Judoens røtter og utvikling: regler, filosofi og historie

Japansk immigrasjon til Brasil på begynnelsen av 1900-tallet brakte judoinstruktører som Sack Miura, Mamizuka Takezo, Mitsuyo Maeda og Soshihiro Satake. Disse pionerene underviste i judo/jujutsu, og Maeda, kjent som “Count Koma”, ble spesielt kjent for sine oppvisninger og kamper, som bidro til utviklingen av brasiliansk jujutsu. Hans vektlegging av bakkekamp, eller ne-waza, ble et kjennetegn ved den nye kampsporten.

Japanske judotrenere ble kalt “professor” i Europa fordi ordet sensei, som betyr lærer eller trener, ikke hadde en direkte oversettelse. Professor ble sett på som en passende tittel som uttrykte respekt og status, lik den en sensei hadde i Japan. Dette gjaldt selv om trenerne ikke nødvendigvis hadde akademiske grader.

Jigoro Kano forklarer judoens grunnleggende prinsipp om optimal energibruk, “seiryoku zen’yō”, og hvordan det kan anvendes i kampkunst, fysisk og intellektuell utdanning. Han understreker viktigheten av å klargjøre målene for hver disiplin før man velger metoder for å oppnå dem. Kano foreslår også nye tilnærminger til fysisk utdanning, som kombinerer gymnastikk med kampteknikker og dans.