Judo er ikke bare en kampkunst, men også et grunnleggende prinsipp for menneskelig atferd.
Jigoro Kano
Judo er en moderne olympisk idrett; det er en suveren treningsform; det er en kampsport med alt det fører med seg, men judo er ikke minst en pedagogisk tilnærming til det å takle selve livet. Svulstige ord, kanskje? Men jeg skal prøve å forklare dette nærmere ved hjelp av den beste kilden man kan bruke når man skal forstå hva judo går ut på – Jigoro Kano.
Judoens grunnlegger, Jigoro Kano, mente at judo faktisk har mye mer ved seg enn trening for kamp og konkurranse.
I kapittel 2 i boka Mind Over Muscle: Writings from the Founder of Judo er Jigoro Kano tydelig på at judo skal fungere som en livsfilosofi. Judo skal ikke bare handle om kropp og fysisk trening, men også bidra til intellektuell og moralsk utvikling. Dette kapittelet i boka er et greit utgangspunkt for å reflektere over hva judo faktisk er, og hva det kan bidra til i vår hektiske og moderne tid. Og det er nettopp det vi skal gjøre.
Her og nå skal vi nemlig prøve å se litt nærmere på innholdet i kapittel 2 i boka Mind Over Muscle. Kapittelet har overskriften The Spirit of Judo. Både historisk og filosofisk gir dette kapittelet oss et utmerket utgangspunkt for å forstå judo som mer enn en treningsform. Her kommer det tydelig fram at det like gjerne handler om en holdning til livet.
Judoens ånd – effektivitet og moral i skjønn forening
Jigoro Kano innleder kapittelet med å tilbakevise den populære forståelsen av judo som en kampmetode der det myke alltid overvinner det harde. Dette kan jo virke overraskende på oss som er vant til bare å si at judo handler om at det myke alltid, eller nesten alltid, vinner over det harde. Det ligger jo i selve navnet på det vi driver med: JU-DO – den myke veien! Men så enkelt er det selvsagt ikke, og her anbefaler jeg virkelig å lese teksten jeg nettopp linket til. Den gir i det minste et noe mer nyansert bilde av hvordan den jevne japaner forstår begrepet «ju».
Som vi alle nå etter hvert er klar over, hentet Jigoro Kano naturligvis mye av sin inspirasjon fra jujutsu. Men selv om prinsippet ju yoku go o seisu, altså at mykhet overvinner hardhet, er viktig i jujutsu, presiserer Kano at det, altså denne idéen, ikke nødvendigvis gjelder for judo på samme måte som for jujutsu.
Dette er et viktig poeng! Et slik dogmatisk prinsipp ville jo begrense judo altfor mye, og det innså selvsagt Jigoro Kano. Det vil være mye bedre å jobbe med å finne et mer omfattende og inkluderende prinsipp som, ikke minst, lar seg bruke effektivt i flere sammenhenger.
Jeg synes dette er spennende, for jeg har ofte hørt, lest, tenkt og sagt at Jigoro Kano tok utgangspunkt i alle jujutsu-teknikkene og sorterte disse med tanke på om de kunne passe med et grunnleggende prinsipp. Og det gjorde han, men prinsippet han brukte favnet mye bredere enn det man ofte tenker seg. Det var ikke snakk om å forkaste alle teknikker som ikke passet overens med at det myke overvinner det harde, eller at den svake vinner over den sterke. Dette er i beste fall en grov forenkling.
Jigoro Kano viderførte det gamle prinsippet, mykhet overvinner hardhet, men han utvidet og systematiserte det. Etter hvert kom han fram til sin egen måte å beskrive dette på, nemlig det han omtalte som seiryoku zenyo (maksimal effektivitet). Han hentet først og fremst inspirasjon direkte fra ideen om at fleksibilitet kan overvinne rå styrke – altså ju yoku go o seisu. Men han utvidet på en måte gyldigheten av denne idéen til å omfatte alle former for effektivitet – både fysisk og mentalt.
I prinsippet som Jigoro Kano kom fram til var det også snakk om en form for effektivitet. Det viktigste var ikke at det myke vinner over det harde, at svakt vinner over sterkt, for sånn er det jo sjelden, men det viktigste var at man skulle bruke både de fysiske og mentale kreftene på en effektiv måte.
På den måten smeltet østasiatisk filosofi og moderne idrettspedagogikk sammen i det som ble judo.
Dette gjør at uttrykket ikke bare er en teknisk rettesnor, men også en bærer av en eldgammel idé: Den som gir etter, men beholder retning, kan forandre selv det hardeste i sine omgivelser. Det er en tanke som har overlevd i tusener av år, fra Kinas tidligste historie til dagens moderne judotrening og -konkurranser.
Jigoro Kano skriver at dette prinsippet kan og bør anvendes i alle livets aspekter, ikke bare i kamp. Det handler om å gjøre det riktige, på riktig tidspunkt, med riktig mengde innsats. Effektivitet er derfor nært knyttet til intelligens, selvbeherskelse og dømmekraft. Det er ikke (brutale) fysiske ferdigheter som skal utvikles, men evnen til å anvende energi med presisjon og hensikt.
Denne forståelsen utdypes i teksten Om judoens grunnleggende prinsipp (1937), der Kano argumenterer for at seiryoku zen’yo ikke bare er en metode, men et etisk og sosialt kompass:
Den som forstår dette prinsippet, vil ikke kaste bort krefter på ubrukelig sinne, unødige konflikter eller arroganse.
Jigoro Kano
Kano ser altså på judo som en disiplin som trener både kroppen og karakteren. Kampen mot motstanderen blir et bilde på, eller i alle fall ikke så ulikt, den kampen du må ha med deg selv.
Tre nivåer av utvikling
I Mind Over Muscle deler Jigoro Kano hensikten med judo i tre nivåer:
- Fysisk trening
- Mental og moralsk dannelse
- Samfunnsbidrag.
Denne inndelings stemmer godt overens med beskrivelsen i teksten han skrev Om judo på høyere nivå (1918). Et sitat derfra er slik:
Når du blir sterkere og klokere gjennom judo, må du også bruke denne styrken og klokskapen til å tjene andre.
Jigoro Kano
Det første nivået, fysisk trening, innebærer å lære kast-, fall- og kontrollteknikker. Dette utvikler balanse, styrke og kroppskontroll. Men for Jigoro Kano er dette bare inngangsporten – det praktiske utgangspunktet som gjør det mulig å nå de høyere nivåene.
Teknikktrening uten refleksjon blir for Kano verdifattig – nesten uten mening. Han understreker at det ikke er nok å mestre kroppen hvis ikke denne ferdigheten kombineres med innsikt og hensikt.
Det andre nivået, mental og moralsk dannelse, omfatter utvikling av dømmekraft, disiplin og viljestyrke – egenskaper som ifølge Jigoro Kano ikke kan tilegnes gjennom teori alene. Her er randori, kata og kamp avgjørende – ikke fordi de lærer deg å vinne, men fordi de tvinger frem refleksjon, kunnskap om deg selv og evnene dine, handlekraft og besluttsomhet. Kano forklarer dette nærmere i teksten Til spesialistene i judo. Her skriver han:
Å utvikle karakter gjennom judo krever gjentatt eksponering for utfordringer der man må tenke og handle under press.
Jigoro Kano
Dette nivået viser at judo har et potensiale som pedagogisk metode. Med rett veiledning og innstilling kan judo kreve nærvær, bevissthet og selvkontroll. Men dette kommer ikke av seg selv. Her er det viktig at både trenere og utøvere er bevisst på disse aspektene ved treningen. Elementene ligger der, implisitt i treningsformen kan man si, men for å få fullt utbytte av det må judoutøveren se sammenhengene. Og om vedkommende ikke ser sammenhengene av seg selv, så er det trenerens ansvar å veilede og å vise nettopp dette.
Det tredje nivået, samfunnsbidrag, er det endelige målet: Å anvende denne utviklingen til beste for samfunnet. Kano kobler her personlig forbedring til samfunnsetikk. I Judoutøverens oppgave (1919) skriver han:
En judoka som utvikler seg, men ikke gjør en innsats for å hjelpe andre, forråder selve essensen av judo.
Jigoro Kano
Her ser vi også en sammenheng mellom Jigoro Kanos tilnærming og den tradisjonen han vokste opp i. På mange måter stemmer ønsket om å utvikle individet til en samfunnsnyttig borger overens med den konfusianske tenkemåten, der personlig dannelse alltid skal forankres i fellesskapet. I våre dager, og kanskje spesielt i den vestlige verden, er dette et perspektiv som kan være utfordrenede. Vi er vant til å vurdere individuell fremgang uavhengig av sosial nytte.
Ved å strukturere judo i disse tre nivåene, tilbyr Kano en metode for livslang læring, der progresjon ikke handler om å stadig mestre nye teknikker, eller vinne konkurranser, men om å vokse som menneske.
Randori som metafor
En viktig del av judotreningene er randori. Mange av oss synes dette er noe av det morsomste vi gjør på en trening. Randori er fri kamp med en partner. Som vi vet, kan randori praktiseres på mange måter, og det er enorme forskjeller på å trene randori med ulike partnere.
I kapittel 2 av Mind Over Muscle bruker Kano randori som bilde på alt som har å gjøre med læring og utvikling. Randori blir for Kano en metafor for selve livet: En situasjon der man må observere, tilpasse seg og handle i sanntid. Randori er ikke bare fysisk, taktisk og teknisk trening, men en form for erfaring i det å leve.
Jigoro Kano skriver:
Gjennom randori utvikler man observasjon, fantasi, dømmekraft, språk og toleranse.
Jigoro Kano
I teksten Om målet med den spesielle randori-treningsseksjonen ved Kodokan (1937), forklarer Jigoro Kano hvorfor han ville opprette et eget pedagogisk program for randori. Det skulle ikke handle om å vinne, men om å lære å lese situasjoner og respondere med minimal kraft og maksimal presisjon. For Kano var randori en metode for å internalisere judoens verdier, altså for å gjøre disse verdiene til en naturlig del av personligheten til utøverne.
Den som forstår randoriens vesen, vil ikke bare forbedre sin teknikk, men utvikle fleksibilitet i tanken.
Jigoro Kano
Denne fleksibiliteten – både fysisk og mentalt – står i ganske skarp kontrast til ensidige treningsregimer der alt handler om å bli best i konkurranse. Randori krever årvåkenhet, evne til å lytte med kroppen og samtidig ta avgjørelser. Derfor blir det en super modell for livsmestring.
Vi kan sammenligne randori med en samtale: Det finnes et språk, men ingen fastlagt manus. Hver bevegelse er både respons og initiativ. Hver kamp et nytt møte.
Damon Young (2006) mener at dette er noe av Mind over muscles største bidrag – å vise at judo ikke bare handler om hva man gjør, men også om hvordan man lærer å være. Randori blir da ikke bare et treningsverktøy, men en etisk praksis i seg selv.
Konkurranse som et tveegget sverd
Jigoro Kano var ikke motstander av konkurranser, men han advarte mot at konkurranse skulle bli et mål i seg selv. I teksten Judo som konkurranseidrett (1929) skriver han:
Hvis målet med konkurransen blir seier i seg selv, uten refleksjon over metode og holdning, da har vi tapt judoens ånd – selv om vi vinner kampen.
Jigoro Kano
Han kritiserte også kommersialisering og profesjonalisering, og mente det kunne føre til at teknisk perfeksjon ble viktigere enn moralsk utvikling. Dette er absolutt et aktuelt perspektiv i dag, hvor mange opplever at konkurranseidrett i mange tilfeller reduserer idrettens verdigrunnlag til statistikk og prestasjon. Dette gjelder kanskje i langt større grad andre idretter enn judo. Jeg trenger vel ikke å nevne fotball?
Men vi kan også se slike trekk i judo. Likevel mener jeg at det gjøres mye både av enkelttrenere, men også av det internasjonale judoforbundet, for å sette søkelyset på andre sider av judo enn det som kun handler om konkurranse. Der det kanskje fortsatt er en vei å gå er i de lokale klubbene og de nasjonale judoforbundene. Men dette er ikke enkelt, for det er så mye i moderne idrett som handler om penger og ressurser. Og penger går ofte hånd i hånd med resultater.
Et viktig initiativ som peker i en annen retning, er prosjektet «Nabolagsklubb» fra Oslo Idrettskrets. Målet med satsingen er å gjøre idrett tilgjengelig for barn og unge – uavhengig av økonomi, bakgrunn eller bosted. I stedet for å måle verdi ut fra resultater og prestasjoner, legges det her vekt på trygghet, fellesskap og tilhørighet. I alt er det omtrent 35 idrettslag og -klubber i Oslo som er med.
Dette er klubber som først og fremst skal være gode steder å være, og der det viktigste er at flest mulig får delta. Det handler ikke om å dyrke frem vinnere, men om å bygge fellesskap. Kanskje er det akkurat slike arenaer vi trenger flere av, om vi ønsker å virkeliggjøre Jigoro Kanos ideal om jita kyōei – gjensidig utvikling og velstand for alle.
Klubben min, NJJK, er med på prosjektet, og jeg merker godt at det både viderefører, men også forsterker, kjerneområdene i judo – ikke minst det som har å gjøre med samfunnsansvar.
Judo har også en sosial dimensjon som strekker seg langt utover dojoen. Idrett som bevisst fremmer samarbeid og gjensidig nytte kan fungere som en katalysator for å bygge sosial kapital i lokalsamfunn. Judoklubber som kombinerer teknisk trening med fellesskapsbyggende aktiviteter, kan derfor være helt sentrale for å virkeliggjøre Kanos prinsipp om jita kyoei.
Dessuten viser studier at kampsporttrening, når den er pedagogisk tilrettelagt, kan gi barn og unge bedre selvkontroll, konfliktløsningsferdigheter og evne til empati. Når treneren bevisst kobler judoteknikkene til etiske prinsipper, blir matta et slags laboratorium for å øve på ferdigheter som er direkte overførbare til skole, arbeid og hverdagsliv. Det høres ut som ekte samfunnsnytte i mine ører!
Jita kyōei – fellesskapets vei
Det andre grunnprinsippet i judo er jita kyōei – gjensidig nytte og velstand. I Mind Over Muscle beskrives dette som et ideal for mellommenneskelige relasjoner. Treningen skal ikke skje på bekostning av den andre, men i samarbeid med andre.
I teksten Til spesialistene i judo (1917) utdyper Jigoro Kano dette på den følgende måten:
Å undervise i judo handler ikke bare om teknikk. Det handler om å forme mennesker som kan bidra til samfunnet.
Jigoro Kano
Dette står i direkte kontrast til individualistisk prestasjonsfokus og -logikk. Det handler ikke om å bli best alene, men om å bli bedre sammen. De senere årene har vi sett stadig flere utøvere i individuelle idretter som har gått sin egen vei og satset utenfor klubbfellesskap og landslag. Her kan judo være en god motvekt, så lenge vi fokuserer på samarbeid. Kanskje vi skulle tørke støv av det gamle slagordet til Norges Judoforbund: – To the top together!
Tokarski (2011) beskriver judo som en kroppslig og sosial praksis som forener østlige filosofiske tradisjoner med moderne pedagogikk. Det synes jeg er ganske treffende! Han hevder videre at judoens didaktikk, altså undervisningsmetoder, bygger bro mellom individuell utvikling og kollektivt ansvar. Dermed kan man se på judo som et paradigme, altså et mønster og ramme for, hvordan man bør se på helhetlig utdanning.
Judo som allmenndanning
Gjennom en analyse av kapittel 2 i Mind Over Muscle, og lesing av andre tekster skrevet av Jigoro Kano, ser vi et tydelig bilde:
Judo er ikke først og fremst et system for å overvinne en motstander, men en vei til å overvinne seg selv. Det er en praksis for fysisk mestring, men også for karakterbygging og samfunnsansvar.
Jigoro Kano formulerer dette på sin måte i Judoens essens og undervisningsmetode (1937):
Når du underviser judo, må du aldri glemme at det ikke er teknikken som er målet – men mennesket.
Jigoro Kano
I en tid hvor idrett og utdanning utfordres av kommersialisering, målpress og verdirelativisme, fremstår Kanos judo som en gjennomtenkt og relevant motvekt. Det er en påminnelse om at trening – når den først og fremst handler om innsikt og samarbeid – kan bli en vei til dypere forståelse av oss selv og andre.
Kilder
- Kano, J. (2005). Mind over muscle: Writings from the founder of Judo (N. Murata, Ed.; T. Seay & K. Abe, Trans.). Kodansha International.
- Kano, J. (1917–1937). Oversettelser tilgjengelig via Corps Japon: https://corpsjapon.hypotheses.org
- Oslo Idrettskrets. (u.å.). Nabolagsklubb – en klubb for alle i nærmiljøet. Norges idrettsforbund. https://www.idrettsforbundet.no/idrettskrets/oslo/nabolagsklubb/
- Seippel, Ø. (2006). Sport and social capital. Acta Sociologica, 49(2), 169–183. https://doi.org/10.1177/0001699306064771 Seippel
- Theeboom, M., De Knop, P., & Wylleman, P. (2008). Martial arts and socially vulnerable youth: An analysis of Flemish initiatives. Sport, Education and Society, 13(3), 301–318. https://doi.org/10.1080/13573320802200677
- Tokarski, S. (2011). Education and body language: Judo contribution to martial arts. Journal of Combat Sports and Martial Arts, 2(2), 133–135. https://medsport.pl/wp-content/uploads/2016/11/pdf-184.pdf
- Tomporowski, P. D., & Pesce, C. (2019). Exercise, sports, and performance arts benefit cognition via a common process. Psychological Bulletin, 145(9), 929–951. https://doi.org/10.1037/bul0000200 PubMed
- Young, D. (2006). Mind Over Muscle: Writings from the Founder of Judo [Anmeldelse]. Revista de Artes Marciales Asiáticas, 1(3), 88–89.
Skriv en kommentar