Det finnes noen perioder i judohistorien som sjelden får spesielt mye oppmerksomhet. En slik periode er andre verdenskrig. Jeg er på ingen måte til stede overalt hvor det snakkes om judo, men mitt inntrykk er i alle fall at det snakkes lite om hvordan judo faktisk ble praktisert rett før og under krigsårene mellom 1939 og 1945.
Man kan selvsagt hevde at dette er et smalt spørsmål for veldig spesielt interesserte. Og det er det kanskje. Det er jo faktisk sånn at det jeg forbinder med Japan og andre verdenskrig koker ned til disse fire-fem punktene:
- Angrepet på Pearl Harbour
- Kamikaze-piloter
- Atom- og hydrogenbombene i Hiroshima og Nagasaki
- Japan kapitulerer 15. august 1945
Og det er jo, med respekt å melde, altfor tynt. Men det er kanskje ikke så rart? Andre verdenskrig ligger stadig lenger unna oss tidsmessig, og Japan ligger på den andre siden av jordkloden geografisk.
Samtidig er jo krigsårene viktige, også med tanke på judo. På dene tida var judo på god vei til å etablere seg langt utenfor Japans grenser. Både Jigoro Kanos død i 1938, og utbruddet av andre verdenskrig må jo ha påvirket situasjonen for judo som idrett og kampform i løpet av krigsårene.
Japan i krig
Japan hadde deltatt på alliert side under første verdenskrig, men beveget seg raskt i en annen retning etterpå. Ytre årsaker spilte inn: Japan foreslo rasemessig likestilling som del av Folkeforbundets regler i 1919. Forslaget fikk flertall, men ble likevel nedstemt fordi blant andre USA og Australia nektet å godta det. Japan hadde kjempet side om side med disse landene under første verdenskrig, men de opplevde likevel ikke å blir behandlet som likeverdige partnere i internasjonalt samarbeid. Da USA i 1924 innførte en innvandringslov som stengte ute japanske immigranter, ble ydmykelsen ytterligere forsterket.
Indre faktorer forsterket denne utviklingen: jordskjelvkatastrofen i 1923 og den økonomiske krisen på slutten av 1920-tallet svekket de liberale partiene og åpnet for militære og nasjonalistiske krefter. 27. september 1940 ble Japan en del av tremaktspakten sammen med Italia og Tyskland – både et militært samarbeid og en sikring av japanske imperialistiske ambisjoner i Asia. Ironien er jo ganske slående når vi ser hvordan nazismen var ekstrem rasistisk.
Kampform i krig
Hva skjedde egentlig med judo i en tid preget av krig, nasjonalisme og mobilisering? På den ene siden hadde Jigoro Kano utviklet judo som et system basert på effektiv bruk av kropp og sinn og ideen om gjensidig velferd. På den andre siden, bare noen år senere, trener japanske skolegutter judo som en del av et nasjonalt prosjekt for disiplin, lojalitet og krigsforberedelse.
I hvilken grad ble Kanos filosofi brukt, eller omtolket, under andre verdenskrig? Svaret er som alltid mer sammensatt enn spørsmålet. Det handler ikke bare om bruk eller misbruk, men om en slags selektiv tolkning av hva judo er, en institusjonell omforming av strukturene rundt judo og en politisk holdning som også påvirket de som tok avgjørelsene om hvordan judo skulle praktiseres. Judo under krigen var verken en ren videreføring eller et fullstendig brudd med Kanos ideer. Det var en innsnevring der enkelte deler av judofilosofien ble løftet frem, mens andre ble skjøvet til side.
Jigoro Kano var opptatt av pedagogikk, ikke krig
Judo ble ikke utviklet som en kampkunst i tradisjonell forstand, men som et pedagogisk system. Akkurat dette poenget er viktig å få med seg. I 1932 holdt Jigoro Kano et foredrag (The Contribution of Judo to Education) der han argumenterte for at judo først og fremst er en metode for å utvikle mennesket både fysisk, intellektuelt og moralsk.
Judo skulle bidra til å forme det japanske folk i tråd med kravene som Meiji-epoken stilte. Men så kan man jo selvsagt innvende at dette var et toppstyrt ideal som hele tiden vil endre seg i takt med hva myndighetene til enhver tid ønsker seg. Judo er ikke dogmestyrt – og verdiene som ligger til grunn for judo kan tolkes inn i flere ulike sammenhenger.
To prinsipper står helt sentralt i judo. Det første er seiryoku zenyo som betyr noe sånt som best mulig bruk av kropp og sinn. Det andre prinsippet er jita kyoei, altså gjensidig nytte og velferd. Disse prinsippene var ment å gjelde i samfunnet, i arbeid og i internasjonale relasjoner – i tillegg til på selve treningen, selvsagt. Jigoro Kano trakk selv linjer til internasjonalt samarbeid og fredsarbeid, blant annet gjennom sitt engasjement i den olympiske bevegelsen.
Samtidig er det en feil å fremstille Jigoro Kano som en fredselskende idealist løsrevet fra den historiske konteksten. Judo var en del av moderniseringsprosjektet i Japan. Kodokan judo var nært knyttet til nasjonsbygging og ønsket om å styrke Japan i møte med vestlige makter. Kano ønsket å utdanne borgere som kunne bidra til et sterkt Japan. I et slikt klima var det heller ikke vanskelig for staten å integrere judo i en mer ideologisk og målrettet praksis etter hvert som Japan utviklet seg i en stadig mer militaristisk og autoritær retning.
Fra dannelse til disiplin
Allerede før krigen begynner judo å bevege seg inn i institusjoner som ligger utenfor Kanos direkte kontroll. I utgangspunktet hadde jo Jigoro Kano stor innflytelse på judo. Men etter hvert som judo vokste seg ut av de første dojoene i Tokyo, så ble det vanskeligere for Kano å ha styring og kontroll på hvilke veier judo tok. Nå betyr altså ikke det at Jigoro Kano ville stilt seg negativ til den rollen judo fikk på 1940-tallet. Det vet vi ikke, for han døde altså i 1938.
Et viktig vendepunkt kom med integreringen av budo i det japanske skolesystemet. I 1911 ble judo og kendo godkjent som del av faget kroppsøving, og i 1931 ble det obligatorisk for gutter i ungdomsskolen. Myndighetenes egen begrunnelse var ganske direkte og rett på sak: budo skulle forme den japanske bushido-ånden og bidra til at elevene forstod «nasjonens opprinnelse og grunnlovens verdighet». Eller sagt med andre ord, forstå og akseptere keiserens guddommelige autoritet.
Fysisk fostring, eller det som vi ofte kaller kroppsøving, i mellomkrigstida handler om nasjonal styrke, lojalitet og sosial orden. Sport og kroppsøving ble gradvis integrert, eller sauset sammen, i en ideologisk gryte som kan beskrives som proto-fascistisk. Japan var heller ikke alene om dette. I samme periode ble kroppsøving og sport brukt på lignende måter i Italia og Tyskland. Idrett ble brukt til å forme lojale, disiplinerte kropper i statens tjeneste. Historikere diskuterer fortsatt hvor tett den japanske utviklingen kan sammenlignes med europeisk fascisme, men logikken var beslektet. Det særjapanske lå ikke i selve styringsviljen, men i de kulturelle og religiøse elementene som ble vevd inn: keiseren, bushido og forestillingen om den japanske ånd.
I løpet av de siste leveårene til Jigoro Kano begynte Japan for alvor å bevege seg i en autoritær og ultranasjonalistisk retning, og staten fikk en stadig sterkere rolle i samfunnet. Idéene rundt den japanske statismen, altså at staten skulle lede samfunnet, bygget blant annet på forestillingen om keiserens guddommelige autoritet og tanken om at individet skulle underordne seg staten.
I denne perioden ble ikke judo først og fremst forstått som et verktøy for individuell utvikling, men som et middel for å forme lydige og disiplinerte borgere. Det betyr ikke at Kanos ideer forsvinner. Men de endrer funksjon. Prinsippet om effektivitet kan tolkes som effektiv handling i tjeneste for staten. Prinsippet om gjensidig nytte kan omtolkes til lojalitet innenfor et nasjonalt fellesskap. Det er ikke en direkte forvrengning, men en forskyvning i betydning.
En snever og militær logikk
Etter 1937, da krigen mellom Japan og Kina utvikler seg til en fullskala konflikt, skjer det også en tydelig endring i hvordan judo og budo blir forstått og brukt. Denne utviklingen peker fram mot den rollen kampformene skulle få under andre verdenskrig.
Kampformene samles under Dai Nippon Butoku Kai, som får en stadig viktigere rolle i å standardisere og ideologisere kampformene. Etter hvert handler det ikke bare om trening, disiplin og graderinger. Budo skal også være med på å forme borgere som kan tjene staten. Dojoen blir dermed ikke bare et sted for fysisk trening, men også en arena der holdninger, lydighet og nasjonal lojalitet blir formet direkte og konkret. I mars 1942 ble Dai Nippon Butoku Kai reorganisert og kuttet ned til bare fem seksjoner: kendo, judo, kyudo, bajonett og skyting. Det er vanskelig å tenke seg et tydeligere eksempel på hva militariseringen faktisk innebar i praksis – alt som ikke direkte støttet krigsinnsatsen, ble skåret bort.
Også språket endret seg. I 1941 ble skolefaget «taiso-ka» (kroppsøving) døpt om til «tairen-ka», som best kan oversettes med fysisk disiplinering. Det er et lite, men sterkt symbolsk grep: Vi går fra «øving» eller «trening» til «disiplinering». En ny læreplan fra 1942 delte faget i to kategorier: budo på den ene siden og militær gymnastikk på den andre. Begge deler ble beskrevet i langt mer krigsorienterte vendinger enn før.
Samtidig er det viktig å nyansere bildet. Dette betyr ikke nødvendigvis at alle judoutøvere eller lærere så på judo som et redskap for militarisme. Men i et samfunn som beveget seg stadig dypere inn i autoritær nasjonalisme og krig, ble det vanskelig å holde budo helt adskilt fra statens ideologiske prosjekt.
Judo blir med andre ord innsnevret. Der Kano så judo som et bredt pedagogisk system, blir det nå definert mer direkte i forhold til kamp og nytte. Teknikker og treningsformer tilpasses militære behov. Fokuset på randori som fri utforskning tones ned til fordel for mer målrettet trening.
Dette er kjernen i omtolkningen. Judo blir ikke nødvendigvis mer «voldelig», men noe av den pedagogiske bredden blir borte. Det som ikke kan kobles til disiplin, lojalitet eller kampberedskap, får mindre plass.
En siste detalj er verdt å nevne, fordi den viser hvor langt staten var villig til å gå. Fra 1937 ble det krevd at alle idrettskonkurranser, ikke bare budo, men all organisert idrett, skulle åpnes med nasjonalsang, bukking i retning keiserpalasset og heising av flagg. Judokonkurransene ble dermed ikke bare en test av ferdigheter, men også en rituell markering av lojalitet til keiseren.
Judo utenfor Japan
Militariseringen av judo er ikke begrenset til det japanske fastlandet. På Filippinene, under den japanske okkupasjonen (1942–1945) ble judo og kendo aktivt brukt som del av det keiserlige japanske prosjektet. Det ble en forlengelse av det samme systemet som ble bygget opp hjemme i Japan. Hele det frivillige organisasjonslivet ble absorbert inn i statlige strukturer. Judo ble en bærer av japansk autoritet, pakket inn i fysisk trening.
Samtidig skjer det en parallell utvikling i Vesten, og den utviklingen gir unektelig historien en interessant dobbelthet. Samtidig som Japan eksporterte judo som et redskap for imperialisme og kulturell kontroll på Filippinene, ble de samme teknikkene og prinsippene aktivt tatt i bruk av Japans motstandere.
I Storbritannia fikk kommandosoldater og agenter nærkamplæring basert direkte på judo, ledet av William Fairbairn som hadde trent judo på begynnelsen av 1900-tallet da han jobbet i politiet i Shanghai. Hans form for judo var brutal og pragmatisk, tilpasset arbeidet hans et voldelig og kriminelt miljø. Denne formen for nærkamp tok han med seg inn i det militære.
I USA ble «Combat Judo» det offisielle nærkampsystemet i militæret gjennom hele krigen, brukt blant annet av spesialstyrker som opererte dypt bak fiendens linjer. Judo var, paradoksalt nok, en felles ressurs på begge sider av frontlinjene.
Men det vestlige bildet er ikke utelukkende militært. I det okkuperte Frankrike skjedde noe bemerkelsesverdig: sivil judopraksis, altså judo på den måte vi er vant til, fortsatte å utvikle seg. Fra 1940 arbeidet den japanske eksperten Mikinosuke Kawaishi med å utvikle en vestlig variant av Kano-metoden, tilpasset europeiske tradisjoner og en europeisk treningskultur. Kawaishi-metoden, som ble utviklet i samarbeid med ingeniøren og judoutøveren Moshe Feldenkrais, fikk etter hvert stor utbredelse i Europa. Feldenkrais selv hadde flyktet fra Frankrike til Storbritannia da tyskerne rykket inn i 1940, og tok judokunnskapen sin med seg.
Den europeiske judounionen var i praksis lammet som organisasjon gjennom hele krigen, men sporten levde videre i dojoene, i militæret og hos enkeltpersoner som Kawaishi og Feldenkrais som holdt den i live på egne premisser.
Det finnes likevel en tredje variant som sjelden nevnes: judo som en kulturell overlevelsesstrategi. I de japansk-amerikanske interneringsleirene, som for eksempel Manzanar i California, praktiserte japanere judo bak piggtrådgjerder. Her var det verken statlig ideologi eller militær teknikk, men et forsøk på å holde fast i noe kjent under ekstreme forhold.
Karusellen beveger seg som standard. Dra sideveis for å styre retning og fart. Trykk for å pause eller starte. Når karusellen har fokus, kan du bruke venstre og høyre piltast.
Misbruk eller selektiv tolkning?
Det er fristende å beskrive denne utviklingen som et «misbruk» av Jigoro Kanos filosofi. Men det forutsetter at det finnes en «korrekt» tolkning av judo som blir forvrengt.
Kanos judofilosofi inneholder flere elementer som kan tolkes på ulike måter. I judo legger man vekt på disiplin, effektivitet og sosial orden. Alt dette er begreper som lett kan integreres i en statlig ideologi. Samtidig legger judo vekt på gjensidig nytte og samarbeid, som peker i en helt annen retning – i alle fall om vi ser på det med et utgangspunkt i det mellommenneskelige.
Bruddet etter 1945
Det japanske nederlaget i 1945 markerer et tydelig brudd for alt som har med budo å gjøre. Japan blir underlagt amerikansk administrasjon det første tiåret etter andre verdenskrig. Under den amerikanske okkupasjonen blir budo fjernet fra skolesystemet, og flere organisasjoner med bånd til militarisme og ultranasjonalisme blir oppløst eller tvunget til å reformere seg. Dette gjelder også Dai Nippon Butoku Kai, som de allierte okkupasjonsmyndighetene mente hadde vært for tett knyttet til den militaristiske utviklingen i Japan. Organisasjonen ble derfor oppløst i 1946.
Det er ikke slik at judo blir forbudt i alle sammenhenger. Private dojoer og enkelte institusjoner får etter hvert fortsette. Men den offentlige rollen til judo endres radikalt.
Denne perioden blir noen ganger omtalt som en ideologisk renselse. Kampsportene må redefineres for å passe inn i et demokratisk og ikke-militaristisk samfunn. Dette innebærer en sterkere vekt på sport, regler og konkurranse. Denne utviklingen kulminerer med judo som olympisk idrett i Tokyo i 1964.
Konklusjon
Så hva sitter vi igjen med?
At judo ble politisert og militarisert under andre verdenskrig, er det ingen tvil om. Judo ble brukt som et verktøy for disiplinering, lojalitet og nasjonal mobilisering. Denne utviklingen ikke kan forstås som et rent brudd med det Jigoro Kano sto for. Den bygger på elementer som allerede finnes i judofilosofien.
Judo under andre verdenskrig var ikke ett fenomen, men mange samtidige og motstridende. Det var et redskap for japansk imperialisme og et verktøy for alliert krigføring. Det var ideologi og det var sport. Det var statsprosjekt og individuell praksis. At én og samme kampform kunne fylle alle disse rollene på én gang, sier noe vesentlig om judoens natur og om Kanos prosjekt. Han bygde noe som var åpent nok til å tolkes på svært ulike måter, og robust nok til å overleve selv de mest omveltende historiske perioder.
Men det er også en urovekkende tanke. For dersom judo kunne formes så ulikt på 1940-tallet, hva sier det om judoen vi trener i dag? Hvilke krefter setter sitt preg på dojoen vår, uten at vi merker det? Olympiske ambisjoner og kommersielle interesser. Nasjonale forbund og internasjonale regelendringer. Sosiale medier og strømmetjenester. Vår judo bærer også sin samtid med seg – spørsmålet er bare hvordan, og hva vi velger å gjøre med det.
Judo er altså ikke bare det Jigoro Kano mente det skulle være. Judo er også – til enhver tid – det historien har gjort det til. Og det vi gjør den til.
Kilder
- Abe, I., Kiyohara, Y., & Nakajima, K. (1992). Fascism, sport and society in Japan. International Journal of the History of Sport, 9(1), 1–28.
- Axelrod, J. (2019, 11. august). A century later: The Treaty of Versailles and its rejection of racial equality. NPR.
- Ben-Ari, E. (2005). Militarism, martial arts, and aesthetics in Japan. Reviews in Anthropology, 34(4), 331–341.
- Burdick, D. R. (1999). The American way of fighting: U.S. military training and judo influence. ProQuest.
- Carr, K. G. (1993). Making way: War, philosophy and sport in Japanese judo. Journal of Sport History, 20(2), 167–188.
- Kano, J. (1932/2013). The contribution of judo to education. I C. Gutiérrez-García & M. Pérez-Gutiérrez (Red.), Jigoro Kano and the Kodokan. University of León.
- Pawilen, R. A. (2026). Judo and kendo as instruments of Japanese imperialism in the Philippines, 1942–1945. International Journal of the History of Sport.
- Sakaue, Y. (2019). The nationalisation of the body in martial arts: The case of post-war Japan. Journal of Martial Arts Research, 2(2), 1–12.
- Sánchez-García, R. (2016). The development of Kano’s judo within Japanese civilizing/decivilizing processes. Asia Pacific Journal of Sport and Social Science, 5(2), 108–119.
- Wilson, B. (2015). Modern martial arts and the reinvention of tradition. ProQuest.
Skriv en kommentar