Judo for kvinner i Meiji-epoken

Japanske kvinner er blant de beste i verden i judo. Men veien dit har vært lang. Under OL i Tokyo ble det totalt sju medaljer (åtte om vi regner med sølvet i lagkonkurransen), og fire av disse var gull. Det ble seier for Uta Abe (-52 kg), Chizuru Arai (-70 kg), Shori Hamada (-78 kg) og Akira Sone (+78 kg).

Når vi i dag ser japanske judokvinner vinne medaljer i OL og verdensmesterskap, kan det være vanskelig å forestille seg at kvinner også har måttet kjempe for sin plass i en mannsdominert og tradisjonsbundet idrett som judo. Samtidig er det verdt å huske at japansk kvinne-judo også har en lengre historie. Allerede mot slutten av 1800-tallet begynte enkelte kvinner å trene ved Kodokan, bare få år etter at Jigoro Kano hadde grunnlagt dojoen i 1882.

Likevel viser historiske kilder at kvinner trente judo i Japan langt tidligere. Allerede i Meiji-perioden (1868–1912) finnes det fotografier og illustrasjoner av kvinner som trener jujutsu og judo.

Noen av de mest interessante sporene etter kvinners trening og fysiske aktiviteter i Japan på denne tiden finner vi i det japanske magasinet Fujin Gahō (婦人画報). Det var et kvinneblad som ble grunnlagt i 1905, og som faktisk fortsatt eksisterer i dag.

I Fujin Gahō fra begynnelsen av 1900-tallet presenteres judo først og fremst som del av et bredere kulturelt fenomen der kvinner trener kampkunst som en del av kroppsøving og fysisk dannelse. Med andre ord blir judo fremstilt mindre som konkurranseidrett og mer som en helsebringende og dannende aktivitet.

Når man ser på disse kildene fra begynnelsen av 1900-tallet, blir det også tydelig at judo ikke var den eneste kampformen kvinner trente. I samtiden ble særlig naginata og jujutsu – og etter hvert judo – fremhevet som passende kampformer for kvinner.

Jigoro Kano underviste kvinner allerede i 1893, og blant de aller første elevene hans var Sueko Ashiya. Hun trente privat hos Kano, ikke i dojoen. Mer vet vi egentlig ikke om henne – noe som kanskje også sier litt om hvor liten plass kvinnelige utøvere fikk i datidens historiefortelling. At Kano åpnet for kvinnelige elever så tidlig henger trolig sammen med hans syn på judo som et pedagogisk system for kroppsøving og karakterdannelse, ikke bare som kamptrening.

Samtidig var dette i stor grad en prinsipiell åpning: selv om Kano teoretisk presenterte judo som en aktivitet for alle, uavhengig av kjønn, ble kvinners deltakelse i praksis sterkt begrenset av samtidens forestillinger om kvinnelig kropp, anstendighet og rolle i samfunnet.

Kvinner hadde altså trent judo og jujutsu i Japan siden slutten av 1800-tallet. Disse pionerene var med på å legge grunnlaget for den sterke posisjonen japansk kvinne-judo har i dag.

Formelt sett har veien likevel vært både lang og bratt. I Japan fikk kvinner først sin egen klasse i All Japan Selected Judo Championships i 1978. I 1986 ble det opprettet et eget åpent japansk mesterskap for kvinner, All Japan Women’s Judo Championships (Keiserinnens cup). Internasjonalt kom gjennombruddet enda senere. Judo ble først en offisiell olympisk gren for kvinner under OL i Barcelona i 1992.

Judo og naginata – kvinnenes kampformer

I Japan rundt år 1900 var begrepet sport ennå ikke særlig utbredt. Moral, helse og selvforsvar var man derimot opptatt av. Kampkunst som judo og jujutsu ble oppfattet som en del av den moralske oppdragelsen med sitt fokus på kroppslig disiplin og selvforsvar.

For kvinner ble særlig naginata og judo (eller jujutsu) fremhevet. Naginata hadde lenge vært forbundet med kvinner fra samuraiklasser, mens judo representerte en mer moderne kampkunst utviklet av Jigoro Kano.

I Fujin Gaho blir kvinner som trener disse kampformene framstilt som både elegante og sterke. Her var det snakk om å kombinere kvinnelig skjønnhet og dannelse med fysisk fostring. Vi er altså langt unna det vi kan kalle moderne likestilling, men selv den lengste reisen må starte med det første skrittet – og dette var på mange måter er første, forsiktig skritt i retning økt bevissthet om kvinners muligheter.

Utdanningsinstitusjonene tar ansvar

En viktig institusjon i utviklingen av kvinnelig kroppsøving og kampkunst i Japan var Tokyo Women’s Higher Normal School (東京女子高等師範学校), forløperen til dagens Ochanomizu University. Skolen ble etablert i 1875 og var en av de viktigste utdanningsinstitusjonene for kvinnelige lærere i det moderne Japan. Gjennom lærerutdanningen fikk den derfor stor innflytelse på hvordan kroppsøving og fysisk kultur for kvinner utviklet seg i japanske skoler.

I denne perioden begynte også enkelte utdanningsinstitusjoner å eksperimentere med å inkludere kampkunst som en del av kroppsøving for jenter. Et godt dokumentert eksempel er Meiji Jogakko (Meiji pikeskole) i Tokyo. Rundt 1890 begynte denne skolen å undervise sine elever i ulike former for budo, altså japanske kampformer, som en del av den fysiske og moralske utdanningen. Undervisningen ble ledet av læreren Hoshino Tenchi, og omfattet blant annet naginata og judo, i tillegg til andre kampformer. 

Målet med undervisningen var ikke konkurranseidrett i moderne forstand, men snarere å bidra til en bredere pedagogisk dannelse. Kampkunsten ble sett som et middel til å utvikle både fysisk styrke, selvkontroll og moralsk karakter. I samtiden ble dette ofte formulert gjennom ideen om bunbu itto, at intellektuell og fysisk utvikling burde gå hånd i hånd. 

Denne forståelsen av kampkunst samsvarer også med Jigoro Kanos pedagogiske syn på judo. Kano var ikke bare grunnleggeren av judo, men også en sentral pedagog og utdanningsreformator i Meiji-Japan. Han arbeidet selv med lærerutdanning, og ble etter hvert rektor ved Tokyo Higher Normal School, en av landets viktigste institusjoner for utdanning av lærere.

Historiske studier av kvinne-judo viser derfor at de første kvinnelige utøverne i Japan ofte kom fra skole- og utdanningsmiljøer. Trening i kampformer ble i første omgang begrunnet med argumenter om helse, moralsk oppdragelse og selvforsvar. Samtidig var det klare begrensninger. Ved Kodokan, judoens hoveddojo i Tokyo, var kvinnelige konkurranser lenge forbudt.

Demonstrasjoner og oppvisninger

Fotografier fra begynnelsen av 1900-tallet viser også kvinner som deltar i demonstrasjoner av japanske kampkunster. I ett tilfelle beskrives en oppvisning i Tokyo der instruktører og elever presenterte teknikker i jujutsu for utenlandske diplomater og deres familier. Bildeteksten nevner blant annet frøken Wright, datteren til den amerikanske ambassadøren, Luke E. Wright. Hun studerte jujutsu under instruksjon av fru Noguchi, en japansk kvinnelig instruktør.

På et gruppefotografi fra samme miljø sitter flere mannlige utøvere foran, mens noen kvinnelige elever står bak. Bildeteksten forklarer at de representerer kvinnelige utøvere av japansk kampkunst. Treningen omfattet blant annet teknikker for selvforsvar, kast og ulike former for våpenbruk, slik det var vanlig i jujutsu-tradisjonene på denne tiden.

Slike demonstrasjoner hadde flere funksjoner. De presenterte japansk kampkunst og kultur for utenlandske diplomater og besøkende, men de fungerte også som en måte å vise at kvinner kunne delta i fysisk trening som krevde både styrke, teknikk og disiplin. Samtidig ble kampkunst ofte fremstilt som en del av moderne kroppsøving og selvforsvar for kvinner i det tidlige 1900-tallets Japan.

Dette var også en del av den sterke fascinasjonen mange i den vestlige verden fikk for japansk kultur rundt århundreskiftet. Etter Meiji-restaurasjonen i 1868 åpnet Japan seg gradvis mot omverdenen, og landets raske modernisering vakte stor oppmerksomhet i Europa og USA. Da Japan i tillegg beseiret den russiske hæren og marinen i den russisk-japanske krigen (1904–1905) – en konflikt om imperialistiske interesser i Mandsjuria og Korea – ble interessen enda sterkere.

I denne perioden fant japanske kampformer som jujutsu og judo veien ut av Japan og inn i europeiske storbyer. I London ble jujutsu demonstrert i klubber, teatre og til og med i private salonger, der overklassens kvinner prøvde seg på den eksotiske japanske selvforsvarskunsten. Samtiden omtalte fenomenet spøkefullt som en ny selskapsmote – en drawing-room craze – noe en illustrasjon i det britiske magasinet The Sphere fra 1905 gir et levende inntrykk av.

Moderne konkurransejudo

Selv om kvinner har vært til stede i judo helt siden de første tiårene etter at Jigoro Kano grunnla Kodokan i 1882, har veien mot full anerkjennelse vært lang. Formelt sett har utviklingen av kvinne-judo vært preget av både motstand og forsinkelser.

I Japan fikk kvinner først en egen konkurranseklasse i All Japan Selected Judo Championships i 1978. Dette mesterskapet som opprinnelig ble etablert for menn i 1966 regnes som en av de viktigste nasjonale turneringene i japansk judo, fordi vinnerne kvalifiserer seg til verdensmesterskap og senere også olympiske leker. Det tok altså 12 år får kvinner fikk innpass her. Det kan selvsagt ha en direkte sammenheng med hvor sent kvinner fikk delta i VM og OL.

I 1986 ble det opprettet et eget nasjonalt mesterskap for kvinner, uten inndeling i vektklasser: All Japan Women’s Judo Championships. Turneringen ble opprettet etter modell av det tradisjonsrike All Japan Judo Championships for menn, der alle utøvere konkurrerer i én åpen klasse. For kvinnene ble vinneren tildelt Keiserinnens cup (Kōgōhai). Dette ga helt klart mesterskapet både symbolsk tyngde og status.

Internasjonalt kom gjennombruddet enda senere. Kvinne-judo ble først tatt inn som olympisk øvelse under OL i Barcelona i 1992. Fire år tidligere, under OL i Seoul i 1988, hadde kvinne-judo riktignok vært med som demonstrasjonsgren, men først i 1992 fikk kvinnene delta på lik linje med mennene. Siden den gang har kvinne-judo utviklet seg til å bli både populært, spennende og interessant. Japanske utøvere har spilt en sentral rolle i denne utviklingen.

Stikkord

• kvinner
• likestilling

Kilder Vis

• Lukminaitė, S. (2018). Women’s education at Meiji Jogakkō and martial arts. Asian Studies, 6(2), 173–188.
• Miarka, B., Marques, J. B., & Franchini, E. (2011). Reinterpreting the history of women’s judo in Japan. The International Journal of the History of Sport, 28(7), 1016–1029.
• Sakurai, M. (2021, 22. august). 五輪の女子柔道金メダルの秘密は明治にあった？ [Was the secret behind women’s Olympic judo gold medals already in the Meiji era?]. Fujingaho.
• Wikipedia (2022). Frontispis (bok)