I dette intervjuet møter vi Tore Fauske Haugen, sportssjef i Norges Judoforbund. Han snakker om veien inn i judoen, hva som driver ham som trener og leder, og hvordan han ser på utviklingen av norsk judo – både for bredde og topp. Det handler om fellesskap, mestring og hvorfor idretten betyr så mye mer enn bare resultater.
Les intervjuet her
Ja, om jeg ikke tar feil, så har du vært ansatt som sportsjef i Norges Judoforbund siden 2023, og det skal vi jo komme tilbake til.
Men først har jeg lyst til å bli litt bedre kjent med deg. Du har jo – jeg har prøvd å google litt – en ganske brei bakgrunn. Jeg har lest om både Forsvaret, hotellbransjen, sykkelmiljø, og topptrenerutdanning og sånn. Kan ikke du beskrive litt av bakgrunnen din for oss som ikke kjenner deg?
Det kan jeg selvfølgelig. Jeg har jo en ganske lik bakgrunn som veldig mange andre. Jeg kom inn i idretten gjennom egne foreldre og har vært en del av idretten i alle år. Etter videregående var det litt tilfeldig, men det ble en sånn befalsskole. Så var jeg der et par år etterpå også, men jeg hadde en tanke om at det var markedsføring eller salg jeg skulle jobbe med.
Og så gjorde jeg det egentlig i nærmere 30 år. Samtidig var jeg veldig aktiv i idretten, både som trener i fotball og … ja. Så kom det et ønske innenfra. Innimellom angret jeg litt på at jeg ikke tok lærerutdanning i stedet for å ta BI og den delen etter at jeg var ferdig i Forsvaret.
Jeg trivdes veldig med å være trener for ungdom spesielt.
Og da er det fotballtrening?
Ja, men så ble det sykkel på grunn av egne barn – at du var med der – og så var det litt manko på trenere hjemme i Holmestrand, der vi bodde den gangen. Da meldte du deg jo som trener, og så fikk jeg tilbud om å ta trener-1-kurs, tror det var i 2010.
Da var Tiril med der. Og så ble jeg trener-2, for plutselig jobbet jeg som sykkeltrener på Wang Toppidrett i Tønsberg.
Så bra. Hva tenker du den trenerutdanningen ga deg – motivasjon? Var det følelsen av «Oj, dette er rett hylle for meg», eller var det…
Nei, selvfølgelig er det det ønsket jeg har hatt hele veien. Jeg har hatt gode trenere selv når jeg var fotballspiller, og jeg har hatt dårlige trenere. Det er ikke noe spesielt. Nå spilte ikke jeg på så høyt nivå – jeg var med i Strømsgodset i 86–87, og da var den på nest høyeste nivået. Men jeg spilte også 1. divisjon da jeg var godt over 30, i ’93. Men akkurat trenerrollen har jeg ikke sett på som noe annet enn et slags nødvendig onde, hadde jeg nær sagt, før jeg kom opp i en viss alder. Da begynte jeg å bli veldig nysgjerrig på trenerrollen – også i forhold til meg selv.
Ja, for jeg så vel også noe om noe topptrenerutdanning?
Det kom egentlig som et resultat… Jeg hadde en liten drøm da jeg var fotballtrener både i Åssiden og Vestfossen. Kanskje en liten drøm om at jeg kunne bli tippeliga-trener. Dette er jo 15–20 år siden. Men akkurat topptrenerutdanningen kom fordi jeg hadde lyst til å skaffe meg mer informasjon om hvordan jeg kunne bli en god trener.
Da bodde vi på Geilo, og jeg jobbet i idrettslaget her oppe. Jeg hadde ansvar for å skape ny aktivitet, men også for å prøve å redusere frafallet i barne- og ungdomsidretten. Da startet vi en sykkelgruppe her oppe – organisert, men ikke så spisset aktivitet.
Ut fra den kom det først to, og etter hvert tre ungdommer på 13–14, som hadde lyst til å konkurrere i sykkel også.
Samtidig søkte jeg topptrener-1-studiet. Det høres jo flott ut, men studiet er 60 studiepoeng over to år – altså et halvt års studium – i samarbeid med NIH og Olympiatoppen, rettet mot unge utøvere, aldersgruppa 15–18/19 år: hvordan man på best mulig måte kan jobbe med det.
Det må jo være midt i blinken, for jeg har inntrykk av at du brenner for unge, ungdom – hvordan man kan få rekruttert og får tak i ungdommen da?
Ja, da har jeg på en måte blitt sånn. I tillegg så har jeg vært i asylmottak og brukt idretten som både fellesskaps- og mestringsarena. De siste 10–15 årene har jeg vært opptatt av idrettens betydning som fellesskap og arena for tro på seg selv.
I går hadde jeg en sånn, altså vi kaller det «styrketrening for mannfolk», på Geilo, som jeg har starta nå hver onsdag på treningssenter. Vi var ti mann – jeg som instruktør og ni andre. Han eldste var 75 og han yngste 51. Så det er ikke bare barn og unge.
Idretten er jo … nå snakker vi om idretten som trener, men også for oss voksne – enten vi er trenere, har en annen frivillig rolle, er foreldre, besteforeldre, tanter eller onkler. Idretten er en samlingsarena som forhåpentligvis skaper tilhørighet for oss også.
Veldig viktig. Vi kommer sikkert tilbake til det. Nå har jeg lyst til å pense litt inn på judoen – for du har jo havnet hos i norsk judo… Kan du fortelle litt om hvordan det gikk til?
Ja, det kan jeg gjøre. Det var egentlig litt … ikke morsomt, men … Kanskje ting henger sammen – om det er skjebne eller karma – men jeg jobbet for idrettslaget på Geilo, fulltid. Vi kalte det aktivitetskoordinator, og i alle skoleferier arrangerte vi aktivitetscamp.
Det var kjempesuksess. En av tingene vi la vekt på, var å trekke inn nye idretter, for å vise barn og unge på Geilo noe annet enn det tradisjonelle – fotball om sommeren – og vinteridrettene alpint, snowboard, freeski og skiskyting. Vi hadde flere: baseball med det amerikanske forbundet, cheerleading – trenere kom fra forbundene, og forbundene stilte jo opp kjempeflott.
Vi hadde en baktanke om å se om det var mulig å starte en ny gruppe i idrettslaget med en ny idrett. Slik ble jeg kjent med Stine Lastein, som den gangen hadde en annen stilling i Judoforbundet. Jeg kontaktet forbundet for å høre om de kunne komme opp og arrangere et par dager med judo i høstferiecampen vår i 2015.
Og da kom dere i prat – og da var det liksom starten på et eller annet da?
Ja. Og jeg skal ikke framheve judoforbundet spesielt – de andre særforbundene jeg kontaktet var like positive – men Stine var også veldig positiv og med på prosjektet. Hun kom opp sammen med to trenere, og de hadde med seg gi – utlånsgi, blå, husker jeg. Vi har flere bilder av det – et stort oppslag i Hallingdølen. Yngstesønnen vår, Jesper, var også med – han var fylt ti år. Heldigvis hadde vi ålreite matter i Geilohallen som man brukte på turn. Det blåste egentlig hele Geilo av banen – enormt populært. Veldig flinke trenere, og barna fikk en annen innføring i idretten – hilse, line-up – og en struktur de ikke kjente fra før, i fotball og skiskyting, hvor du kommer og er i gang med en gang.
Vi hadde Hallingdølen der også – «riksavisa» i Hallingdal. Vi fikk et stort stykke der. Jeg kunne ikke gå på butikken på Geilo – lite sted, to og et halvt tusen mennesker – du kjenner jo de fleste. I dagene etterpå møtte jeg foreldre og barn – dette var for 1.–7. trinn – som sa: «Nå har jeg hørt at dere skal starte judo på Geilo!» Alle var kjempefornøyde. Vi prøvde igjen – de kom opp en gang til. Jeg kunne ikke judo, men så for meg at judo ville passe veldig fint inn i de andre idrettene på Geilo i og med at du hadde freeski, snowboard – mye motorikk, koordinasjon, kroppskontroll – og også sammen med fotball.
Vi prøvde: Facebook, annonse i Hallingdølen, brukte alt av nettverk for å finne en eller to voksne som kunne starte et forsiktig nybegynnerparti for barn. Jeg følte – og Stine var tydelig på det – at det var viktig at det er et menneske som kan judo. Med all respekt for fotballtrenere, men judo har kotyme og rammer rundt – og ikke minst sikkerheten.
Du kan selvfølgelig lære et barn feil om fotball – at standfoten er feil plassert – men du ødelegger ikke foten. I judo kan konsekvensene bli verre hvis man ikke vet hvordan man skal utføre teknikker. Vi fikk dessverre bare – jeg ler litt – henvendelser fra folk som ville starte karate eller annen kampsport.
Derfor ble det ikke noe av. Den dag i dag tenker jeg innimellom at pokker at vi ikke klarte det.
Det er et lite miljø, judo-Norge. Vanskelig å finne den kompetansen på alle stedet?
Ja, og så – jeg har vært i forbundet siden 2022 – det opplever mange klubber: tilsiget av nye trenere som flytter dit er lite.
Vi kommer tilbake til det, men ditt første møte med judo … Du var inne på at du visste hva det var, men ikke så mye kjennskap til hva det var, kanskje?
Det som slo meg – jeg hadde aldri sett en judotrening før – var hvor stille det var. Nesten som du skulle ha skrudd på en knapp. Takket være de to trenerne og den pedagogiske oppbyggingen av aktivitet for barn og unge. Jeg var like imponert som barna.
Hva har overrasket deg mest når du har kommet inn i judomiljøet? Ikke konkret trening, men generelt – du har bakgrunn fra fotball og sykling. Hva er største overgangen?
Det er litt vanskelig å svare direkte. Jeg sier ofte i møter med trenere og klubber at idretten i seg selv er ganske lik – uavhengig av idrett. Ulik vektlegging av konkurranse vs. aktivitet, ja. Forskjellen fra idrett til idrett er ofte hos dem som blir lenge – i frivillig eller lønnet rolle – personlighetstrekk som gjør at de kanskje ikke ville vært i en annen idrett.
Det mener jeg er fordelen med norsk idrett med så mange særforbund. Det handler også om personlighet.
Absolutt. Ulike mennesker dras kanskje til ulike type aktiviteter?
Ja. Jeg kjenner mange fotballtrenere – kjempehyggelige mennesker – og mange judotrenere – også kjempehyggelige. Jeg tror nok det er noe som gjør at de havner i judo og ikke i fotball. Det handler ikke bare om idrettens spesifikke ting, men også atmosfæren og kulturen rundt.
Spennende. Dette har du måttet sette deg inn i som sportsjef. Fortell meg litt om det, sett meg litt inn i det her med sportssjef? Hva er rollen din? Hva er det du gjør?
Ja, det er egentlig enkelt. Sportsjef – uavhengig av idrett – handler først og fremst om struktur, organisering og tilrettelegging. De skal ikke ha noe med den utøvende sporten å gjøre. Sportsjef er koblet mot det alle idretter definerer som talentutvikling og toppidrett.
Så da jobber du som bindeledd mellom styret i forbundet og trenerne og klubbene – på en eller annen måte?
Det er et fint bilde. Jeg, eller stillingen min, har et oppdrag fra Forbundstinget – det er det rollen handler om. Og så handler det om å kvalitetssikre også.
Kan ikke du ta oss gjennom en typisk dag som sportsjef? Hvordan ville den se ut?
Jeg er 40 prosent sportsjef og 60 prosent klubbutvikler. Klubbutvikling er tettere på – bistå klubber der de ønsker hjelp. Sportsjefdelen er mer rettet mot å skape sportslige resultater.
Da jeg kom inn i forbundet, var det en svensk kollega jeg jobbet litt med. Jeg begynte i mars 2022 i en prosjektstilling med Trenerløftet – det var inngangen. Stillingen ble lyst ut – jeg tenkte det kunne jeg tenke meg. Jeg hadde litt kjennskap til judo fra noen år før – døråpneren.
Jeg tenkte: Kan jeg søke jobb i judo? Jeg kan jo ingenting om judo. Men siden det var Trenerløftet og struktur rundt trenere, tenkte jeg: det gjør jeg. Jeg kom på intervju – sammen med Stine og Jon Sommervold. De ønsket en person uten nettverk i judo – en annen idrettsbakgrunn.
Kanskje for å gjøre det lettere – ikke rekruttert fra norsk judo – så ingen klubber kunne mene annet rundt den personen, enn at «den personen ikke kan judo».
For det er vel noe med et lite miljø, bindinger og lojalitet og sånne ting?
Etter å ha jobbet i forbundet tror jeg det var smart. Om det var smart å ansette meg, skal jeg ikke svare på 100 prosent. I alle fall sluttet Carin Hamnlund – hun hadde vært sportsjef siden 2019 – i september 2022. Forbundet sto uten sportsjef. Stine spurte om jeg kunne … få på plass – eller ikke få på plass – men jobbe ut en nå-situasjon og gi forbundsstyret et bilde.
Jeg var ikke sportsjef da, men kartla.
Og da bidrar du i sånne strategisk planlegging? Hvordan løfte unge utøvere?
Først og fremst: I tre måneder – oktober til nyttår 2022 – handlet det om å skaffe informasjon om hvordan arbeidet som hadde pågått over flere år, gikk. Man startet på nytt etter covid – covid la en demper på aktivitet. Strukturen var på plass. Jeg ble kjent med mange. Jeg er glad i å være alene – gå tur, sykle – men også nysgjerrig på mennesker. Kontaktsøkende. Jeg tok mye kontakt med klubber, og fikk et godt nettverk og bilde av norsk judo.
Hvor lå norsk judo bra an, og hvor har vi mest å gå på?
Det fantastiske med judo er enormt engasjement og stor lidenskap hos mange. Den lidenskapen kan noen ganger gi skylapper – det gjelder alle idretter. Styrken i norsk judo er kanskje at vi er en liten idrett – en enorm mulighet i samspill og samarbeid mellom klubber og mellom forbund og klubber.
Det er det litt spennende at du sier, for jeg har jo tenkt litt motsatt noen ganger – at liten idrett sliter med å nå toppen. Men det kan også være en ressurs, tenker du?
Vi får ikke gjort noe … Det høres negativt ut. Vi har ca. 4200 medlemmer. 68 klubber – ikke alle like sterke. Sånn er idretten. Vi har klubber på små steder, kanskje 6–7 barn på trening én gang i uka. Men det er idrettens samfunnsoppdrag. Hva ville de barna, la oss si på Dokka, gjort om de ikke var på judotrening? De barna er ikke tilfeldig i judo – de har sikkert prøvd andre idretter. Uten judoklubben – en eller to økter i uka – ville de kanskje ikke vært i noen idrett. De hadde klart seg, men ikke opplevd fellesskap.
Hvordan kan man da sikre at små klubber også får være med på talentutviklingen?
Det er ikke nå mål i seg selv.
Nei…
Vi har bra tall. Jeg er opptatt av statistisk grunnlag. Legger vi sammen alt av aktiviteter – trenerkurs, Trenerfestival, stevneaktivitet og dommer – så var det i fjor 34 klubber som var med på én eller flere. Skjærer vi mer, er ca. 20-22 med på flere arenaer. De har deltakere på trenerkurs – trener-1, trener-2, hjelpetrener eller knøttetrener – og er også med på barnestevner. I talentutvikling – nasjonale utviklingssamlinger – har vi hatt en fin økning de siste årene; opp til 18 klubber med en eller flere utøvere og trenere.
I tillegg har vi mange klubber … Vi prater om det på kontoret noen ganger – jeg prøver å komme ut til alle. Jeg var i Østerdalen i fjor høst – oktober/november – og besøkte Tynset Judo og Os, en halvtime fra Røros. Utfordringen er få klubber i nærheten – å reise på stevner er litt lenger enn å kjøre fra Drammen til Nadderudhallen, vi snakker tre–fire timer. Da blir barneidretten vanskelig. Det er en utfordring mange kjenner på: for lite stevneaktivitet.
Judo har et tydelig skille. Noen driver fantastisk klubbaktivitet og ledelse, men er ikke opptatt av å reise på konkurranser og stevner. Graderingsløpet er veldig viktig – for alle klubber – men for noen kanskje viktigere enn stevner.
Det kan jo også være et bilde på at judo drives på mange forskjellige måter, egentlig?
Ja. Det unike i norsk idrett ligger i barneidrettsbestemmelsene (til og med det året du fyller 12) og ungdomsidretten (fra og med 13 til og med 20). Barn og ungdom skal selv velge om de vil delta i konkurranser. Det er forankret i norsk idrett, og alle særforbund skal følge det. Det er opp til barnet og ungdommen om de vil konkurrere, for å si det enkelt.
Men det innebærer jo litt utfordringer da…
Selve valget er ikke en utfordring, men hvis man som klubb tenker at det å være med på konkurranse ikke er så viktig, så er jeg redd for at en liten idrett som judo … For det første møter du ikke andre som driver judo. Hvis du trener i gymsalen – eller har egen dojo – med åtte–ti stykker og aldri møter noen …
Vi snakket jo litt om klubbutvikling her tidligere. Det her er kanskje noe man kan støtte?
Ja. Vi føler vi gjør en god jobb, men vi er få i forbundet: generalsekretær Stine, utviklingssjef Sven Sødal (stevner, dommere, kurs, graderingsdel, alt). Jeg er 40 % der og 60 % der, og så har vi en koordinator for reiser for landslag og talentutvikling. Sven og jeg – og sikkert Stine – føler innimellom at vi ikke rekker å følge opp klubbene godt nok.
Men du forteller også at dere reiser rundt og oppsøker klubber og …
Jeg synes vi er flinke til det, ja. Nå skal jeg til Ålesund med Jana Scheffold om to og en halv uke – lørdag eller søndag 19. oktober – fint arrangement sammen med Ålesund og Volda Judoklubb.
Har du et artig, kult, minneverdig øyeblikk fra tiden i forbundet?
Nei … men jo. Jeg kan nevne to. Den ene er fra en Østlandscup for noen år siden – i Sande. Der er det barn og ungdom opp til U18 og U21. Det er kanskje den viktigste samlingsarenaen for klubbene på Østlandet – sammen med JubaPool, som er enda større. JubaPool er en opplevelse hver gang.
I Sande så jeg – du ser fort hvilke barn som er ubekvemme eller usikre på vei inn. De kommer ferdig skiftet i gi. Noen løper og er klare for innveiing; andre trenger en hånd å holde i. Jeg havnet bak en pappa og en gutt på vei inn. Han gikk U11, fant jeg ut. Jeg snakket med pappaen – presenterte meg (logo med Norges Judoforbund). «Godt å ha en hånd å holde i», sa jeg. «Han hadde ikke lyst til å være med i dag», sa pappaen.
Jeg kjenner meg igjen – har hatt barn selv. Han sa han nesten hadde overtalt ham – brukt alle mulige måter – fordi gutten ikke hadde hatt noen god mestringsopplevelse sist. Pappaen var ikke judoutøver, men opptatt av å sørge for fellesskap.
Jeg stilte meg litt på siden og fulgte med. Klubbtreneren kom, jobbet fint med gutten. Pappaen trakk seg tilbake. Jeg krysset fingrene for at han ikke skulle gå på ippon etter 5-10 sekunder, som kan skje. Heldigvis fikk han en god opplevelse. Han tapte, men kampen varte nesten 50 sekunder. Det skjedde noe med gutten. Han gikk to kamper til. Til slutt gikk jeg bort til pappaen og sa at det var gøy å følge med – jeg var også nær nervene i dag. «Nå var han veldig fornøyd», sa pappaen.
Det sier mye om foreldrerollen – trygge og pushe innenfor forsvarlige rammer. Barn tar raske beslutninger – «jeg vil ikke», «jeg kan ikke» – frontallappen er jo ikke helt på plass ennå. Det ble bra, takket være en god pappa (og sikkert en god mamma hjemme) – og en ung trener (19 år) med god relasjon, som skapte trygghet.
Ellers – mer sportsjefdelen: Sommeren vi hadde i år, spesielt U18, hvor både Asal, Nino og Marius kvalifiserte seg til EM. Nino kom til semifinale og fikk bronsefinale i begge mesterskapene. Dessverre måtte han trekke seg fra begge på grunn av skade, og den siste skaden var så alvorlig at han nå bygger seg opp etter en stor kneoperasjon. Likevel gir det en sportsjef inspirasjon og tro på at det er mulig å utvikle utøvere som konkurrerer høyt internasjonalt. For 15–17-åringer er EM og EYOF den høyeste arenaen – der møter vi 40–45 land. Med all respekt for skiskyting: når de vinner masse medaljer, konkurrerer de kanskje med 8–14 land.
Hvis du skal gi råd til unge utøvere som drømmer om å bli like gode? Hva kan du si til dem?
Jeg synes det er vanskelig å si. Jeg kan bruke meg selv: Fra jeg var fem til nesten 35 hadde jeg en drøm om å bli proff og komme på landslaget. Vi sendte brev – jeg og en kamerat – til engelske og tyske klubber (jeg hadde en tysk venn i Holmestrand, fra Østerrike, med stort nettverk). Jeg var faktisk invitert til å trene med Ipswich Town, som da var i 1. divisjon. Vi måtte betale alt selv.
Lidenskapen ligger der. Noen ganger må den vekkes av et godt treningsmiljø og en god trener. Følg lidenskapen. Men som i alt annet – kunst, kultur, skole – må du forstå at du må legge ned ekstra innsats om du vil nå drømmen fullt ut. Du må trene – og du er helt avhengig av å være i et godt miljø med gode mennesker, andre som vil det samme, og trenere som ønsker å utvikle deg – ikke for resultatets skyld, men fordi du vil utvikle deg. Tør å si at du har en sånn drøm.
I norsk judo nå: U18-laget har 26–27 utøvere, og det kommer stadig nye – de som er født i 2010, førsteårs U18. Vi får nye klubber med utøvere som kvalifiserer seg. De fører treningsdagbok og trener i hvert fall 4–5 ganger i uka – siste året gjerne mer. De fleste blir aldri best i verden – det er bare én som kan være best av gangen. Men å tilrettelegge sammen med klubbene – slik min stilling er – og de som har ansvar for U18 (Albin Dal hos oss) – er utrolig gøy å jobbe med.
Finn en judoklubb som drar på utviklingssamlinger og er med på stevner i nærområdet. Bor du i Stavanger – vær med i Stavanger Judoklubb (eller Sandnes). Vær med i Preikestolen Cup (for tre uker siden på Jørpeland), regionsmesterskap, når Bergen arrangerer – etter hvert Norges Cup og NM, kanskje nordisk. Det er en trappe-løype. Vi må passe oss for ikke å ødelegge trappa – ikke stresse med alle trinnene.
Generelt – uavhengig av judo: Jeg er fotballtrener for et 14-årslag på Geilo – vi spiller i 2. divisjon og møter bare lag fra Hallingdal. Vi trener to ganger i uka. Det finnes 14-årslag som trener sju ganger i uka – de spiller nasjonalt. I judo konkurrerer egentlig alle på samme arena – det er en utfordring: noen trener 5–6 ganger i uka, andre 1–2. I store vektklasser blir spriket stort. Som i langrenn: alle går samme distanse; den dårligste kan være 8–9 minutter bak den beste. Skaper det mestring? Det tror jeg ikke. Desto flere som konkurrerer, desto flere muligheter har vi til å differensiere konkurransetilbudet.
Jeg har et spørsmål til her helt på tampen: Hva håper du folk sier om norsk judo om ti år?
For det første: Jeg møter mange – vi har kontor på Ullevål, femte etasje – alle kampsporter pluss friidrett. Vi er på en del arenaer ellers. Jeg sitter i referansegruppe for langtidsplan for utvikling av norske trenere. Vi er med på et spennende prosjekt gjennom Idrettsforbundet. Mange kan lite om judo, men de er veldig nysgjerrige.
Jeg håper ikke (nødvendigvis) at alle skal kunne masse om judo, men at mange klubber føler at de er en tydelig del av idretts-Norge. Det er ikke lett å drive klubb – selv i store byer – fordi man konkurrerer så mye med andre idretter. Hadde judo fått mer nasjonal oppmerksomhet, kunne rekrutteringen blitt lettere. For å få det til, må vi – som andre idretter – ha utøvere som markerer seg internasjonalt. Jeg satt og så på A-laget i går, med Erling Braut Haaland, et fantastisk program, og også en flott, ung mann slik jeg så han. Jeg tenker hvis vi kunne fått en utøver, ikke nødvendigvis verdensmester, men en profil som gjør at flere barn og unge velger judo.
Da kan de komme til judo-tilbudet – om det er i Sande i Vestfold, i Kristiansand, i Nord-Norge eller hvor som helst. Den største utfordringen er at fotball og særlig håndball er veldig flinke – og har stor kommersiell dekning – som trekker barna. Vi slåss med ca. 50 andre særforbund – i hvert fall 45 ønsker toppidrett.
Det synes jeg vi fortjener. Vi fortjener virkelig å få den oppmerksomheten for den fantastiske idretten som vi også har.
Sant. Er det noe du ikke har fått sagt?
Jeg håper jeg har vært tydelig. Jeg må fortelle en historie – du spurte om minner. Jeg kom til en judoklubb på Østlandet. Jeg tar jo kontakt, kommer i treningstøy – ikke gi – jeg kunne hatt gi og hvitt belte, men … Klubben sa sikkert at nå kommer sportsjefen – sjefen for norsk judo – på besøk.
Aktiviteten kom i gang. Jeg gikk rundt. Flere gutter – 7–9 år – kom bort og lurte på hvilket belte jeg har. «Hvitt belte», sa jeg. «Hvitt belte? Men er ikke du sjefen for norsk judo?» sa de.
Det var morsomt. De tenkte at jeg måtte være best i judo i hele Norge for å være sportsjef. De spurte om favorittkastet mitt. Barn er fantastiske. Voksne har sikkert tenkt det samme, men sier det ikke: «Kan jo ikke ha en sportsjef uten minst 1. dan …»
Noen tenker at du må ha peiling på judo for å være god sportsjef?
Nei, det går absolutt an å være en god sportsjef uten å være veldig god i idretten. Jeg kjenner flere sportssjefer – tidligere sportssjef i bryting hadde heller ikke drevet med … judo holdt jeg på å si – bryting. Det ligger i hvordan vi tenker, og da tenker jeg ikke på judo spesielt.
Jeg føler faktisk det er en fordel å ikke kunne så mye om idretten. Skulle jeg vært sportsjef i Fotballforbundet, hadde jeg sikkert hatt sterke meninger om spillet og trenerens valg. Nå kan jeg konsentrere meg om hovedoppgavene: tilrettelegge for trenere og klubber, slik at utøverne får best mulig aktivitet og trening.
Da lar vi det være siste ord. Takk for at du stilte opp.
Bare hyggelig, og tusen takk for at du ville ha meg med, Arne.
Skriv en kommentar