I denne fjerde av fire episoder om judokaene som har blitt tildelt 10. dan av det internasjonale judoforbundet (IJF), møter vi to personer som har formet sporten mer gjennom strukturer og systemer enn gjennom gull og heder på matta.
Jean-Luc Rougé – verdensmesteren som ble systembygger – viste tidlig at han hadde evnen til å tenke større enn sin egen konkurransekarriere. Som den første franske verdensmesteren i judo banet han vei for en ny generasjon europeiske judokaer. Men det er først og fremst hans innsats som leder i både det franske judoforbundet og IJF som har gitt ham en plass blant sportens aller største. Rougé har stått i front for utviklingen av judoens utdanningsprogrammer, han har videreført og løftet arbeidet med kata, og han har vært en tydelig stemme for judo som pedagogikk – ikke bare som konkurranse.
Peter Herrmann, på sin side, har koblet to verdener sammen. Etter en sterk karriere i Europa, tok han med seg erfaringen og kunnskapen til Australia – et kontinent hvor judo på den tiden fortsatt var i vekst. Der ble han trener, teknisk direktør og mentor for generasjoner av utøvere og instruktører. Hans store styrke har vært evnen til å kombinere respekt for tradisjon med et praktisk blikk på utvikling. Herrmann bygget broer mellom øst og vest, mellom Europa og Oseania, mellom tradisjon og tilpasning.
Begge disse mennene har vært arkitekter – ikke bare for sin egen karriere, men også når det gjelder måten de har formet hvordan judo praktiseres, læres bort og organiseres på – på tvers av landegrenser.
Skriv en kommentar