Det er ikke mange sportsfilmer som tåler tidens tann like godt som Judoka fra 1965. Denne knappe 19 minutter lange kortfilmen, produsert av National Film Board of Canada og regissert av Josef Reeve, er i sin enkelhet noe av det vakreste jeg har sett om hva det vil si å dedikere seg til kampsport.
I was almost a champion of the world in something that was worth being a champion in – when you’re that close, you don’t give up easy.
Doug Rogers
Disse ordene tilhører Alfred Harold Douglas Rogers (1941–2020). Selv om han vokste opp i St. Catharines i Ontario, hadde fascinasjonen for Japan begynt allerede i tidlig barndom gjennom tegneseriebøker med mystiske kampsporthelter, bibliotekbøker om japansk kultur, og familemiddager spist med pinner. Som ung mann visste han at han måtte til Japan. I 1960, 19 år gammel, ankom han Tokyo med 85 dollar i lomma og en klar plan: å utvikle judoen sin til internasjonalt toppnivå. Filmen tar oss med inn i hans hverdag fem år etter ankomsten, i kjølvannet av OL i Tokyo 1964 der han vant sølv i åpen klasse og ble den første kanadieren som tok en olympisk medalje i judo.
Åpningsreplikken minner meg om film noir – de klassiske, melankolske, tvetydige filmene der en voice-over forteller hva som skjer på en nesten eksistensialistisk måte. Det høres ironisk ut, uten nødvendigvis å være det.
Kvaliteten på filmen er meget godt, teknisk sett. Reeve filmer alt i sort-hvitt med stram klipping og en noir-aktig estetikk. Men i stedet for farlige forviklinger og moralsk oppløsning handler Doug Rogers’ historie om alt det gode som kan komme av å gjøre vanskelige ting. Beslutningen om å forlate hjemlandet fører ham til en mester, det «urimelige» antallet push-ups skyver ham forbi sine egne fysiske grenser, vennskapet i dojoen gir ham noe han aldri fant på college i Canada. Han er oppriktig, litt ironisk og gjennomgående jordnær.
Men det er ikke bare bildene som bærer filmen. Lyddesignet er like gjennomtenkt. Musikken er sparsom og tidstypisk, og fraværet av lyd er brukt effektivt og bevisst. I flere scener lar Reeve kropper som faller i matta tale for seg selv. Da hører vi kun reallyd. Effekten er kul, for det høres at dette er gammeldagse og lite hensynsfulle matter. Kastene og landingene vises og høres med en kontant og direkte tyngde.
Vi får også høre om Masahiko Kimura, som Rogers betraktet som en farsfigur og holdt kontakten med helt til Kimuras død i 1993. I filmen hører vi Rogers fortelle om trenerens krav og metoder.
If you train for three hours a day and become champion, you should immediately begin to train six hours a day.
Kimura
To sentrale prinsipper i judo – ju yoku go o seisu (mykhet kontrollerer hardhet) og jita kyoei (gjensidig velferd og nytte) – preger filmens. Kontrasten mellom den rolige, reflekterte mannen vi møter utenfor matta, og den kraftfulle judokaen vi ser i kamp og trening, er helt sikkert et bevisst grep fra filmskaperen.
Rogers reiste tilbake til Canada i 1965, ble kommersielt flyger, møtte sin kone Jane, og fikk fire barn. Judokarrieren fortsatte på halv kraft, men han tok likevel 5. plass ved OL i 1972 etter mange år uten seriøs trening.
Det er datteren hans, Michelle Marrian Anna Rogers, som i sin masteroppgave i antropologi ved University of Victoria (2005) har dokumentert farens liv og reise – og det er gjennom henne vi i dag vet mye av det vi vet om hva som drev ham til Japan som ung mann.
Judoka er en god og kort dokumentarfilm. Den sier noe tidløst om offer, tilhørighet og det å finne seg selv i en fremmed kultur – og om hva det egentlig vil si å vie livet til en kampsport. Filmen anbefales varmt til alle med hjerte for judo.
Vakkert om å vie seg til judo.
Skriv en kommentar