Henrik Lundh sydde til å begynne med draktene selv. Se for deg en overrettssakfører i femtiårene, bøyd over symaskinen, fordi det ikke fantes judodrakter i Norge. Han hadde lært håndverket i Danmark, av kona til en judotrener i København. Fra 1955 sydde han drakter til gutta han trente med. Senere solgte han dem videre med 10–15 kroner i fortjeneste. Pengene gikk til judomatter.
I norsk judohistorie kalles Henrik Lundh gjerne for «judoens far». Det er en litt forenklet betegnelse, men den treffer ganske godt. Lundh grunnla (selvsagt) ikke judo i Norge alene. Med seg hadde han folk som Torkel Sauer, Per Ombustvedt, Olav Knutsen, Svein-Erik Engebretsen og Harald Førland. Men Henrik Lundh var det naturlige samlingspunktet. Han skaffet kunnskap utenfra, han holdt gjengen samlet, og han gjorde en interesse for selvforsvar om til det som skulle bli et varig judomiljø.
Bakgrunn fra Milorg
Veien inn i kampsport gikk via motstandsbevegelsen. Henrik Lundh hadde bakgrunn fra Milorg, og i en nekrolog i Norsk Judo fra 1985 omtales han blant annet som nærstridsinstruktør. En annen framstilling forteller at han i forbindelse med Milorg-arbeidet lærte nærstridsteknikker der jujutsu-grep utgjorde en vesentlig del. Kildene oppgir imidlertid ikke hvilken avdeling eller hvilket avsnitt han tilhørte. Derfor har jeg (ennå) ikke klart å plassere ham i en bestemt rolle i Milorgdistrikt 13 (Milorg D13) som hadde ansvar for Oslo og nærliggende områder.
I et intervju fra 1974 forteller Lundh at han lærte jujutsu i Milorg med «Ingebrikt Solem» som instruktør. Det er svært sannsynlig at dette viser til generalmajor Ingebrigt Solum (1919–1996). Solum hadde militær utdanning, deltok i kampene i 1940 og var knyttet til Milorg fram til han flyktet til Sverige i 1943. Etter krigen skrev han dessuten om nærstridsteknikk.
Lundhs videre opplæring var knyttet til Sam Melberg, stuper, massør og motstandsmann fra Halden. Melberg vant ifølge Norsk idrettsleksikon femten NM-titler i stup og mottok kongepokalen i 1932 og 1935. Under OL i Berlin i 1936 ble han nummer 21 i tårnstup. Ifølge broren, Håkon Melberg, hadde Sam lært jujutsu av en japaner da han var i Berlin.
Melberg startet jujutsu-kurs ved sitt fysikalske institutt i Halden høsten 1940. Den 7. mars 1941 flyttet han mesteparten av undervisningen til Oslo. Virksomheten var knyttet til motstandsarbeidet: Målet var å styrke forsvarsviljen, og mange av deltakerne gikk senere inn i aktivt motstandsarbeid. I 1942 utga Melberg Jiu-Jitsu: Knep og parader til selvforsvar, med en innledende tekst av Håkon Melberg.
Melberg satt på Bredtveit fra 11. til 28. mai 1942. Han ble arrestert på nytt i oktober 1943, og da satt han først på Møllergata 19. 26. november ble han overført til Grini, og 9. desember ble han sendt videre til Sachsenhausen. Der satt han med fangenummer 74254 fram til frigjøringen i maidagene 1945.
Under krigen havnet Henrik Lundh i Sverige, og han hadde Melbergs bok med seg. Etter krigen fortsatte de å trene, men det var fremdeles bare selvforsvar som sto i fokus. Det var denne ensidigheten som etter hvert begynte å kjede Lundh. Han ville lære mer!
The Gangsters
Overgangen fra jujutsu til judo skjedde gradvis, og den skjedde gjennom litteratur.
Henrik Lundh fikk tak i judobøker allerede i 1947. Det var Yerkows bøker, og de hadde en pussig begrensning: alle teknikkene var vist til venstre side. Året etter fikk de med seg noen flere interesserte, mens Lundh og Melberg fortsatte å trene. Men først høsten 1951 ble de enige om å prøve seg for alvor. De gjorde et skulderkast, og det gikk aldeles utmerket. Fire år med bøker, og så dukket det jammen opp et kast som satt.
Lokalet kom omtrent samtidig. Melberg flyttet virksomheten sin til Bislett Bad høsten 1950 og kalte den Sam Melbergs Institutt. Der kunne man drive både styrketrening og jujutsu. Det gir en tydelig nedre grense for når de kan ha begynt å trene på Bislett – tidligst senhøsten 1950. Likevel regnes 1952 som året den offisielle treningen kom i gang.
Startåret? 1950, 1951 og 1952 opptrer om hverandre, men lar seg forene når man skiller hendelsene fra hverandre. 1947 er året Lundh skaffet de første judobøkene. Høsten 1950 flyttet Melberg instituttet sitt til Bislett Bad, og det er den tidligste mulige datoen for trening der. 1951 er året gruppa gikk over til judo ved hjelp av Yerkow (uoffisiell start). 1952 er året organisert trening kom i gang. Det siste årstallet står også i Norsk Judos egen jubileumsartikkel fra 1980, som slår fast at man i 1952 var i gang med regelmessig trening. De tre årstallene er altså ikke motstridende opplysninger, men tre forskjellige hendelser
Gjengen besto av unge menn mellom tjue og førti år, i stor grad med akademisk bakgrunn. De kalte seg selv «The Gangsters», og de var ti mann: Henrik Lundh, Torkel Sauer, Per Ombustvedt, Svein-Erik Engebretsen, Olav Knutsen, Emil Lund, Fredrik (Høhnke) Konow, Osvald Fagereng, Willy Hovlund og Harald Førland.
Treningen begynte gjerne med tjue minutter hard gymnastikk til musikk fra en grammofonplate, ofte gammeldans, for å få rytme i kroppen. Musikk på trening er jo noe vi driver med i våre dager også – selv om det helst er snakk om andre sjangere.
«Mr. Kringlebakk»?
Flere i gjengen reiste hvert år til København for å lære mer judo.Lundh forteller at «en Kringlebakk» ga dem instruksjon, og det er der de kom over de franske judobøkene til Kawaishi.
Alt tyder på at «Kringlebakk» er den danske kampsport-legenden Ole Kringelbach. Han var tidligere instruktør ved den danske politiskolen og hærens gymnastikkskole, grunnla sitt jujutsu-institutt i København i 1931, og ga ut en rekke lærebøker på eget forlag. Instituttet lå på Vor Frue Plads i København og var i mange år den ledende klubben i Dansk Judo Sports Forbund.
Dansk Judo Union ble stiftet i 1948, men delte seg i to i 1952: Dansk Judo Union valgte Kodokan-judo, mens Dansk Judo Sports Forbund lå nærmere jujutsu. Nordmennene hentet altså kunnskapen sin fra den private institutt-tradisjonen, ikke fra Kodokan-linja. Det passer med at de samtidig skaffet seg Kawaishis håndbøker og treningsmanualer, og det forklarer kanskje hvorfor overgangen fra jujutsu til judo i Norge ble en gradvis prosess.
Relasjonen til den danske Ole Kringelbach gikk lenger enn til instruksjonstimer i judo. Det var hos Kringelbachs kone de fikk syinstruksjon, og det var denne kunnskapen Lundh tok med seg hjem til symaskinen i Oscars gate på Frogner.
Importert kompetanse
Uten instruktører måtte gruppa importere kompetanse. I 1952 kontaktet de Budokwai i London, Europas eldste judoklubb. Det ga resultater: Eric Miller, Budokwais sekretær og elev av Gunji Koizumi, besøkte Oslo i 1953 og 1954.
Så kom Robert Marchant, som trente etter Kawaishis system. Lundh omtaler ham som hovedinstruktør i Frankrike; andre kilder gjør ham til engelskmann. Begge deler kan stemme. Han besøkte Norge årlig fra 1954 til 1964 og ble den viktigste enkeltpersonen i den tidlige graderingshistorien vår. Marchant graderte Lundh til 2. kyu (blått belte) i 1954 og til 1. kyu (brunt belte) i 1955.
Det er verdt å merke seg at Marchant ifølge Lundh var røket uklar med Kodokan-skolen og med Abe. To år senere var det nettopp Abe som graderte nordmennene til svart belte. Gjengen sto med én fot i hver leir i en pågående europeisk strid, antakelig uten helt å vite det.
Impulser og utstyr kom fra Danmark, England, Nederland og Japan. Da gruppa etter hvert hadde spart rundt 2000 kroner, kontaktet de Nederland for matter og bøker, og de klarte å tigge til seg gratis frakt fra Japan.
Kjelleren, sponen og vektløfterne
Det var ikke uten strev at dette lot seg gjøre. De trente støtt, til og med på julaften. Utstyret var elendig. Melberg hadde noen utslitte brytematter som ikke holdt lenge. Så fikk de tilkjørt mange billass med høvelspon, lempet det ned i en kjeller til den var fylt nesten opp til taket, trampet det ned og trakk en duk over. Det var treningsgulvet deres. De første ordentlige mattene kom først i 1961.
I samme lokale holdt et miljø med vektløftere til. Judofolkene hadde moro av å prøve seg mot dem, og det endte som regel med at vektløfterne måtte gi tapt mot teknikk. Det er kanskje den beste illustrasjonen av hva Lundh mente med at judo handlet om noe annet enn styrke.
Judo på kino og i radio
Miljøet var lite, men det var ikke usynlig. Filmavisen «Norsk Ukerevy» viste i januar 1955 bilder fra treningen på Bislet Bad, og premieren var 13. januar. Snaut halvannen måned senere gikk han på lufta. NRK sendte 22. februar 1955 et intervju med Lundh i barneprogrammet «Frikvarteret». Han forklarte at nordmennene hadde lest seg til judoen gjennom engelsk og fransk litteratur, fortalte om konkurranser og mesterskap ute i Europa, og røpet at de tenkte å stifte klubb i Oslo. Ønsket hans var at judo skulle få samme plass i norsk idrett som den hadde fått i andre land.
Reporteren spurte til slutt om det ofte forekom skader i judo. Lundh svarte resolutt og kontant: «Nei, heldigvis overhode aldri».
Vejle 1956: det første svarte beltet
Sommeren 1956 dro nordmennene på treningsleir i Vejle i Danmark. Der graderte Ichiro Abe, den gang 4. dan, senere 10. dan og Kodokans representant i Europa, Henrik Lundh, Torkel Sauer og Per Ombustvedt til 1. dan. Lundhs gradering er datert 3. august 1956, og er ifølge nekrologen registrert i Kodokan.
Turen var mer enn en leir. Ti mann dro av gårde, og de holdt det gående med trening fra seks om morgenen til ti om kvelden, mens danskene trente bare i de oppsatte øktene. Det ble arrangert en liten uoffisiell landskamp, og den endte med fire ippon til Norge og to uavgjorte – under tvil, la Lundh til. Ombustvedt vant sin kamp på fem sekunder. Lundh oppsummerte utfallet med et stort smil og et ord som ikke lar seg misforstå: danskene ble rundjult.
Norge hadde fått sine første svartbelter. Ifølge Lundh selv kom de hjem «høye på pæra» og ganske støle og slitne. Videre gikk det slik: 2. dan i 1959 og 3. dan i 1962, begge ganger med Marchant som sensor.
Aktuell på besøk, 1958
Høsten 1958 kom ukebladet Aktuell på besøk. Journalisten Bjørn Bjørnsen og fotografen Sv. A. Børretzen brukte to sider på reportasjen «Livlig møte i Judoklubben!».
Judo er landets minste idrettsgren, skriver Bjørnsen. Treningen foregår i et lite kjellerlokale i Oslo, altså fortsatt hos Melberg på Bislett. Rundt femti interesserte holder på å danne sin egen klubb, og de planlegger oppvisninger for å få penger i kassa. Målet er å bli egen avdeling i Idrettsforbundet.
Bjørnsen skriver at de allerede har avviklet et lite norgesmesterskap, med fransk dommer. Siden nummer 36 av et ukeblad lander tidlig i september, må mesterskapet ha funnet sted i første halvår 1958. Den franske dommeren er interessant i seg selv, for den peker mot Kawaishi-miljøet i Paris – det samme miljøet Marchant hørte hjemme i.
Halling skole og NJJK
Judointeressen tok etter hvert helt over for jujutsuen, og forholdet til Sam Melberg surnet. Gjengen ble kastet ut av Bislett Bad og flyttet til gymsalen på gamle Halling skole på Majorstuen.
Klubbtanken hadde da vært luftet lenge. Allerede i radiointervjuet i februar 1955 fortalte Lundh at de hadde tenkt å stifte en klubb i Oslo. Jubileumsartikkelen i Norsk Judo sier det tørt: spørsmålet om opprettelse av klubb ble ventilert, men det gikk ennå mange år før det ble en realitet. I mellomtiden arbeidet Lundh med å gjøre judosystemet kjent og skape en grobunn for sporten i Norge. Fra første gang planen ble nevnt offentlig til klubben faktisk sto der, gikk det fem og et halvt år.
Der ble den første judoklubben i Norge til. Den 12. oktober 1960 ble Norsk Judo og Jiu-Jitsu Klubb (NJJK) stiftet på konstituerende generalforsamling i Idrettens Hus, den gamle Turnhallen i St. Olavs gate, med 31 personer til stede. Henrik Lundh ble klubbens første formann. Torkel Sauer og Olav Knutsen regnes som medstiftere.
Navnet på klubben var et strategisk valg. Jiu-jitsu ble tatt med for å unngå innblanding den dagen et forbund skulle dannes. Meningen var at de senere skulle kalle seg Norsk Judoklubb. Slik gikk det ikke, og NJJK heter fortsatt NJJK.
Lundh var formann i NJJK til han gikk av i 1964, og han la stor vekt på at klubben skulle ha ordnet økonomi. Ved hjelp av treningsavgifter og oppvisninger samlet de etter hvert opp en formue på 25 000 kroner. Vi sørget for at vi ikke hadde utgifter, sa han tørt.
Kontakten med OSI på Blindern kom allerede i 1960, etter en oppvisning som gikk godt. Jon Døhl og Nils Ottestad var de første som begynte med judo der, og gruppa vokste raskt. Lundh var instruktør for OSI-gruppa de første årene. Terje Gunnerud, som senere ble sentral som kursholder i hele landet, lærte Nage-no-kata og Katame-no-kata av ham.
Forbundet han ikke ville lede
Henrik Lundh var blant initiativtakerne til Norges Judoforbund, som ble stiftet 28. juni 1967. Men han takket nei til å bli forbundets første president. Vervet gikk til Torkel Sauer.
Han satt aldri i forbundsstyret. Valget virker bevisst: Lundh konsentrerte seg om klubben, om undervisningen og om miljøet. Det er jo ganske interessant. Lundh var en helt sentral pionertype i norsk judo. Han bidrar til å bygge en fungerende institusjon og så trekker han seg fra den, og blir heller stående på matta, nært knyttet til aktiviteten.
Han ga også sin egen begrunnelse. Han syntes han var blitt for gammel til å drive med administrasjon, og mente det var riktigere å slippe yngre krefter til. Han var 62 år.
Nekrologen forteller at han var aktiv til han var «mange og seksti år». I 1974 dukket 70-åringen opp på NJJKs sommerleir på Møvik på sin 750 kubikk Yamaha.
«Ingen sport for bøller»
Henrik Lundh var opptatt av at judo var noe annet enn kamp og selvforsvar. Forskjellen formulerte han slik: i judo skal motstanderen ikke skades, men kunne brukes om igjen. Målet var kontroll, teknikk og evnen til å gi etter for så å komme sterkere tilbake.
Formuleringen om at motstanderen skal kunne brukes om igjen står allerede i Aktuell-reportasjen fra 1958. Det var altså ikke en tanke han kom fram til i alderdommen, men noe han sa hele veien.
Samme sted får han spørsmål om judo tiltrekker seg feil folk. Svaret er kort: «Dette er ingen sport for bøller.» Han begrunner det med at judo krever for mye smidighet og hensynsfullhet, at en bølle raskt ville blitt avslørt og upopulær, og at klubben ikke hadde hatt et eneste alvorlig skadetilfelle forårsaket av uforsiktighet. Han legger til et poeng jeg ikke har fått verifisert: I Frankrike måtte man legge fram vandelsattest fra politiet for å ta 1. dan. Selv mente han det ikke var nødvendig her hjemme.
Han hadde også bestemte meninger om hvor norsk judo hadde gått galt. Mye av det som var skapt her hjemme, mente han, ble ødelagt av det den engelske treneren Geof Gleeson innførte. Lundh modererte seg litt – Gleeson ble nok i stor grad misforstått, og noe av det han gjorde var bra – men konklusjonen sto: hadde Gleeson vært fremragende, ville engelsk judo vært fremragende, og det er den ikke. Redaksjonen føyde til i en parentes at Gleeson akkurat da hadde fått avskjed som trener for det engelske landslaget.
Om treningsprinsipper ellers var han opptatt av at man må være omhyggelig med avslaget. Det skal være behagelig å bli kastet, og like moro som å kaste selv. Er en redd, blir en stiv, og stiv skal en ikke være i judo. Å være avslappet, og særlig avslappet i hodet, var for ham det avgjørende. Prinsippet gjaldt også utenfor dojoen: gjør aldri motstand, men bøy av og gi etter, for så å komme sterkere igjen.
Likestilling?
Det var ingen kvinner i norsk judo de første årene, og Carl August Thoresens historikk oppgir grunnen slik: Henrik Lundh syntes jenter var et forstyrrende element under treningen. Først i 1965 ble Veslemøy Solveig Margrethe Thommassen fra Kongsvinger judoklubb gradert til 5. kyu (gult belte) som den første kvinnen.
Bildet er likevel ikke helt entydig. Jubileumsartikkelen fra 1980 nevner i forbifarten at en dansk dame som ga jiu-jitsu-undervisning i Oslo hadde lyst til å utvide kunnskapene sine, og ba om å få trene sammen med guttene. Hun nevnes som et av flere eksempler på at Bislet-miljøet ble regnet som en autoritet allerede midt på 1950-tallet, sammen med krigsskolens instruktør i nærkamp, som en kveld kom innom for å få et overblikk over medlemmenes ferdigheter. Hva som ble svaret på hennes henvendelse, står det ingenting om. Men det er verdt å merke seg at det fantes en kvinnelig jiu-jitsu-instruktør i Oslo i disse årene, og at hun kjente til miljøet på Bislet.
NJJK tilbød også bare trening for gutter og menn de første årene. Dette var neppe et særnorsk judofenomen, men det fikk konsekvenser for hvor lang tid det tok før norsk kvinnejudo kom i gang.
Utenfor dojoen
Lundh var overrettssakfører av yrke, men ifølge nekrologen drev han «stort sett med alt annet enn jus». Han hjalp gjerne judoguttene med juridiske råd mot at de betalte tilbake med judodugnader i ulike former.
Interessene spente vidt: friluftsliv, roing, motorsykler, veteranbiler, hagebruk, antikviteter og matlaging. Til daglig arbeidet han med mellomfolkelig skatterett, og etter krigen var han befalingsmann i Heimevernet. I Den Norske Turistforening ledet han byggekomiteen i årene da nye hytter skulle reises, et arbeid som krevde lange turer i terreng ingen hadde bygget i før. Nordmarka kjente han i detalj, og påsken tilhørte høyfjellet.
Motorsykkelinteressen begynte i England i 1926, da han var der for å studere språket, og den slapp aldri taket. Han samlet på Sunbeam, BSA og BMW gjennom flere tiår, og til 70-årsdagen kjøpte han seg Yamahaen, for samlingen manglet en japaner, mente han. Bilene var like påfallende. Familiens Hudson fra 1928 sto fortsatt i orden, og etter krigen kjøpte han en svart Packard som i mange år var Norges lengste bil. Den ble stjålet to ganger og kom til rette begge gangene.
Han var æresmedlem i De Norske Studenters Roklubb og rodde daglig på fjorden hele sommerhalvåret. Bare én gang stilte han til start: i 1948 manglet klubben en mann på åtteren til NM i Horten, han sa ja, og laget vant.
Hagen lå i Oscars gate, vegg i vegg med den nederlandske ambassaden, og der dyrket han perleblomster, påskeliljer og tulipaner. Fra vinduene kom Bach. I kjelleren lå ostene.
Hjemmet i Oscars gate var et samlingspunkt. Hver jul bakte han 6000 kaker fordelt på tolv sorter, et arbeid som tok fjorten dager. Kvalitetsbeviset, mente han, var at de ble spist omtrent like fort. Kretsen som møttes på fødselsdagen 7. januar og spiste opp mesteparten, hadde til og med et navn: The cake-eating union. Det var på et av disse møtene at Norges Dan-kollegium ble stiftet i 1983, med Torkel Sauer som første formann. Kollegiet ble altså grunnlagt av folk som satt og spiste kaker.
Da journalistene fra Norsk Judo kom på besøk høsten 1974, ble de tatt imot av en smilende Henrik Lundh i militærskjorte og bandolær. Han likte best å gå i militærklær, fikk de vite senere. Judo drev han ikke lenger med – en kneskade hadde satt en stopper for det. I stedet hadde han rodd til Sandvika 62 ganger den sommeren, over en halvtime hver vei, og mente selv at han lå godt over kravet til gullmerket. Kondisjonen var elendig, la han til, for løping gikk ikke med et vondt kne. Gjestene ble sendt hjem med selvlagde hermetiske pærer.
Lett å forveksle
Det fantes en annen Henrik Lundh i Oslo. Henrik Julius Lundh, født i Kristiania i 1894, cand.jur. 1916 og dr.juris 1929, var byråsjef i Justisdepartementet, satt i eksilregjeringens justisdepartement i London under krigen, var riksmeklingsmann fra 1948 til 1954 og byrettsdommer i Oslo fra 1954 til 1964. Han skrev bøker om navneretten. Han døde i februar 1985, nitti år gammel, og ligger på Vestre gravlund.
Vår egen Judo-Lundh ble født 7. januar 1905 og døde 9. januar 1985, to dager etter å ha fylt åtti.
To Oslo-jurister med samme navn, begge med krigserfaring, begge død vinteren 1985. Det betyr at et søk på «Henrik Lundh» ganske lett kan lede til – i vår sammenheng – feil person. Plutselig har man utstyrt judopioneren Henrik Lundh med en doktorgrad og en dommerkarriere han aldri hadde.
Heder og ære
Æresbevisningene kom sent, men de kom. Lundh ble Norges Judoforbunds første æresmedlem i 1974, og fikk honorær 4. dan på sin 70-årsdag 7. januar 1975. Etter hans død ble han posthumt tildelt honorær 5. dan, datert 9. mars 1985.
Han døde 9. januar 1985. Norges Judoforbund startet sitt 25-årsjubileum med en nekrolog i stedet for feiring. Ti år senere omtalte Judomagasinet ham som mannen som grunnla judo i Norge. Store norske leksikon gjør det samme i dag.
Norsk judo startet med en norsk jurist som leste seg til kunnskap om judo, reiste til København og skrev til London på leting etter mer kunnskap, sydde judodrakter på kjøkkenbordet og trampet ned høvelspon til matter.
Kilder
Birkerød Budocenter. (u.å.). D.J.J.F. og I.M.A.F.
Bjørnsen, B., & Børretzen, S. A. (1958). Livlig møte i Judoklubben! Aktuell, 14(36), 24–25. Nasjonalbiblioteket
Brox, K. H. (1996). Heimevernet 50 år: 1946–1996. Heimevernet.
Bryhn, R., & Münch, A. (u.å.). Judo. Store norske leksikon. Hentet 1. august 2026.
Dansk Judo og Ju-Jitsu Union. (u.å.). Judohistorie 1943–2010
Fanger.no. (u.å.). Sam Thorolf Tjøm Melberg [Fangeregister]. Hentet 1. august 2026.
Flagstad, B., & Kringelbach, O. (u.å.). Dansk lærebog i jiu jitsu. Kringelbachs Forlag.
Henrik Lundh. (u.å.). I Wikipedia. Hentet 1. august 2026. https://en.wikipedia.org/wiki/Henrik_Lundh [gjelder juristen Henrik Julius Lundh, 1894–1985]
Jokokan. (u.å.). Den farverige danske karatehistorie, på fundamentet af private judo- og jujutsu-forretninger
Karatehistorie.dk. (u.å.). Kringelbachs Institut som ledende klubb i Dansk Judo Sports Forbund
Klykkenslekta i Overhalla. (1964). Klykkenslekta i Overhalla [biografisk oppslag om Ingebrigt Solum].
Kringelbach, O. (1961). Jiu-jitsu: Håndbog i selvforsvar og politigreb. Kringelbachs Forlag.
Lundsrud, A. (1985). Henrik Lundh. Norsk Judo, (1), 4–5.
Malvik Ju Jitsu Klubb. (2017, 9. januar). 50 spørsmål og svar om ju jitsu
Melberg, H., & Brynildsen, T. (1988). Dobbeltspill: «Nazilensmannen» som lurte tyskerne – spiongruppen XU-Pan. Valdisholm Forlag.
Melberg, S. (1942). Jiu-jitsu (Zyu-Zyutu): Knep og parader til selvforsvar. Forlagshuset.
Norges Judoforbund. (1980). Henrik Lundh 75 år. Norsk Judo, (1), 12–13.
Norges Judoforbund. (1995). Nye 5. dan-grader. Judomagasinet, (1), 4.
Norges Judoforbund. (u.å.). Andre dangrader Norge 1962–2014 [PDF].
Norges Svømmeforbund. (u.å.). Kongepokalvinnere.
Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb. (1985). NJJK 25 år. Norsk Judo, (5), 4–5.
Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb. (u.å.). I Wikipedia. Hentet 1. august 2026. https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Judo_og_Jiu-jitsu_Klubb
Olympedia. (u.å.). Sam Melberg.
Riksarkivet. (u.å.). Henrik Julius Lundh [registerkort fra Kjesäterarkivet]. Digitalarkivet.
Riksarkivet. (u.å.). Ingebrigt Solum [registerkort fra Kjesäterarkivet]. Digitalarkivet.
Sam Melberg (1912–1998) & Håkon Melberg (1911–1990). (u.å.). Biografisk sammenstilling. DocPlayer.
Sam Melberg. (u.å.). I Wikipedia. Hentet 1. august 2026. https://en.wikipedia.org/wiki/Sam_Melberg
Schanke, T. A. (2007). Norsk idrettsleksikon. Aller Forlag.
Skedsmo Ju Jitsu Klubb. (u.å.). Ju jitsu
Solberg, G.-E. (2024). Martial arts diplomacy: Japanese judo delegations and “martial arts missionaries” in Norway, 1945–1980. The International Journal of the History of Sport. https://doi.org/10.1080/09523367.2024.2380411
Solheim, K., & Elden, E. (1974). Henrik Lundh. Norsk Judo, (3), 8–11, 21.
Thoresen, C. A. (2014, 21. november). Judo historie i Norge. Judoinfo.no.
Thoresen, C. A. (2014, 21. november). Judo historie i Norge, del 2. Judoinfo.no.
Thoresen, C. A. (u.å.). Henrik Lundh [emneside]. Judoinfo.no.
Yerkow, C. (1947). Modern judo. Military Service Publishing Company.
Øyen, O., m.fl. (1961). Milorg D13 i kamp.
Skriv en kommentar