Det er fortsatt mørkt ute når Tokyos gater langsomt våkner til liv grytidlig en kjølig januarmorgen. Klokken har så vidt passert fem, og temperaturen ligger rundt frysepunktet.
På Kodokan-senteret – judoens høyborg – begynner folk å samle seg. Dørene åpnes tidlig, og trappa opp de syv etasjene til hoveddojoen fylles av en blanding av unge judoutøvere, erfarne instruktører og gamle mestre. Noen kommer rett fra nattbussen, andre fra togene som har fraktet dem gjennom storbyen.
Dette er starten på kan-geiko, den ti dager lange vintertreningen som har vært en årlig tradisjon ved Kodokan siden slutten av 1800-tallet.
I stedet for å komme til et varmt treningslokale der kroppen raskt finner seg til rette, blir utøverne møtt av en iskald dojo. Den holdes kjølig med åpne vinduer! Hensikten er at man skal kjenne vinteren på kroppen, bokstavelig talt.
Alle får på seg judogien, og de første minuttene brukes til å løpe rundt på mattene for å jage kulda ut av alle ledd. Men det er ikke enkelt. Deretter starter den organiserte oppvarmingen: hopping, strekking, push-ups og mageøvelser. Instruktøren teller høyt, og hundrevis av utøvere gjør så godt de kan.
Midt i denne store forsamlingen sitter en mann som skiller seg litt ut fra resten av flokken. Han er 95 år gammel og har 10. dan. Ichiro Abe er et levende symbol på judoens historie. Han har møysommelig gått opp alle trappene til dojoen for å delta, og når treningen begynner, reiser han seg og bukker som alle andre. Synet av en så gammel mester som fortsatt møter opp til kangeiko gjør et sterkt inntrykk på alle som er der. Mange av de unge utøverne kjenner på følelsen av å ta del i noe større enn seg selv. Dette er rett og slett høytid!
Når klokka nærmer seg halv åtte, og den siste utøveren har bukket seg av matta, går deltakerne ut i morgenlyset. De er svette og slitne, og de er absolutt varmere enn for noen timer side, men aller viktigst: De bærer på en stolthet som ikke kan kjøpes for penger. For de fleste er dette mer enn bare en hard treningsøkt; det er et rituale som markerer starten på et nytt år. Det minner dem om hvorfor de trener judo: ikke bare for medaljer eller beltegrader, men for å bygge utholdenhet, disiplin og fellesskap.
I det øyeblikket den 95 år gamel Ichiro Abe bukker for sine partnere, viser han at kan-geiko ikke bare handler om fysisk styrke. Det handler om vilje, tilhørighet og respekt – verdier som har fulgt judo siden Jigoro Kanos tid, og som fortsatt er viktige for nye generasjoner judoka.
Egne erfaringer
Da jeg begynte på judo i Drammen Judo Club, så var det eneste forholdet jeg hadde til vinteraktiviteter skøyter, ski og aking. Men allerede i løpet av de første par årene ble vi sendt ut i skolegården på vinterstid, barbeint, for å jogge oss en tur. Det var nok ikke snakk om reell vintertrening, men det var uansett en morsom erfaring – og vi nybegynnere syntes dette var ganske kult.
Noen år senere, da vi var rundt 18, 19, 20 år, gjennomførte Jarne Byhre, Morten Schiøtz og undertegnede årvisse treningsøkter på selveste julaften i gymsalen på Fjellheim. Og det er kanskje det nærmeste vi kom kan-geiko. Da kjørte vi på i en kald gymsal, gjerne uten skikkelig oppvarming, tøff randori. Det husker jeg som en morsom og kul opplevelse.
I 1989 opplevde jeg å bli sendt ut på løpetur, midtvinters, utenfor dojoen til NJJK på Haugerud i Oslo. Da var det landslagstrener Borislav Stoyanov som muligens ønsket å herde oss som var på samling. Også dette var kanskje mer gøy enn det var direkte oppbyggende for moralen.
Ellers har det være lite fokus på vintertrening og kalde treningslokaler i min judohverdag. Treningene har stort sett foregått i rom der temperaturen har vært behagelig, og det har kanskje heller vært snakk om at det har vært for varmt enn for kaldt.
Etymologisk forklaring
Kan-geiko (寒稽古) har i over hundre år blitt gjennomført for å utsette judoutøvere for krevende forhold og på den måten dyrke fram egenskaper som utholdenhet og en uovervinnelig ånd. Ved å trene grytidlig mens man kjemper mot bitende kulde, lærer judoutøverne å prestere selv når kroppen bare yter en brøkdel av sin normale kapasitet og omgivelsene er langt fra ideelle.
Når man ser de tre japanske tegnene 寒稽古, kan de ved første øyekast virke fremmede og utilgjengelige. Men japanske tegn ville ikke vært japanske tegn om de ikke hadde mer å by på.
Det første tegnet, 寒 (kan), betyr «kulde». Det brukes i ord som samui, som kuriøst og på ekte japansk vis har en uttale som ikke ligner på kan i det hele tatt. Samui betyr uansett den følelsen vi alle kjenner når vintervinden biter oss i kinnet. I judo-sammenheng minner det oss om at kan-geiko skjer i årets kaldeste periode. Kulden er ikke uønsket, men selve poenget: Den setter rammen for trening som utfordrer både kropp og viljestyrke.
Det neste tegnet, 稽 (kei), er sjeldnere i moderne japansk språk, men har en spesiell klang i budo-verdenen. Det kan oversettes med «å undersøke» eller «å reflektere». Det handler ikke bare om å svette og slite, men også om å forstå, å granske og å fordype seg i en bevegelse.
Sammen med det siste tegnet, 古 (ko), som betyr «gammel» eller «tradisjonell», får vi ordet 稽古 (keiko). Det er dette ordet japanere flest bruker for «trening» – enten det er kendo, judo, musikk eller te-seremoni. Men egentlig betyr det «gammel øvelse», altså å lære ved å gå tilbake til det gamle, til det tradisjonelle; det som er overlevert fra tidligere generasjoner.
Satt sammen blir 寒稽古 altså «vinterens gamle øvelse». Det er et uttrykk som rommer mer enn bare en kalenderfestet treningsøkt. Kan-geiko er et rituale der man frivillig utsetter seg for kulde og ubehag for å minne seg selv på hva ekte trening handler om: å bygge styrke, utholdenhet og ånd gjennom repetisjon og tradisjon.
Kulden symboliserer de ytre forholdene man må tåle. «Gammel øvelse» viser til arven man bærer videre. Sammen utgjør de en påminnelse om at kan-geiko er en øvelse i mental styrke og respekt for tradisjon, som en fysisk treningsperiode i januar.
Denne filosofien skiller seg fra typiske vestlige treningsutfordringer: Poenget er ikke bare å tåle kulden i seg selv, men å kunne utøve judo tilnærmet normalt under slike påkjenninger. Kan-geiko har dermed både en fysisk og mental side – et pedagogisk rituale som markerer inngangen til det nye året med fokus på innsatsvilje, selvkontroll og fellesskap.
Tradisjoner og ritualer i kan-geiko
I Kodokan starter kan-geiko hver dag kl. 5.30 med en formell oppvarming, ofte ledet av en ung elev som roper ut øvelser og teller repetisjoner på japansk. Dojoen er isende kald fra morgenen av. Man har gjerne åpnet vinduer og dører, og man slår av eventuelle varmekilder slik at utøverne virkelig skal følge at vinterlufta slipper inn.
Deltakerne begynner å jogge rundt matta, for å få i gang blodomløpet og sørge for økt kroppstemperatur. Deretter følger grunnleggende bevegelighetstrening og tøyeøvelser, før utøverne starter med uchi-komi og randori. Dette er en tradisjonell treningsøkt uten altfor mange nyheter og uten fokus på nye teknikker.
Kan-geiko har også sine seremonielle innslag. Som vanlig hilses det både før og etter trening. I tillegg er det gjerne en markering av nyttår, kagami biraki, den siste dagen av vintertreningen.
Når kan-geiko er vel overstått mottar ofte de utøverne som har deltatt på alle øktene et diplom som bevis på sin innsats. Denne symbolske belønningen henger høyt blant utøverne, og det er mange som stolte over å få være med på en slik markering etter endt vintertrening.
Tilsvarende tradisjoner i andre kampformer
Judo er ikke alene om å gjennomføre vintertreninger. De fleste tradisjonelle japanske kampformer har sine varianter av midtvintertrening. Kendoutøvere, for eksempel, gjennomgår årlig kan-geiko der de ifører seg rustningen i bitende kulde og holder seg i konstant bevegelse med utallige gjentatte slag og utfall. Formålet er det samme som i judo: å presse seg ut av komfortsonen og å utvikle en aldri-gi-opp-holdning selv under ubehagelige forhold.
Også innen karate praktiseres lignende ritualer. For eksempel arrangerer Japan Karate Association (JKA) en årlig kan-geiko-økt tidlig i januar, nettopp for å starte det nye året med fornyet innsatsvilje og fokus. En vanlig treningsform er felles morgenturer, altså joggeturer, utendørs akkompagnert av kraftige kamprop. Utøverne roper Wasshoi! (わっしょい！) og lagånden og samholdet er til å ta og føle på.
Også i Vesten har mange klubber latt seg inspirere av kan-geiko. Judomiljøer i Europa og USA arrangerer egne vintertreningssamlinger, enten under det japanske navnet eller som tilsvarende vinterleirer, vintersamlinger og såkalte helvetesuker. Ofte tilpasses konseptet lokale forhold, alt fra morgenløping i snødekte gater til iskalde dusjer etter øktene organiseres i den hensikt å gjenskape den japanske måten å gjøre det på.
Uansett geografisk variant er målet det samme: å forme en sterkere karakter og et solid fellesskap gjennom kollektiv mestring av ubehag og anstrengelse.
Kan-geiko gjennom historien
Forløperne til kan-geiko stammer fra tida før judo offisielt ble grunnlagt. Jigoro Kano skal ha blitt inspirert av religiøse askese-skoler han observerte som barn. Ifølge kildene mine, tok faren til Jigoro Kano ham med til det buddhistisk tempel der de så noen munker trene intenst og disiplinert, til tross for bitende vinterkulde.
Stå opp tidlig, jobb hardt, gjenta dag etter dag!
Motto fra Kodokans første kan-geiko
Mange år senere, i 1895, organiserte Jigoro Kano Kodokans første offisielle kan-geiko. Året etter innførte han også en sommervariant, shochu-geiko, etter samme mønster. Judoutøverne skulle herdes i begge ytterpunktene av årstidene.
Jigoro Kano mente at dette var en viktig del av judoens pedagogikk. I hans øyne ville utøverne utvikle ekte utholdenhet og det han kalte en «uovervinnelig ånd» ved å venne seg til å kjempe både i brennende varme og isende kulde.
I de første tiårene ble kan-geiko gjennomført med en strenghet som lett overskygger dagens mer humane praksis. E. J. Harrison, som var journalist, forfatter og judoutøver, beskrev omkring år 1900 at kan-geiko ved Kodokan startet klokka 4 om morgenen hver dag i januar. Harrison forteller at øktene varte 3-4 timer.
På den siste dagen av kurset ble det i tillegg arrangert en maratonøkt kalt “nummerøvelsen”, der elevene trente uavbrutt fra klokka 4 til klokka 2, altså 10(!) timer. Ifølge E. J. Harrison, i boka The Fighting Spirit of Japan, var det ikke sjelden at utøverne gikk hundre randori-kamper i løpet av denne formiddagen.
Utover på 1900-tallet ble kan-geiko en fast del av judoens årshjul – Kodokan fortsatte tradisjonen hvert eneste år bortsett fra noen avbrudd under andre verdenskrig, og japanske universiteter og politiskoler tok også opp praksisen. Etter hvert ble varigheten noe redusert – fra det opprinnelige månedslange regimet til typisk et par ukers varighet, for å tilpasse seg en moderne timeplan. I våre dager tror jeg kan-geiko på Kodokan varer i 10 dager.
Kan-geiko i dag
Rundt 130 år etter oppstarten lever kan-geiko videre i beste velgående. Kodokan arrangerer fortsatt sin kan-geiko hver januar som årets første begivenhet på deres kalender og årshjul. Japanske universiteter har ofte sine egne varianter av kan-geiko, som regel av kortere varighet, for sine judogrupper.
Mens de tidligste kan-geiko i sin tid var forbeholdt unge menn, er dagens vintertrening blitt et inkluderende fellestiltak der alt fra barn til pensjonister, kvinner som menn, deltar side om side. I Kodokans enorme hoveddojo trener nå japanske og utenlandske judoka skulder ved skulder i morgentimene. Hundrevis møter opp hvert år – i 2018 deltok over 300 utøvere, hvorav flere titalls kom reisende fra andre land – for å teste seg selv på judoens mest legendariske vinterkurs.
Fordeler og utfordringer ved kan-geiko
Kan-geiko vekker både begeistring og noen kritiske bemerkninger. Noen hevder at det først og fremst er et symbolsk rituale. Da ser man på dette som en tradisjon som holdes i hevd for å styrke gruppeidentitet og verdier. Selve treningsutbyttet er kanskje ikke det viktigste.
Trening som har til hensikt å «herde» utøverne må selvsagt ikke overdrives. For det første gir det ikke mening dersom man skal bli bedre i judo. Dessuten har det forekommet noen ekstreme påfunn som å trene barbent i snøen eller vasse ut i iskaldt vann – ikke bare noen minutter, men lenge. Jeg har som nevnt vært med på et par barbeinte joggeturer i snø, men det var bare gøy – og varte ikke lenger enn noen minutter.
Et nylig tilfelle fra Osaka beskrev hvordan noen karateutøvere endte med hypotermi, eller farlig nedkjøling, etter å ha marsjert ut i vinterkaldt sjøvann som et PR-stunt under kan-geiko. Dette viser jo bare at sunn fornuft stadig er en nødvendig ingrediens i alt som har med trening å gjøre.
Moderne idrettsmedisin vektlegger dessuten balanse mellom belastning og restitusjon, og enkelte kritikere påpeker at kan-geiko til syvende og sist handler mer om seremonielt samhold enn om optimal trening.
Samtidig fremholder mange de unike fordelene ved denne praksisen. Den pedagogiske og mentale gevinsten anses som reell – det å velge å møte opp og yte sitt beste under såpass ubehagelige rammer gir judoutøverne som deltar en robusthet de tar med seg videre i livet. En erfaren utøver beskriver det som «noe som svir, men også inspirerer».
Gjennom ubehag og utmattelse oppdager flere at de virkelige grensene ligger langt utover det man trodde var maksimum, og bare det å ha gjennomført kan-geiko gir mange en skikkelig mestringsfølelse.
Kilder
Harrison, E. J. (1955). The fighting spirit of Japan: And other studies. London: Foulsham. (Opprinnelig utgave ca. 1913; beskriver tidlige kan-geiko-opplevelser ved Kodokan).
International Judo Federation. (2018, 10. januar). Inside judo’s toughest course: Kangeiko at the Kodokan. IJF News. https://www.ijf.org/news/show/inside-judos-toughest-course-kangeiko-at-the-kodokan
Japan Karate Association. (u.å.). Kangeiko (midwinter training). Hentet fra https://www.jka.or.jp/en/
Kano Chronicles. (u.å.). Kano shihan on summer training (August 1899). The Kano Chronicles. https://kanochronicles.com/2025/08/06/kano-shihan-on-summer-training-august-1899/
Kendo World. (u.å.). Kangeiko in kendo. Kendo World Magazine. https://kendoworld.com/
Leggett, T. P. (2008). Zen and the ways. London: Routledge. (Inneholder essayet «Kangeiko and shochugeiko» med refleksjoner over vinter- og sommertrening).
Pickerings, M. (2018, 19. januar). Kangeiko 2018 at the Kodokan. International Judo Federation. https://www.ijf.org/news/show/kodokan-kangeiko-2018
Taido Blog. (2010, 7. januar). Kangeiko. Taido Blog. https://taidoblog.com/kangeiko
Tlayt, W. (Overs.). (1987). Kangeiko and shochugeiko. I T. P. Leggett, Zen and the ways. London: Routledge. (Publisert digitalt via https://tlayt.org/kangeiko-and-shochugeiko/)
USA Traditional Kodokan Judo. (u.å.). Jigoro Kano – Founder of Kodokan Judo. USA-TKJ. https://www.usatkj.org/jigoro-kano—founder-of-kodokan-judo.html
Watson, B. N. (2008). Judo memoirs of Jigoro Kano. Tokyo: Trafford. (Også gjengitt i utdrag på The Kano Chronicles).
Skriv en kommentar