Kata er en grunnleggende treningsmetode i de fleste kampformer fra Asia. I judo- og jujutsu sammenheng så var faktisk kata, og i vår sammenheng, judo kata, lenge den eneste måten man trente teknikker på. Det var først mot slutten av 1860-tallet at randori ble populært i kampformene.

Jigoro Kano lærte både kata og randori på Kito ryu og Tenjin Shinyo ryu. Han påpeker at dette føltes helt naturlig for ham fordi jujutsu (og etter hvert judo) aldri kun kan bestå av enten kata eller randori, men er nødt til å inkludere begge treningsformene.

Kata er grammatikken, mens randori er selve skriveprosessen. (Jigoro Kano)

Gjennom katatrening kan utøverne lære de helt grunnleggende prinsippene i judo. Det er selvsagt mulig å bli en dyktig judoutøver uten å kunne kata, men forståelsen man kan tilegne seg om de grunnleggende sidene ved judo gjennom katatrening er av stor betydning.

Konseptet kata har stor betydning i japansk kultur og historie, og ulike former for kata kan man finne på mange arenaer – arkitektur, skriving, etikette og krigskunst.

Gjennom å trene på ulike kata i judo kan utøverne lære grunnleggende prisipper som balansebrudd, hastighetsendring, forflytning, retningsforandring og tekniske detaljer. Alt dette kan være med på å gjøre en judoka til en mer komplett utøver av judo.

På Kodokan i Japan kan man lære 8 ulike kata. (2 av disse er deler av randori no kata.) I tillegg finnes det et enormt antall kata som judoka i ulike verdensdeler har satt sammen selv. De kata som Kodokan har godkjent regnes som de tradisjonelle kata i judo.

I tillegg finnes det mange kata som er skapt av kjente judoka. Det finnes for eksempel en kata som heter gonosen no kata som fokuserer på motkast. Andre eksempler er renkoho no kata (arrestasjonsteknikker), kime shiki og joshi goshinho (selvforsvar for kvinner) og go no kata.

Enhver judo kata består av ulike teknikker og bevegelser som er satt sammen i et bestemt mønster eller form på forhånd. Dersom en kata utføres på den riktige måten, kan den føre til økt innsikt i grunnleggende elementer i kampsport. Godkjente teknikker i judokataene er for eksempel kast, kvelinger, arbend, holdegrep og spark.

De tradisjonelle japanske kampformene har alltid hatt strenge krav til perfeksjon. Det var forventet at utøverne måtte kunne gjennomføre enhver teknikk uten feil. Kun de som trente iherdig i mange år kunne etterhvert kalle seg en mester.

Kata var lenge den eneste metoden der utøvere kunne øve på ulike teknikker på en sikker måte uten å risikere liv og helse til treningspartnere. Utøverne lærte kata gjennom å studere hvordan mesteren utførte teknikkene. Det var ikke tillatt å stille spørsmål; man måtte etterligne mesterens teknikker så godt man kunne. Hver eneste treningsøkt var preget av fullstendig konsentrasjon og innsats.

Treningen skulle være så lik virkelige kamper som mulig. Katatreningen ga utøverne mulighet til å trene slik blant annet fordi den tidens kata var langt raskere og mer intensiv enn dagens mer stiliserte og nøyaktige form.  Gjennom treningen ble teknikkene automatisert. Dessuten fikk utøverne stadig større mestringsfølelse og selvtillit. I Japan mener man at det er denne treningsmetoden som bidro aller mest til krigernes mot og ærverdighet.

24. juli 1906 møttes flere at de ledende jujutsu- og judomesterne på Butokuden, Dai Nipp0n Butokukai i Kyoto. Flere av kataene ble vurdert og revidert slik at de skulle stemme overens med det klassiske synet på jujutsu. Jigoro Kano hadde blitt instruert av Viscount Ura, presidenten på Butokukai, om å gjøre dette. I biografien sin skriver Jigoro Kano at de egentlig kun så nærmere på nage no katakatame no kata og kime no kata. Videre skriver han at hensikten var å skape en enhetlig undervisningspraksis slik at disse kataene kunne trenes på som en del av den generelle fysiske fostringen som man var så opptatt av i Japan på denne tiden. Et felles syn på hvordan kataene skulle utføres ville gjøre at andre enn judoutøvere også kunne trene på denne måten.

To kvinner demonstrerer judo kata
judo kata

Kilder

Judo Memoirs of Jigoro Kano av Brian N. Watson