Her er en oversettelse av Jigoro Kanos essay «Judo no kyogi undr» (柔道の競技運動), publisert i tidsskriftet Sakkō i november 1929. Oversettelsen er basert på den japanske originalen og Yves Cadots franske oversettelse, og er utført med hjelp fra ChatGPT og deretter redigert og tilpasset av meg for å sikre både nøyaktighet og lesbarhet.
I dette essayet diskuterer Jigoro Kano forholdet mellom judo og konkurranseidrett. Han argumenterer for at selv om judo kan praktiseres som en konkurransesport, må man ikke glemme dens dypere formål: personlig utvikling og samfunnsbidrag. Kano advarer mot å la konkurranseaspektet overskygge judoens pedagogiske og moralske verdier.
- Judo er en universell vei som omfatter fysisk, intellektuell og moralsk utdanning.
- Konkurranse kan være en del av judo, men må ikke bli hovedformålet.
- Offentlig fremvisning av judo kan bidra til å spre dens sanne ånd, forutsatt at det gjøres med varsomhet.
Judo som konkurranseidrett
Med den økende populariteten til konkurranseidrett de siste årene, blir jeg ofte spurt om forholdet mellom disse og judo. Spørsmålene varierer, men i ytterpunktene finnes to synspunkter:
Noen avviser konkurranseidrett og spør hvorfor man skal engasjere seg i utenlandske konkurranseformer når Japan allerede har fremragende kampkunster som både åndelig og fysisk utdanning. De hevder at ved å øve japanske kampkunster utvikler man naturlig den japanske ånden og moralsk karakter, mens fordypning i utenlandske konkurranser gjør at man blir fremmed i sjelen.
Andre fremhever fordelene ved konkurranseidrett og mener at judo også bør populariseres etter modell av konkurranseidrettene, med tilsvarende treningsmetoder og konkurranseformer.
Ingen av disse synspunktene er helt riktige. Det er derfor nødvendig å klargjøre det opprinnelige forholdet mellom judo og konkurranseidrett.
Judo er, som jeg alltid forklarer, en stor universell vei. Avhengig av hvordan man anvender judo, kan judo deles inn i ulike områder og bli kampkunst, fysisk trening, intellektuell og moralsk utdanning, eller en livsmetode.
Konkurranseidrett er en type aktivitet som innebærer å konkurrere i kamper, og gjennom denne aktiviteten styrker man naturlig kroppen og utvikler sinnet. Det er hevet over enhver tvil at konkurranseidrett, forutsatt at metoden er passende, har stor effekt når det gjelder å styrke kropp og sinn.
Imidlertid er målet med konkurranseidrett enkelt og smalt, mens målet med judo er komplekst og omfattende. Konkurranseidrett søker å realisere bare en del av det som utgjør målet med judo. Å praktisere judo på en konkurransepreget måte er selvsagt mulig og til og med ønskelig, men hvis man bare gjør det, kan man ikke oppnå judoens opprinnelige mål. Derfor, selv om det å praktisere judo som en konkurranseidrett er i tråd med dagens tendenser, må man aldri glemme hva som er judoens spesifikke karakter.
Når judoens spesifikke karakter er klart definert, er det i visse tilfeller en nødvendighet i vår tid å praktisere den som en konkurranseidrett. Men det er rom for diskusjon om hvorvidt det er hensiktsmessig å gjøre det. Selv om det er en etterspørsel i tiden, hvis det ikke finnes en grunnleggende årsak til å gjøre det, kan det være nødvendig å gå i motsatt retning. Derfor er det ikke unyttig å undersøke dette problemet grundig.
Det er klart at det ikke er passende å betrakte judo på samme måte som dagens konkurranseidretter, men siden judo delvis er en ferdighet som innebærer å konkurrere, er det selvsagt mulig å praktisere den på en konkurransepreget måte. Spørsmålet er om det er hensiktsmessig å åpne denne konkurransen for offentligheten for å gjøre den forståelig og forankret i folks sinn, eller om man, som tidligere, skal forbli lukket i dojoene, adskilt fra allmennheten. Jeg mener at det er fordelaktig å bryte med tidligere vaner og åpne opp for publikum, slik at så mange som mulig kan se og forstå judo, for å spre dens sanne ånd.
Spørsmålet er om det er passende å ta inngangspenger fra publikum, som i andre konkurranser. Jeg har tenkt på dette lenge og har besluttet å gradvis gå i den retningen, med forsiktighet, gitt de langvarige vanene i vårt land.
Grunnen til at jeg tidligere var motvillig til å gjøre konkurranser betalte for publikum, er at i vårt land pleide såkalte kunstnere å underholde publikum mot betaling for å leve. Blant disse var det noen som oppførte seg usømmelig og underdanig overfor publikum og spesielt overfor mesener. Derfor ble det å ta betaling forbundet med noe vulgært.
Imidlertid kan det å ta betaling forstås på en helt annen måte. I vestlige land er det vanlig at kunstnere opptrer mot betaling, og det finnes mange tilfeller der publikum betaler ikke for utøvernes profitt, men for sin egen interesse, offentlig nytte, eller for å støtte utviklingen av det de liker eller anser som samfunnsnyttig. Selv internasjonale konkurranser som de olympiske leker følger denne logikken. Jeg har deltatt tre ganger, og uansett hvilket land som er vert, er det en høytidelig forsamling under kongens eller dronningens ledelse, hvor prinser, ministre, aristokrater osv. samarbeider. Likevel finansieres nødvendige utgifter til stadioner og annet gjennom inngangspenger.
Selv i vårt land, som ved Meiji-helligdommens stevner under prins Chichibus ledelse, er det verdige samlinger hvor alle deltakerne er i arbeidslivet eller studenter, og det tas inngangspenger. Hvordan kan man ellers dekke nødvendige utgifter? Hvis ikke gjennom statlige midler, må man stole på subsidier, men disse har sine begrensninger. Derfor er det rimelig at de som er interessert i konkurransen eller ønsker å støtte den, bærer hoveddelen av kostnadene. Å samle inn inngangspenger fra de som frivillig kommer fordi de setter pris på det, og bruke disse midlene til å dekke kostnader eller som utviklingsbudsjett, er den mest rasjonelle måten å samle inn penger på.
Bare hvis disse inntektene er ment for utøvernes profitt, må man være spesielt oppmerksom. I vestlige land skiller man strengt mellom profesjonelle og amatører, og det er strengt forbudt for profesjonelle å delta i amatørkonkurranser. I 1912, under de olympiske leker i Stockholm, vant en amerikansk utøver og ble kåret til mester. Senere ble det kjent at han tidligere hadde mottatt penger som premie i en konkurranse i sitt hjemland, noe som førte til at tittelen ble trukket tilbake. Da jeg senere besøkte USA og møtte president Taft, var det første han sa til meg:
Den utøveren burde ikke ha blitt diskvalifisert. Det han hadde mottatt var ikke betaling for judo, men en pengepremie i en annen konkurranse tidligere. Det er urimelig å kalle det profesjonell virksomhet.
Jeg svarte:
Så sant. Det hadde vært en fordel om De hadde sagt dette offentlig på den tiden.
Denne hendelsen viser hvor strengt amatørprinsippet håndheves i internasjonal konkurransesammenheng. Det er derfor viktig at vi i Japan, dersom vi åpner for betalte judoarrangementer, er tydelige på formålet og beholder vår integritet.
Kilde
Kanō, J. (1929). Jūdō no kyōgi undō [Judo som konkurranseidrett]. Sakkō, november 1929. Oversatt til fransk av Yves Cadot. Hentet fra:
– https://corpsjapon.hypotheses.org/299
– https://corpsjapon.hypotheses.org/301
– https://corpsjapon.hypotheses.org/303
– https://corpsjapon.hypotheses.org/319
– https://corpsjapon.hypotheses.org/324
Skriv en kommentar