Hva er det egentlig som gjør judo, karate, bryting eller BJJ til en kampform? I en ny filosofisk fagartikkel argumenterer Emile Chan for at svaret ikke ligger i bestemte teknikker, beltegrader, tradisjoner eller ritualer. Det viktigste er forholdet mellom angrep og forsvar, og måten teknikkene inngår i et sammenhengende system på.
Først skal jeg kort oppsummere innholdet i artikkelen før jeg legger fram noen nyanserte synspunkt og enkelte motstemmer.
Sentrale tanker i artikkelen
- En kampkunst er ikke først og fremst en samling teknikker, men et sammenhengende kampsystem.
- Alle genuine kampformer bygger på et gjensidig forhold mellom angrep og forsvar.
- Chan kaller denne egenskapen autoimmunity, eller autoimmunitet. Systemet inneholder svar på sine egne angrep.
- Angrep og forsvar bygger på felles grunnprinsipper som balanse, biomekanikk, timing og kraftutnyttelse.
- Hver kampform organiserer disse prinsippene på sin egen måte. I judo trekker Chan særlig fram kuzushi, det å bryte motstanderens balanse.
- En kampform kan endre teknikker over tid uten å miste identiteten sin, så lenge den grunnleggende strukturen består.
- Teknikker kan også flyttes mellom kampformer. Det avgjørende er hvordan de blir integrert i det nye systemet.
- Judo og BJJ kan derfor ha felles historiske røtter og mange lignende teknikker, samtidig som de er forskjellige kampformer.
- Reell motstand gjennom blant annet sparring og konkurranse er viktig fordi systemet må kunne prøves mot en motstander som faktisk forsøker å lykkes.
- Chan mener denne strukturen også forklarer hvorfor svært forskjellige kampformer ofte undervises gjennom kombinasjoner av angrep, reaksjoner, forsvar og motangrep.
Et system av problemer og svar
Chans grunnidé er enkel. Hvis et angrep fungerer, må en seriøs kampform utvikle et svar på dette angrepet. Forsvaret kan igjen skape en ny mulighet for angrep, som krever et nytt forsvar. Slik vokser det fram et nettverk av teknikker som står i forhold til hverandre. Det blir som Axel Hopstock sa på en treningssamling i Kragerø i 1991: «Se på judo som en lenke der du stadig kan hekte på et nytt ledd.» (Omtrent slik i alle fall, for helt ordrett husker jeg det ikke.)
Chan kaller dette for autoimmunity. Han beskriver systemet som «immune to its own attacks» (Chan, 2026, s. 4). Poenget er ikke at enhver teknikk har ett bestemt korrekt mottrekk, men at et velfungerende kampsystem må inneholde muligheter for å håndtere de angrepene systemet selv kan produsere. Angrep og forsvar utvikles altså ikke som to helt separate deler av kampkunsten. De er avhengige av hverandre. Dette synes jeg er spennende, og jeg tror det stemmer ganske bra med hvordan vi trener judo. Man kommer liksom aldri til en finitte teknikken som ikke har et motangrep eller forsvar.
Dette skiller også kampformer fra aktiviteter som bare ser kampaktige ut. Rugby har både angrep, forsvar og fysisk kontakt, men hensikten er å flytte en ball og score poeng. For Chan må teknikkene være organisert rundt selve problemet fysisk kamp mellom mennesker.
Hva gjør judo til judo?
De grunnleggende fysiske prinsippene er ikke unike for judo. Balansen kan brytes i bryting, sambo og BJJ. Rotasjon, timing, bevegelse og utnyttelse av kraft finnes i en hel haug med kampformer.
Chan mener derfor at det ikke er kuzushi i seg selv, altså som et fysisk fenomen, som er unikt for judo. Det spesielle er måten judo organiserer teknikkene rundt kuzushi på. I Chans modell er kuzushi et systembærende prinsipp i judo. Han sammenligner dette med BJJ, der ulike posisjoner og bruk av guard har en langt mer sentral funksjon, eller Wing Chun, der senterlinje spiller en sentral (unnskyld, måtte bare… no pun intended) rolle.
Med dette i tankene blir det også enklere å forklare forholdet mellom to såpass like kampformer som judo og BJJ. De deler til en viss grad et historisk utgangspunkt, det er en del felles teknikker og en rekke biomekaniske prinsipper som er påfallende like. Likevel er de forskjellige. Chan beskriver judo som særlig organisert rundt kuzushi og stående kast, mens BJJ organiserer en langt større del av systemet rundt posisjoner, guard, kontroll og bakkekamp. Felles utgangspunkt og historikk betyr dermed ikke nødvendigvis at de utgjør det samme kampsystemet.
Teknikker kan komme og gå
En interessant konsekvens av teorien er at dette åpner for at kampformer kan endre seg over tid uten at de dermed slutter å være den samme kampformen. Tenk bare på alle endringene judo har vært gjennom. Judo kan få nye teknikker, miste gamle teknikker, endre reglement og låne bevegelser fra andre kampformer uten dermed å slutte å være judo. Det viktigste i Chans modell er at teknikkene inngår i judos grunnleggende struktur og organiseres etter de samme prinsippene.
Chan skriver at teknikker kan erstattes; det som må bestå, er prinsippene og relasjonene som organiserer teknikkene.
Dette gir også en mulig forklaring på hvordan Jigoro Kano kunne foreta omfattende endringer i eldre jujutsu og likevel utvikle et sammenhengende kampsystem. Slik Chan framstiller det, identifiserte Kano først kuzushi som det systembærende prinsippet i judo. Deretter valgte, tilpasset og organiserte han teknikkene rundt dette prinsippet. Teknikker kunne derfor fjernes, endres eller legges til uten at systemet mistet identiteten sin. Samtidig fikk nye treningsformer som randori stor betydning, og judo fikk etter hvert både pedagogiske, moralske og sportslige mål.
For Chan er slike historiske og kulturelle trekk sekundære når det gjelder selve definisjonen av kampformer. Det er den grunnleggende strukturen mellom angrep, forsvar og reell motstand som er det viktigste, det primære.
Dermed blir heller ikke en enkelt teknikk «judo» bare fordi den en gang ble utviklet innenfor rammene av judo. Det avgjørende er hvilken funksjon teknikken får i helheten den inngår i. Chan forklarer at teknikkene må danne «one coherent system rather than a loose collection» (Chan, 2026, p. 1).
Hvorfor underviser vi kampformer som vi gjør?
Chan mener teorien får støtte fra hvordan kampformer faktisk undervises. Han sammenligner judo, BJJ, bryting og Wing Chun og peker på at teknikkene gjerne læres i relasjon til en motstander. Hvis jeg angriper slik, kan motstanderen reagere slik. Hvis motstanderen forsvarer seg slik, må jeg endre angrepet eller gå videre til noe annet.
I judo bruker han blant annet uchikomi som eksempel. En inngang til et kast gir først mening når man ser den i forhold til motstanderens balanse, reaksjon og motstand.
For Chan er dette mer enn en praktisk undervisningsmetode. Han mener det avslører noe grunnleggende ved hva en kampkunst er. Teknikken får sin fulle betydning gjennom forbindelsen til de andre teknikkene i systemet og gjennom møtet med en motstander som gjør reell motstand.
Chan argumenterer for at kampformer ikke bare er historiske samlinger av regler og teknikker. De bør heller forstås som sammenhengende systemer med en klar identitet. Denne identiteten består selv om teknikker og tradisjoner endres.
Et bredere perspektiv
Chans forsøk på å finne selve «essensen» i kampformer er ikke den eneste måten å nærme seg spørsmålet på. Bailey og Samsudin (2025) argumenterer nærmest for det motsatte synet. De hevder at kampformer stadig endrer seg og at de er historisk foranderlige, kulturelt forskjellige og ofte blandinger av flere tradisjoner. Derfor mener Bailey og Samsudin at det kan være misvisende å lete etter én egenskap som alle kampkunster nødvendigvis må ha.
Bailey og Samsudin spør i praksis om kampform er et begrep vi mennesker bruker for å ordne et svært mangfoldig fenomen som ikke lar seg kategorisere etter et tydelig prinsipp. Chan mener derimot at det finnes en faktisk struktur under mangfoldet, og det er forholdet mellom angrep og forsvar.
Chans analyse konsentrerer seg bevisst om kampkunstens tekniske struktur. Wetzler (2015) foreslår et bredere perspektiv der kampkunst kan forstås gjennom flere dimensjoner, blant annet forberedelse til fysisk konflikt, konkurranse og lek, framvisning, helse og transcendente mål. Sett på denne måten beskriver Chans angrep–forsvar-modell kanskje først og fremst én svært grunnleggende dimensjon ved kampkunst, mens for eksempel judo også rommer en rekke andre formål som bryter ut av det rent tekniske.
Holt (2023) har på sin side foreslått at kampkunst kan forstås som systematiske kampformer der utøveren utvikler «kroppsliggjort visdom». Det kan handle om praktisk forståelse av timing, strategi, avstand og motstanderens reaksjoner. Her nærmer Holt og Chan seg hverandre: Begge ser kampkunst som et sammenhengende system snarere enn som en rekke med ulike teknikker. Og akkurat det poenget er det kanskje lett å støtte.
Så hva er egentlig en kampform?
Det finnes altså ikke én allment akseptert definisjon av hva en kampform er. Wetzler viser hvor mange ulike funksjoner en kampform kan ha, Bailey og Samsudin stiller spørsmål ved om vi i det hele tatt bør lete etter én felles essens, mens Holt legger vekt på den kroppslige og praktiske kunnskapen som utvikles gjennom trening.
Det interessante med Chans forslag er at han flytter oppmerksomheten fra enkeltteknikkene til sammenhengen mellom dem. Et kast, et slag eller en lås blir ikke interessant bare på grunn av navnet eller hvor teknikken kommer fra. Det interessante er hvilken funksjon teknikken har i et større system av angrep, forsvar, reaksjoner og motreaksjoner.
Sett fra et judoperspektiv gir det mening. Judo er ikke bare summen av alle teknikkene vi kan. Det er også måten teknikkene henger sammen på.
Kilder
Bailey, R. P., & Samsudin, N. (2025). Martial arts and the problem of definition. Philosophies, 10(3), 55. DOI: 10.3390/philosophies10030055.
Chan, E. (2026). What it is to be a martial art: Autoimmunity and the essentialist programme. Sport, Ethics and Philosophy. Advance online publication. DOI: 10.1080/17511321.2026.2724406.
Holt, J. (2023). Physical philosophy: Martial arts as embodied wisdom. Philosophies, 8(1), 14. DOI: 10.3390/philosophies8010014.
Wetzler, S. (2015). Martial arts studies as Kulturwissenschaft: A possible theoretical framework. Martial Arts Studies, 1, 20–33. DOI: 10.18573/j.2015.10016.
Skriv en kommentar