skulle tilpasses aktiviteten, ikke aktiviteten til barnet. En treåring skal ikke måtte fungere som en liten seksåring. Og en seksåring skal heller ikke nødvendigvis behandles som en liten voksen judoutøver.
Oppgavene må kunne justeres etter barnets utvikling, slik at utfordringene er passe vanskelige og gir mulighet for mestring. Dette er også grunnen til at lek fikk en så sentral plass. Lek var ikke en pause fra treningen. Leken var treningen. Gjennom lek kunne barna øve på balanse, koordinasjon, reaksjon, romforståelse, kroppsbevissthet, samarbeid og sosial samhandling uten at det nødvendigvis ble opplevd som «øvelser».
Trenerens oppgave ble å skape gode rammer og utfordringer som gjorde at barna fikk lyst til å delta. Jeg tror dette er en viktig pedagogisk tanke som fortsatt har stor relevans.
Innen moderne motivasjonsforskning finner vi blant annet selvbestemmelsesteorien, hvor behovene for kompetanse, tilhørighet og autonomi står sentralt for indre motivasjon. Barn trenger å oppleve at de mestrer, at de hører til, og at de har en viss innflytelse på egen aktivitet.
Dette harmonerer godt med mye av det vi forsøkte å bygge inn i Knøttejudo. Det betyr ikke at forskningen dokumenterer effekten av Knøttejudo spesifikt, men den gir støtte til flere av de pedagogiske prinsippene. På samme måte viser forskning på fysisk aktivitet hos førskolebarn at variert fysisk aktivitet og utvikling av grunnleggende motoriske ferdigheter har betydning for barns utvikling. Her er det interessant at Knøttejudo allerede fra starten hadde et tydelig fokus på nettopp grovmotorikk og allsidig bevegelse.
Jeg mener likevel at det er viktig å ikke gjøre Knøttejudo mer teoretisk enn det egentlig var. Det handlet først og fremst om en enkel erkjennelse:
Barn lærer best når de trives, føler seg trygge og får oppleve mestring.
Derfor var noen av de viktigste verdiene:
- Lek – Aktiviteten skulle være lystbetont. Barn skulle få bruke fantasien og kroppen.
- Mestring – Oppgavene skulle være mulige å lykkes med, samtidig som de ga passende utfordringer.
- Trygghet – Barnet skulle bli kjent med treneren, de andre barna og miljøet på en trygg måte.
- Tilhørighet – Knøttejudo skulle være et fellesskap, ikke bare en individuell aktivitet.
- Bevegelsesglede – Målet var ikke først og fremst å produsere små judoutøvere, men å gi barn et positivt forhold til kroppen og fysisk aktivitet.
- Judoens verdier – Respekt, hensyn, samarbeid og kontroll skulle være til stede, men på en måte som var forståelig for små barn.
Foreldrene hadde også en rolle. I enkelte situasjoner kunne de være med på matta og hjelpe barnet når en aktivitet var ny eller vanskelig. Det handlet ikke bare om å få foreldrene til å delta, men om å bruke den tryggheten de representerte for barnet. Når jeg ser tilbake på dette i dag, synes jeg det er interessant hvor godt mye av dette passer med det vi i dag vet om barns utvikling og motivasjon.
Samtidig vil jeg være forsiktig med å påstå at Knøttejudo var «vitenskapelig basert» slik vi ville brukt begrepet i dag. Konseptet ble utviklet gjennom praktisk erfaring, pedagogisk tenkning, observasjon av barn og kunnskap fra både judo og arbeid med barn. Forskningen som har kommet senere gir oss derimot et interessant perspektiv på hvorfor flere av ideene kan ha vært gode.
Norges Judoforbund har senere omtalt utviklingen av Knøttejudo som en viktig del av mitt arbeid i norsk judo, og konseptet ble etter hvert tatt i bruk flere steder i landet. Sammen med forbundet fikk vi også utviklet egne instruktør- og trenerkurs, særlig tilpasset trenere som skulle arbeide med barn i alderen 3 til 6 år. Det ble starten på en spennende reise rundt om i landet, hvor jeg møtte mange engasjerte trenere og fikk være med på at flere judoklubber etablerte sitt eget Knøttejudo-tilbud.
Norsk judo har med dette prosjektet forsøkt å tenke annerledes rundt barn og idrett. For meg har Knøttejudo alltid handlet mer om hvorfor vi gjør ting med barn, enn om akkurat hvilke øvelser vi gjør. Og kanskje er det nettopp det som gjør historien interessant også i dag.
Takk for at du tok deg tid til å skrive noen ord om dette. To av barna mine har deltatt på Knøttejudo hos NJJK, og det har vært et hyggelig avbrekk i hverdagen – og en super måte å ha litt kvalitetstid med barna på.
Bare hyggelig, fint og kunne fortelle hva tanken var, og fortsatt er. Over 20 år med Knøttejudo, og over 10 klubber som fortsatt tilbyr dette, bekrefter dette som et tilbud som varer. Vi lagde noe som fortsatt leverer kvalitet, det er veldig gøy!