I denne episoden snakker jeg med Stig Traavik. Traavik har vært fast innslag på omtrent alle seierspaller i Norge siden 1979. Han er uten tvil blant dem som har mest greie på toppidrett og judo i Norge. Her er noen stikkord:
- Tidligere landslagsutøver
- Deltok i OL 1992
- Medaljør i EM og VM for veteraner
- Han er trener i NJJK
- Har 4. dan (1. dan så tidlig som i 1984)
- Startet Judo for fred i Afghanistan
- Har jobbet for den Afghanske Olympiske Komité
- Tidligere landslagstrener
- Medlem av landslagskomiteen
- Har vært trener for Indonesias lag til Asian Paralympic games
Stig Traavik har lassevis av erfaringer fra et langt og innholdsrikt judoliv, så når han mener noe om judo, er det virkelig verdt å lytte. Han er spesielt opptatt av:
- Judo for alle – men spesielt for barn og ungdom
- Trenerutvikling
- Utvikle flere og bedre judotilbud
- Legge til rette for realistisk og gjennomførbar toppidrettssatsing med langsiktig mål om kvalifisert(e) utøver(e) til OL.
Allerede i 1984 deltok Traavik i junior-EM i Spania. Han har vunnet NM 6 ganger, og i 1991 vant han kongepokalen.
Her er intervjuet
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Arne: Da har jeg fått besøk av selveste Stig Traavik, må jeg få lov til å si.
For meg så er han blant de mest kjente norske judoutøverne.
Han har en kjempespennende og lang karriere på toppnivå i judo, og har levd et langt og innholdsrikt judoliv.
Og for å introdusere ham tenkte jeg å kunne bruke litt av det som står på Norges Judoforbunds nettsider.
Der står det at du er tidligere landslagsutøver, du deltok i OL i 1992, du er medaljør, som det står, i EM og VM for veteraner, du er trener i egen klubb, som jeg veit veldig godt, det er i NJJK, du har fjerde dan … Jeg sjekka i noen gamle judomagasiner, du fikk første dan så tidlig som i 1984, da surra jeg rundt med oransje belte … Du har starta Judo for fred i Afghanistan.
Du har jobba for den afghanske olympiske komité.
Du er tidligere landslagstrener.
Du er nå medlem av landslagskomiteen.
Du har vært trener for Indonesias lag til The Asian Paralympic Games.
Det var jo bare starten, for jeg kunne ramset opp masse her.
Det står også at du er opptatt av judo for alle, spesielt barn og unge.
Trenerutvikling.
Og det her med toppidrett og hvordan man kan langsiktig satse på det å få med en utøver til OL.
Det er det som står på judoforbundets nettsider.
Før du slipper til, har jeg lyst til å legge til noe jeg fant i de gamle norske judomagasinene.
Jeg har lest omtrent alt som er, og i 1979 står du oppført med en andreplass i Trøndercup.
Det må ha vært ditt første nasjonale resultat, og så er du så å si nevnt i hvert eneste judomagasin fram til i våre dager, da.
Jeg ser også at du i 84 deltok i junior-EM i Spania.
Du har vunnet NM seks ganger, tror jeg, og du har vunnet kongepokalen.
Og så har du vært på seierspallen i så å si alt som har vært i Norge av judo, fra 84 til 2017.
Så i sum tenker jeg at det er få personer i Norge som har mer greie på nasjonal og internasjonal toppjudo enn det du har.
Hvis vi går helt tilbake til starten, da, kan du si litt kort om hvorfor du begynte med judo, hva har det seg at du havna der og ikke på noe fotballag som veldig mange andre gjør?
Stig: Det var jo ikke tilfeldig at jeg ikke begynte med fotball, for der hadde jeg ikke noe talent.
Jeg ble ikke valgt noe særlig på fotballen.
Så det kan jo ha økt interessen for å prøve andre ting.
Men det var nok en tilfeldighet at jeg hadde en klassekamerat.
Og hennes eldre bror gikk på judo.
Han var veldig tøff og hadde allerede oransje belte.
Det syntes jeg hørtes kjempespennende, så da fikk jeg lyst til å prøve.
Så en dag vinteren 1977 fikk jeg mormor til å kjøre meg i en grønn Renault 4 fra Ulsrud til Tveita for å prøve judo.
Arne: Var det solgt fra første øyeblikk?
Stig: Jeg syns det var ok.
Men så var det jo et … Da hadde man jo NM for ungdom på den tiden der.
Så det må da ha vært året etter.
I 1978, antagelig.
Så var jeg med i NM for ungdom.
Og da i en eller annen vektklasse … Det må ha vært sånn i 30-kilospekteret, et eller annet sted.
Og da fikk jeg bronse.
Og da tror jeg nok interessen ble veldig mye større, og det gikk masse kamper, husker jeg.
Jeg husker ikke akkurat hvordan alle kampene gikk.
Men det var stort å få en bronsemedalje i ungdoms-NM.
Da var interessen vakt, tror jeg.
Arne: Som vi har hørt, har du vært på pallen i omtrent alt som er siden den gang.
Hvor ofte trente du, hvem var trenerne dine, var det bare talent, eller hvordan var det her?
Stig: Vi hadde noen flinke trenere.
Den første treneren min het Gunnar Foss, og han er faktisk en av veteranene i norsk judo.
Han var del av den gjengen som lærte seg judo fra bøker, og av og til inviterte noen trenere fra utlandet for å komme og hjelpe til og sånn.
Så var han første treneren min, og så hadde vi en veldig flink trener som het Ulf Berget.
Som var flere ganger norgesmester og som representerte Norge i mesterskap i utlandet.
Og den generasjonen var blant de første som både trente mer profesjonelt og gjorde det bra i utlandet.
Og så etter det, så …
Jeg kom inn i sfæren til Alfredo Chinchilla.
Han kom til Norge i 1979-1980.
Fra tidlig 80-tall var jeg nærmest vedheng til Alfredo i flere år og lærte både judo og trening av ham.
Alfredo har vært et naturtalent på alt, både på judo og på det fysiske.
Mens jeg måtte jobbe ganske hardt for alt mulig.
Men det var mye lettere når man hadde noen å følge etter.
Arne: Og du har vært med på mye allerede, kanskje du var 17 år da du var med i junior-EM?
Kan det stemme?
I Spania.
Hvordan var erfaringen derfra?
Hva lærte du der?
Det var sikkert første litt store internasjonale …
Stig: Det var første litt store internasjonale mesterskap.
Så da var det meg selv, og så var det Johnny Roaseth og Rune Bergman som da deltok i de andre vektklassene.
Så jeg gikk da i …
Under 60.
Og så husker jeg ikke hvilke vektklasser de to andre gikk i da.
Og så var Atle Lundsrud med som dommer.
Vi dro ned til Spania.
Jeg fikk bare én kamp.
Jeg møtte en spanjol i første kamp.
Og jeg tror det gikk sånn … ok, jeg tapte.
Men det var sånn relativt jevnt, og jeg opplevde ikke nivået som umulig.
Så det var vel … det ga vel en sånn følelse av at det var mulig å få det til.
Så husker jeg ikke så veldig mye annet her.
Annet enn at Atle Lundsrud utfordra meg på hvor mange hovedretter jeg kunne spise.
Det veddemålet tapte jeg til slutt, men ellers gjorde jeg en ganske imponerende innsats.
Arne: Så bra.
Jeg har et spørsmål om blant alt du har vært med på, for du har vært med på så utrolig mye.
Hva er det som du husker best?
Hva har gjort størst inntrykk på deg når det gjelder din egen idrettskarriere?
Stig: Det er et par sånne … et par konkurranser som jeg nok alltid …
… vil huske veldig, veldig godt.
Kanskje den som … Det beste minnet er jo fra Paris.
Fra det som heter Paris-turneringen, eller Tournoi de Paris.
I gamle dager så var det på Pierre de Coubertin-stadion.
Altså et moderne stadion som var oppkalt etter moderne olympismens oppfinner.
Og den stadion var som en stor sjakt, så det gikk bare rett opp.
Det var fire etasjer med tilskuere.
Men den gikk ikke utover som en vanlig stadion, den gikk rett opp.
Så du følte at publikum satt over matta.
Og det var jo i Frankrike på den tiden et veldig kompetent publikum.
Så jeg husker da at jeg møtte i første runde i 19…
Ja, det skjønner jeg.
Den andre enden var en turnering jeg var med på i Afrika en gang.
Den var utendørs, i en by som het Boaké.
Men den turneringen var midt på dagen, og da hadde mattene ligget ute.
Så det var så varmt at jeg kunne ikke stå stille på matta.
Så det ble vanskelig å ha sånn stabil balanse og fotfeste og …
Så det er vel to ytterpunkter også i forhold til stadionopplevelser, da.
Rammene rundt var veldig forskjellige, men jeg husker begge to veldig godt.
Arne: Fantastisk.
Så skal vi gå litt mer rett på sak.
Jeg har lyst til å høre litt med deg om …
Hva du tenker rundt toppidrett, landslag og de tinga der.
Og så sa jeg i innledningen at du er opptatt av at man skal legge til rette for realistisk og gjennomførbar toppidrettssatsing, med langsiktige mål om å få en kvalifisert utøver til OL.
Og du har jo vært med i OL, og før deg så var det også OL-deltakelse i, var det 84 … 84, ja.
Det er noen år siden.
Vi har kanskje vært nesten i nærheten.
Hva er den beste måten å gå fram på for å få til det her?
Stig: Det er et stort spørsmål, men … Det er et par ting, da.
Det ene er at hvis du både skal komme deg til et OL og ha et håp om å kunne få et godt resultat, så er en fem års tid med en halvprofesjonell satsing … Halvprofesjonell i den forstand at man må trene proft, men man tjener ikke penger.
Så den halve delen er at du ikke har noe penger.
Det er et slags minimum.
Så må man finne en måte …
Hvor folk kan få til enten å jobbe eller å studere og trene to til tre ganger hver dag.
For hvis du ikke gjør det, så kommer du ikke til å lykkes på det nivået.
Og du må gjøre det over tid.
Så det er det ene.
Og så er det klart at så lenge man bare har noen få utøvere …
Så er det bare flaks og gærne individualister som lykkes, og det har ikke så mye med om man gjør en god eller dårlig jobb som forbund å gjøre.
Innimellom så kommer det noen som finner sin egen vei, og det er bra.
Men hvis du skal få til at du jevnlig har noen som presterer, så må du ha et opplegg som gjør det litt lettere for de som har lyst til å trene mye og holde ut litt lenger.
At det er litt flere av dem.
Hvis én blir skada, så har du en sjanse for at det er en eller to andre som kommer til.
Jeg tror kanskje det viktigste er å tenke litt langsiktig.
Fordi det er helt umulig for oss å planlegge oss til suksess i løpet av en to-treårsperiode.
Fordi at da er du avhengig av de utøverne som tilfeldigvis er der allerede da.
Hvis et opplegg skal produsere utøvere, så må du gi det fem, seks, sju år.
Så jeg tenker langsiktig.
Man er inne på noe viktig som man gjør nå, det er å starte litt tidligere.
Sånn at de beste 16-18-åringene har et tilbud som ligner på et profesjonelt opplegg.
Og at når du kommer på U21-laget, så må du i grunnen allerede være ganske … ha ganske mye på plass, da, hvis du skal ha en sjanse til å lykkes.
Det med langsiktighet er kanskje et nøkkelord.
Arne: Du nevnte tidlig langsiktighet, og så var det en økonomisk bit der.
Det koster jo … Det er jo dyrt å drive med judo i Norge.
Det er ikke mye sponsing eller midler tilgjengelig.
Hvordan kan man få til en halvprofesjonell satsing?
Stig: Jeg tror den eneste realistiske måten, det er at man legger opp til at folk skal kunne jobbe eller studere ved siden av.
Og studier er kanskje det letteste.
Fordi at å få sponsorer som bærer en satsing, det skal godt gjøres.
Og hvis man får noen ting, så er det kjempebra.
Hvis vi etter hvert får bedre resultater, så kan man få litt mer sponsing fra Olympiatoppen og sånn.
Det krever at man stabiliserer seg på resultatene på et litt høyere nivå.
Man må legge opp satsingen sånn at folk kan klare det med studielån eller litt jobbing og litt hjelp fra familie og litt hjelp fra klubbene.
Og at de kan stå i det over noen år.
Sånn at det ikke blir så vanskelig eller så dyrt at folk ikke får det til.
Nå tror jeg også at vi må være litt kyniske i en periode.
Der hvor det er relativt sett kanskje litt vanskeligere å få resultater, og relativt sett litt dyrere å reise, så dropper vi det.
Og prioriterer de konkurransene hvor det er størst sjanse for resultater, og hvor det heller ikke er altfor dyrt å reise.
Det vil kreve at vi både bruker penger og folk litt smartere enn det alle andre gjør.
Vi kan ikke konkurrere på ressurser.
Så tror jeg også at det å bygge på de trenerne som vi har, gjøre de trenerne vi har bedre, også er viktige poeng.
Arne: Mm.
Der er det sikkert noe judoforbundet gjør nå, med trenerutdanning og sånne ting.
Er det liksom … det er kanskje en liten uenighet der mellom hvilke trenere som kan være topptrenere.
Er det nødvendig å ha internasjonal erfaring selv som topptrener i landslaget, mener du?
Eller er det … kan man hente inn folk med annen bakgrunn, eller er det … ja.
Stig: Det spørs litt hva du snakker om.
Det er masse eksempler på at en del mindre klubber får fram veldig spennende utøvere som lykkes veldig godt.
Både på nasjonalt og nordisk og til og med på internasjonalt nivå.
Og det tror jeg har mye å gjøre med entusiasme og selvlæring og erfaring.
At selv om man ikke har vært topputøver selv, etter hvert som man holder på som trener, så lærer man jo underveis.
Og det er jo flere eksempler på …
… så kan vi se på et eksempel på Trøndelag, hvor du har noen trenere som har fått fram flere utøvere uten at de selv har vært på tøft internasjonalt nivå.
Men hvis du skal helt opp, så tror jeg ofte det hjelper at treneren enten har vært topputøver eller har gått veien og vært trener på stadig høyere nivå før du kommer opp dit.
Både med erfaring, kjennskap til hva som skjer ute, og bredden i det du må kunne som utøver …
Så er det klart at det som trener …
Så er jo det å ha tillit fra utøverne, på at du kan lære dem noen ting, ganske viktig.
I hvert fall med de yngre utøverne.
Med de mest erfarne utøverne er det kanskje mer det der å legge til rette og passe på at de har rammer, og sørge for at de kommer til riktig konkurranse og sånn.
Mer som en manager.
Så det er ikke noen absolutte regler for noen ting.
Hvis du ser i internasjonal judo, så er nok et flertall av de veldig gode trenerne … Selv om det ikke har vært olympiske mestere, så har de nok … de har vært innom et landslag, i hvert fall på et aldersbestemt lag, de aller, aller fleste, tror jeg.
Arne: For judo er det jo veldig nært på, bokstavelig talt, utøverne på trening og den slags.
Det er kanskje litt annerledes enn å være en fotballmanager som …
Stig: Ja, og så tror jeg at det som kanskje er en forskjell der vi er i Norge nå, så er det nok at Ippon Judo Group har et relativt proft opplegg.
Det er flere som har judo som fulltidsjobb.
De har et ganske bra opplegg for å skolere også nye trenere.
Det kommer stadig nye til.
Og så har du sånn som min gruppe, NJJK, som er et sted imellom hvor det er …
En god del flinke trenere, men som har det som et tillitsverv, eller som noe de gjør for å gi tilbake.
Hvor det ikke er … ingen av elitetrenerne som gjør det for pengenes skyld, eller som har det som profesjon.
Og det gir noen begrensninger for hvor proft du kan drive en klubb også.
Og så har du noen av de mindre klubbene som til stadighet produserer veldig gode utøvere.
Det har noe å gjøre med at de har flinke trenere og mye entusiasme.
Hvis du kommer fra en liten klubb, selv om du har en flink trener, så vil du ha en god del hull når du kommer opp på landslagsnivå som må fylles.
På det tekniske, eller det kan være at du ikke har nok erfaring med ulike typer partnere.
Det er på en måte en litt annen jobb for en trener å se: ok, denne utøveren som er talentfull, hva er det som mangler her?
Hva er det vi må fylle på?
På en annen måte enn hvis du har landslagstrenere i Sveits eller Østerrike eller et enda større land, så vil de utøverne som kommer på landslagsnivå, de være sånn relativt komplette, sånn basismessig, når de kommer på laget.
Du bør liksom ikke lære dem ikke å tape dumme kamper i ne-waza.
Men det … Vi må ha trenere som er i stand til å identifisere de hullene som folk har når de kommer opp på toppnivå også.
Arne: For det er et steg opp.
Det er liksom én ting å drive judo på hobbybasis, og så er det det steget opp, da.
Stig: Ja.
Og så er det en stor forskjell …
I en del større eller mellomstore judoland, fordi konkurransen er såpass tøff … i det øyeblikket du er i toppen i ditt eget land, så vil du være ganske klar til å konkurrere i utlandet.
Mens for oss er det fra du er best i Norge til du er blant de beste i Norden.
Til du er blant de beste i Nord-Europa.
Til du kan konkurrere i Europa.
Til du kan konkurrere med de beste i verden.
Det er ganske mange skritt du skal igjennom.
Mens i et større judoland har de vært igjennom det på distrikts- og delstats- og nasjonalt nivå allerede.
Arne: I Norge er det vel sånn at du ofte reiser til utlandet for å få den treningen som er … eller har vært sånn før, kanskje?
At du også har vært i utlandet og trent?
Stig: Ja.
Og nå har vi en litt heldig situasjon med at nivået i Sverige og til dels Finland og til dels Danmark …
er høyere enn det det har vært på mange år.
Så det gjør jo at i det øyeblikket man konkurrerer godt i Norden nå, så er man litt nærmere toppnivået internasjonalt enn det man kanskje historisk har vært.
Men for min del var jo det å bruke mye tid i utlandet …
Jeg bodde jo til dels i utlandet.
Fra jeg var sånn 17-18 år, så var jo ganske store deler av året på leir utenfor for å få matching mot bra folk.
Det var helt avgjørende at treningsleirene i en lang periode var viktigere enn konkurransene for å bli god.
Arne: Tenker du at det er litt sånn i dag også, at det er …
Stig: Jeg tror det er helt nødvendig at du er nødt til å være ute og trene.
Og det er nesten … det er i hvert fall veldig, veldig synd hvis man reiser langt og så dropper å være med på treningsleiren.
Da tror jeg man har gått glipp av noe viktig.
Og så er det flere steg her, ikke sant.
Fordi det … for min egen del, første gang i forbindelse med Paris-turneringen, så er det alltid en stor treningsleir.
Og den har man hatt hvert år.
Første gang jeg var der, var jeg 17 år.
Og da husker jeg at jeg gikk av matta etter en uke.
Da gikk jeg hver runde, tok ingen pauser.
Men jeg gikk av matta etter en uke og hadde ikke kastet noen.
Og hadde blitt kasta stort sett i hver eneste runde.
Hadde klart meg litt bedre enn i Wasa, men ikke så veldig mye.
Klart det var relativt tungt, og så gikk det bedre og bedre for hvert år, til det siste året hvor det nesten ikke var noen jeg ikke hadde kasta.
Og ingen som hadde tatt meg i ne-waza på en tilsvarende uke.
Men det er også et skritt fra å klare det på trening til å klare det i konkurranse.
Det er også et steg.
Det er ganske mange sånne trappetrinn du skal over på den veien opp til toppen.
Så er det noen av dem som man prøver å komme over og komme over, og så plutselig så går det.
Arne: Du har vært litt innom det, men klubber, landslag … Her i Oslo-området er det sikkert en del klubber som kan samarbeide om å tilby treninger og så videre.
Det er kanskje viktig, det også?
At klubbene samarbeider om å få fram gode utøvere?
For det er jo langt færre som driver med judo nå enn for 20 år siden, for eksempel?
Stig: Det gjøres jo en del bra … en del bra.
Det er en god del treninger som er ganske gode.
Jeg vil si at klubbtreningene på NJJK på mandager også er veldig gode.
Vi har Stefan, som er tidligere tysk mester, som er trener, og vi er ofte over 30 folk.
Men også tirsdagstreningene på Ippon, så kommer det folk fra hele østlandsområdet.
Torsdagstreningene med landslaget på Olympiatoppen er veldig bra.
Og lørdagstreningene med landslaget, som også er åpne for folk som er interessert i å trene klokken ti hver lørdag, så er det ofte ganske bra treninger.
Men så er det nok litt sånn … Hvis du vil bli god, og sier at du syns det er lenge å sitte en time på T-banen for å komme deg på trening, da stiller jeg et spørsmålstegn ved den første delen av setningen, at du vil bli god.
Hvis du vil bli god, så orker du å sitte en time på T-banen.
Da syns du ikke det er langt å dra fra østkanten i Oslo til Bærum, eller fra Bærum til østkanten i Oslo.
Da er du sånn passe interessert i å bli god, hvis du syns det er langt.
Så det er nok fortsatt noen som sier at de vil bli gode, uten at de kanskje vil det så mye.
At de vil det nok til å ville alt som skal til.
Alt fra å stå opp tidlig for å trene styrke eller utholdenhet, til å sitte på T-banen eller bussen en stund for å få det til.
Og så er det nok varierende …
Noen utøvere har en stor nysgjerrighet og sjekker ut, og syns det er spennende hvis de oppdager at gode trenere ser litt forskjellige ting.
At de klarer å skjønne at det er sikkert noe hos begge, men hvilket av disse passer for meg?
Kan jeg tilpasse den judoen så den passer for meg?
Noen utøvere er veldig flinke til det, mens andre utøvere er mindre nysgjerrige og mindre åpne for å teste ut forskjellige typer teorier og kunnskap som de kan finne forskjellige steder.
Jeg tenker nok at det er viktig, det der at de aller fleste gode judoutøvere, om de er eldre eller yngre enn meg, kan lære meg et eller annet.
Det er et eller annet jeg kan plukke opp, et eller annet som jeg kan tilpasse hvis jeg har tid og krefter til å sette meg inn i det.
Det tror jeg er en viktig ting som ligger mer på utøverne enn på trenerne og klubbene.
Arne: Ja.
Tenker du at det er noe … Ja, du sa det egentlig nå, da, at utøverne bør ta litt ansvar for seg selv, eller er det noe sånn landslagstreneren skal lære dem?
Vise dem hvordan de kan gjøre … Hvis man trener fra klubb til klubb, som du sier, hos forskjellige trenere, så er det jo litt forskjellige beskjeder de får.
Stig: Altså, jeg tenker at det blir jo mindre og mindre instruksjon, da.
Jo høyere du kommer, og mer og mer et spørsmål om hvordan man tilpasser ting til sin egen judo.
Sånn at … Jeg tenker nok at når du kommer opp på et landslagsnivå, så har du ganske stort ansvar selv.
Det er klart at veldig mange ting kan helt sikkert landslagsledelsen hjelpe deg med.
Men så kan det være andre ting som du må finne ut: hvem kan hjelpe deg med dette?
Og det kan også være … ja, det defensive er også viktig.
Det er som i fotball, det hjelper ikke om du er flink til å slippe inn tre mål i hver kamp.
Da blir det ikke så mange seire.
Sånn er det litt i judo, at det defensive også er en viktig bit av det når du kommer på toppnivå.
Hvis du gir folk for mange sjanser, eller hvis du ikke vet hvordan du skal takle vanskelige situasjoner, og hvis man taper flere ganger på lignende situasjoner, så må man finne ut av hvordan man kan løse dette.
Da kan man få hjelp til å se det.
Men så må man også være i stand til å identifisere at: ok, nå har jeg blitt kasta på hoftekast til venstre tre ganger i tre konkurranser på rad.
Nå er det kanskje noen ting der jeg kan fikse.
Eller nå har jeg tapt fem kamper i ne-waza det siste året.
Det burde kanskje ikke skje.
Eller nå har jeg gått jevnt med gode folk.
Jeg har kommet meg til golden score, og så klarer jeg ikke å dra inn den siste scoringen i golden score.
Jeg må jobbe med de marginene når man kommer på det nivået.
Selvfølgelig må trenerne hjelpe dem, men det er noe å bli klar over selv.
Hva er det som får meg ett skritt videre nå?
Arne: Jeg snakka litt om Osloklubber og øst og vest i Oslo og sånn.
Hvordan er det ellers i Norge, hvis man er en kjempegod utøver som er fra Vestlandet, Nord-Norge, Trondheim, et eller annet?
Hvordan er treningsmulighetene?
Må man liksom bo i Oslo-gryta for å få de beste treningsmulighetene?
Stig: Jeg tror … Jeg tror i hvert fall, hvis man bor …
Jo mindre antall treningspartnere man har der man bor, jo mer må du reise andre steder for å trene.
Det er veldig vanskelig, selv hvis du har noen kjempegode partnere som kan simulere, og du kan jobbe med dem, hvis du ikke får tilstrekkelig variasjon i hvem du går med.
I Trøndelagsområdet er det såpass mange gode utøvere at man kan få til en god del bra økter.
Nord-Norge og Vestlandet er det vanskeligere hvis du kommer opp på seniornivå og ikke enten bruker mye tid på å reise eller å skaffe deg en base et sted hvor det er flere folk.
Det er også vanskelig over tid både å lære og holde inspirasjonen.
Du må gå utrolig mange ganger med de samme folka hvis du aldri får prøvd å gå med noen andre.
Og selv mindre gode utøvere lærer seg etter hvert, hvis de går tilstrekkelig mange ganger med en veldig god utøver, så kan de lære seg å blokkere.
Det blir frustrerende for alle hvis man ikke får nok variasjon.
Arne: Mm.
Jeg leste som sagt noen gamle judomagasiner, og selv i 1979 var det snakk om at folk fra hele landet måtte tilbys de samme treningsmulighetene, det måtte arrangeres landslagssamlinger, og forbundet måtte dekke utgifter og sånne ting.
Jeg har ikke vært så god, men jeg har vært med på noen kretstreninger, og det var et system før, i hvert fall på 80-tallet da jeg trente litt.
Man arrangerte kretssamlinger, regionsamlinger og landslagssamlinger.
Da fikk man bryne seg litt på forskjellig motstand.
Er det noe lignende i våre dager?
Stig: Ja, man har det som heter utviklingssamlinger, som man prøver å ha litt forskjellige steder.
Og jeg tror på … for de yngre så funker det ganske bra.
Men det er klart at det gir jo ikke så mye mening å ha en samling et sted, hvis det er flere tilreisende enn lokale.
Så det må være en kritisk masse med utøvere lokalt for at det skal gi mening.
Men der hvor det er et stort nok miljø, så gir det stor mening å arrangere samlinger.
Å legge landslagssamlinger så mange steder gir ikke så mye mening.
For øyeblikket ville jeg sagt at det er østlandsområdet og Trøndelag … Der er det nok utøvere til at det gir litt mening å ha en landslagssamling.
Å sende gode trenere, kanskje ha med noen landslagsutøvere, eller ha aldersbestemte samlinger, gir mer mening.
Arne: Nå er det jo færre utøvere i dag enn det var for 20 år siden, kanskje under halvparten.
Så mange.
Og så nevnte du så vidt at det kan jo dukke opp tilfeldig gode utøvere som bare får det til, men man må lage et system for at det her skal kanskje kunne utvikles over tid, gjerne ha noen fem-seks-sju års perspektiv på det her.
Er det mulig å få til det med 3000-4000 utøvere som vi er i Norge?
Stig: Det er nok mulig.
Det fins jo land som har så få utøvere, og andre idretter, hvor de produserer veldig gode resultater.
Men det er klart at sannsynligheten øker jo veldig jo flere du har.
Så vi tenker nok at man bør komme seg opp …
Nærmere 10 000 enn 5 000, for å få den tyngden og den aktivitetsmengden og økonomien inn i klimaet som skal til for at man kan drive mye bedre, hvis man får flere …
Flere foreldre som kan hjelpe til, flere utøvere som kan bli gode.
Flere medlemskontingenter, flere som kan ta trenerkurs.
Flere som kan være dommere, flere som kan bære matter.
Så det er liksom … Jeg tenker at det er et av de viktigste grepene som man kan gjøre, er å jobbe med …
Og kanskje også sånn i forhold til det som tross alt er grunnverdien i det, å gi så mange barn som mulig den opplevelsen av å være del av et fellesskap.
Å lære noen ting, å få lov til å utfolde seg, få lov til å bruke krefter i trygge rammer og ha voksne rundt seg som legger til rette for at man kan ha det gøy og lære noe.
Det er det det dypest sett dreier seg om nå.
Arne: Vi skal begynne å avrunde litt nå, men du var inne på det nå.
Hvordan tror du vi best kan jobbe sammen i Judo-Norge, for å gi konkurranse-judoen et løft?
Stig: Jeg tror vi må litt back to basics.
Jobbe med rekruttering og gi et godt tilbud til de unge som begynner.
Og så tror jeg også at vi må gi flere lavterskeltilbud, også til ungdommer og unge voksne, og til og med voksne.
Som syns det er gøy å prøve seg å konkurrere, men som ikke har lyst til å bruke mange tusen kroner på å reise langt og kanskje bli slått ut i første runde.
Men kanskje tenke på lavterskelkonkurranser også for voksne.
Hvor det bare skal være gøy, og hvor det ikke er så veldig alvorlig.
Jeg tror at det å i en periode nå bruke litt mer tid på å utvikle den derre mellomfasen mellom bare trening for belter, mosjon og sånn tidlig konkurransevirksomhet, det tror jeg er et sted vi skal bruke en god del krefter på i tiden framover.
Arne: Avslutningsspørsmål?
Når er det Norge har en utøver i OL?
Neste gang?
Stig: Ja, altså … Det blir nok ikke i 2024.
Det kan … det er ikke helt utelukket, men da skal noen virkelig klinke til på et annet nivå enn det har vært så langt.
Det er flere som kan klare det i 2028.
Da tenker jeg av alle de som har konkurrert i europacup i år.
Spesielt de som har hatt gode resultater.
Altså Gustav, Rosa, Kornelius, Hussein.
Kan klare det.
Det er avhengig av at alle de fortsetter.
Og det er kanskje flere av de som er på U21, hvis de virkelig slår til, som kanskje kan klare det i 2028.
Og også sånne som Elise, Tora … en del av disse unge som er tidlig under 21, eller også på U18.
Som i teorien så kan det gå om fem år.
Men de fleste av de som er på U21 og U18, så ville jeg sagt at alle sammen har en sjanse til å få det til i 2032.
Hvis de vil det nok.
Og det er … altså, er du motivert nok, og har du flaks, så kan det gå.
Der er det nok gode utøvere også til at sjansene er ganske store.
På Europacup-U18 så har du hatt en god del kampseiere og flere gode resultater også i år.
Så jeg tror det er fullt mulig.
Jeg tror fortsatt at det hviler mye på den enkelte.
Tross alt, så har vi ikke et system som alltid produserer OL-deltakere.
Forhåpentligvis har vi et system som ofte gjør det.
Så får vi se etter det.
Når vi blir over 10 000 utøvere, så tror jeg at sjansen blir mye større hvert eneste år for gode resultater.
Arne: Ok, det var det vi hadde denne gangen.
Takk til deg, Stig Traavik.
Stig: Takk skal du ha, Arne.
Veldig morsomt å være med på JudoMania.
Kilder
Norges Judoforbund, diverse judomagasiner og -blader, judoinfo.no
Skriv en kommentar