Hva er verdens mest populære kampsport? Er det karate, taekwondo, MMA, hvis det kan kalles én kampsport, eller brasiliansk jujutsu? Kanskje det er judo? Man skal ikke gruble lenge over svaret før man skjønner at det er vanskelig å svare på, og at det kanskje er enda mer uklart hva det egentlig spørres om.
Det mest åpenbare stedet å starte er med antall utøvere. Karate oppgis ofte med svært høye globale anslag, gjerne rundt 100 millioner utøvere. Taekwondo blir ofte anslått til flere titalls millioner. Judo ligger trolig et sted fra litt over 20 millioner og oppover, med utøvere i mer enn 200 land. Allerede her begynner tallene å ligne en litt svett randoriøkt: De går fort, de virker overbevisende, men det er ikke alltid lett å se nøyaktig hva som skjer.
Det gir jo en slags rangering. Men det er her problemene begynner, for disse tallene måler ikke det samme. Noen tall bygger på medlemslister i internasjonale og nasjonale forbund. Andre tall inkluderer alle som på en eller annen måte har deltatt i aktivitet. Noen er grove globale anslag. I tillegg varierer det hva som regnes som «en aktiv utøver».
En 10-åring som trener én gang i uka i et år, kan i enkelte sammenhenger telles på samme måte som en voksen som trener fire økter i uka over ti år. Andre steder teller man registrerte medlemmer, selv om noen av dem knapt har vært på trening siden de kjøpte sin første drakt. Det er litt som å telle alle som har joggesko som løpere. Teknisk sett mulig, men ikke veldig presist.
Tallene er altså ikke bare usikre. De bygger også på ulike måter å telle på. Hvis man likevel forsøker å lage en enkel rangering basert på «flest mennesker involvert», kan den omtrent se slik ut:
- Tai chi og beslektede kinesiske kamp- og bevegelsesformer har trolig svært mange utøvere, særlig i Kina og i helserettede miljøer.
- Karate nevnes ofte blant de største kampformene globalt, men tallene varierer mye.
- Taekwondo er en av de mest utbredte organiserte kampsportene i verden.
- Judo har en stor global base, ofte anslått til flere titalls millioner, og er representert i mer enn 200 land.
Dette er kampformer som er kjent over store deler av verden. Man kan si at de fungerer som massebevegelser, men på litt ulike måter. Tai chi er mange steder tett koblet til helse, alderdom og daglig bevegelse. Karate finnes i et stort antall stilarter, klubber og organisasjoner. Taekwondo har en sterk internasjonal konkurransestruktur. Judo er både idrett, pedagogisk system og klubbaktivitet.
Endrer man perspektiv til organisert idrett, forskyves bildet.
Judo og taekwondo er blant de mest sentraliserte kampsportene i verden. International Judo Federation organiserer over 200 nasjonale forbund og har et relativt enhetlig konkurransesystem, gradssystem og regelverk. Taekwondo har en tilsvarende global standardisering gjennom World Taekwondo.
Karate, derimot, er mer fragmentert i en rekke stilarter og organisasjoner. Det betyr ikke at karate er mindre utbredt. Tvert imot kan nettopp mangfoldet være en grunn til at karate har spredd seg så bredt. Men det gjør karate vanskeligere å telle på en konsekvent måte. Hvem skal telles? Shotokan? Wado-ryu? Goju-ryu? Kyokushin? Sportskarate? Tradisjonell karate? Alle sammen? Bare de som er medlem av et bestemt forbund?
En annen rangering, basert på institusjonell struktur, vil derfor kunne se annerledes ut enn en rangering som bare handler om hvor mange som driver med en kampform i en eller annen form.
Hvis man snevrer ytterligere inn til aktiv konkurransedeltakelse, skjer det nok en justering.
I de fleste kampsporter er det et betydelig gap mellom hvor mange som trener, og hvor mange som konkurrerer. Studier av idrettsdeltakelse viser at frafallet er betydelig, særlig i barne- og ungdomsidrett. Dette gjelder også kampsport. Mange begynner. Færre fortsetter lenge. Enda færre konkurrerer jevnlig.
I judo er dette tydelig. Den globale basen er stor, men en relativt liten andel deltar regelmessig i konkurranser. Det samme gjelder karate og taekwondo. De fleste som trener, trener ikke for å bli verdensmestere. De trener for mestring, fellesskap, fysisk aktivitet, selvforsvar, tradisjon, lek, disiplin eller fordi noen i familien meldte dem på da de var åtte år gamle og de aldri helt sluttet.
I denne kategorien vil kampformer med sterk konkurranse- og profesjonell kampkultur, som boksing og MMA, kunne fremstå som mer «aktive», selv om de totalt sett har færre utøvere enn de største tradisjonelle kampformene.
Ser man i stedet på publikum og synlighet, blir rangeringen enda en gang annerledes. Profesjonell boksing og MMA dominerer i mediebildet. Her måles ikke deltakelse, men oppmerksomhet. TV-rettigheter, strømmetjenester, pay-per-view, sponsorer, presseoppslag og korte videoklipp i sosiale medier gir et helt annet bilde av hva som er populært.
Det er derfor fullt mulig å hevde at MMA er verdens mest populære kampsport, hvis man definerer popularitet som global medieeksponering. Men det er et annet spørsmål enn hvor mange som faktisk trener.
Det er også verdt å nevne et mer sjeldent brukt perspektiv: varighet. Hvor lenge blir folk i aktiviteten?
En kampsport med lav terskel for innmelding kan få høye tall, men også høyt frafall eller stor gjennomstrømning. Andre kampformer kan ha lavere rekruttering, men høyere grad av livslang praksis. Tai chi er et godt eksempel på en kampform som mange fortsetter med langt opp i alderdommen, ofte mer som helsepraksis enn som kamptrening. Judo og brasiliansk jujutsu kan på sin side tiltrekke voksne utøvere som blir værende lenge, nettopp fordi progresjon, teknikk og klubbmiljø spiller en så stor rolle.
Her finnes det lite presis global statistikk. Likevel er det relevant hvis man forsøker å si noe om reell popularitet. En aktivitet som mange prøver i tre måneder, er populær på én måte. En aktivitet som folk holder på med i tretti år, er populær på en annen.
Til slutt sitter man igjen med et mer grunnleggende problem. Popularitet er ikke én størrelse. Det er minst fire:
- Flest som har vært innom.
- Flest aktive utøvere.
- Flest konkurranseutøvere.
- Størst publikum.
I tillegg kunne man lagt til varighet, institusjonell styrke og kulturell betydning. Når disse blandes sammen, oppstår behovet for enkle svar. Men de enkle svarene skjuler mer enn de forklarer.
Det er i dette landskapet judo er interessant. Ikke fordi judo vinner noen av kategoriene entydig, men fordi judo plasserer seg stabilt og relativt høyt i mange av dem. Judo er ikke den mest synlige kampsporten i mediene. Ikke den mest kommersielle. Ikke nødvendigvis den største i rene volumtall. Men judo er en av de mest geografisk utbredte kampformene i verden. En av de mest institusjonelt forankrede. Og en av de mest stabile over tid.
Da Jigoro Kano etablerte judo i 1882, var det ikke først og fremst som en konkurranseidrett, men som et pedagogisk system. Det var en metode for å utvikle mennesker gjennom strukturert praksis. Denne siden ved judo gjorde kampformen kompatibel med skolesystemer, universiteter og offentlige institusjoner, noe som igjen bidro til den globale spredningen.
Spørsmålet om hvilken kampsport som er mest populær, lar seg altså besvare. Men bare hvis man først bestemmer seg for hva man mener med popularitet.
Hvis man mener flest mennesker som gjør noe som ligner kampkunst, er tai chi og beslektede kinesiske bevegelsesformer svært sterke kandidater.
Hvis man mener størst global bredde i tradisjonell kampsport, er karate og taekwondo helt oppe i toppen.
Hvis man mener sterkest internasjonal organisering, er judo og taekwondo blant de tydeligste kandidatene.
Hvis man mener størst medieoppmerksomhet, er MMA og boksing vanskelig å komme utenom.
Og hvis man spør en judoka?
Da er svaret selvfølgelig judo.
Ikke nødvendigvis fordi det er størst. Men fordi det er stort nok til å være globalt, gammelt nok til å ha dybde, organisert nok til å være gjenkjennelig over hele verden, og åpent nok til at man kan begynne som barn og fortsatt finne nye ting å jobbe med når man er gammel nok til å bruke oppvarmingen på å lete etter knærne sine.
Kilder
- Crane, J., & Temple, V. (2015). A systematic review of dropout from organized sport among children and youth. European Physical Education Review, 21(1), 114–131. https://doi.org/10.1177/1356336X14555294
- International Judo Federation. (u.å.). Countries. https://www.ijf.org/countries
- International Judo Federation. (u.å.). From martial art to Olympic sport. https://www.ijf.org/history/from-martial-art-to-olympic-sport
- International Judo Federation Academy. (2017). IJF Academy brochure. International Judo Federation.
- Kano, J. (2005). Mind over muscle: Writings from the founder of judo. Kodansha International. Originalarbeid utgitt 1986.
- Lan, C., Chen, S.-Y., & Lai, J.-S. (2013). Relative exercise intensity of Tai Chi Chuan is similar in different ages and gender. The American Journal of Chinese Medicine, 31(3), 387–395.
- World Karate Federation. (u.å.). About WKF. https://www.wkf.net
- World Taekwondo. (u.å.). About World Taekwondo. https://www.worldtaekwondo.org
Skriv en kommentar