Fra Veslemøy på Kongsvinger til VM i Paris: kvinner i norsk judo 1965–1982

Del 1 av 3 om kvinner i norsk judo.

Da VM i judo for kvinner ble arrangert i Paris i 1982, vant norske utøvere medaljer. Bare tolv år tidligere hadde forbundets rapport fra den europeiske judounionen oppsummert hele spørsmålet om et europamesterskap for kvinner med seks ord: «Forslag om EM kvinner, utsatt.» Det skulle gå fire år til før EJU i det hele tatt prøvde seg med en kvinnekonkurranse, i Genova i 1974.

På den ene siden handler dette om trening og muligheter for å delta på lik linje som menn. På den andre siden handler det om de formelle strukturene rundt. Det er jo tross alt der man legger rammene for hvem som får trene, konkurrere og lede.

Selv om kvinnene sakte, men sikkert – og litt i rykk og napp – fikk flere muligheter til å trene og konkurrere, fulgte ikke formelle rettigheter og økonomisk støtte automatisk med på kjøpet.

Ikke unikt for judo

Mønsteret er ikke typisk kun for judo. Det var ikke sånn at kvinner hadde full adgang til alle andre idretter – tvert om. Kvinner ble holdt utenfor organisert idrett, i Norge og internasjonalt, langt utover 1960-tallet, og begrunnelsen handlet ofte om at kvinnekroppen var noe skjørt som må beskyttes. Derfor var konkurranse og harde fysiske utfoldelser ikke aktuelt.

Internasjonalt ble kvinners 800 meter fjernet fra det olympiske programmet etter en medisinsk begrunnet debatt som fulgte OL i Amsterdam i 1928, og øvelsen kom ikke tilbake før i 1960. Samfunnet var på gli, men det skulle gå mange tiår før man kunne omtale idretten som likestilt. Mange vil hevde at vi fortsatt ikke er i mål. Forskjellene gjelder blant annet øvelser, distanser og adgang til mesterskap, som i skiflyging, kombinert, turn og i mangekamp.

I norsk fotball ble jenter med en god skuddfot og tøff fysisk spillestil sett som problembarn i stedet for talenter. I norsk kvinneidrett regner man ofte VM-stafetten i 1966 da Jentutten vant stafettsølv som et viktig vendepunkt. I judo opplevde vi et lignende gjennombrudd i 1982 – selv om vår idrett får langt mindre omtale enn langrenn.

I tidsskriftet Vårt Blad skrev man for eksempel i 1963 artikkelen «Burde konkurranse-idrett forbys for kvinner?». Heldigvis var svaret bladet ga, nei, og de begrunnet synspunktet sitt vitenskapelig. Den svenske idrettsfysiologen P. O. Åstrand (kjent for banebrytende forskning på oksygenopptak og kjønnsforskjeller i fysisk yteevne) hadde testet svenske langrennsløpere og fant at kvinnekroppen tålte hard konkurranse like godt som menns. «Jeg har ingen som helst innvending mot kvinnelig konkurranseidrett», sa han til bladet. Men at spørsmålet i det hele tatt ble stilt sier noe om samfunnsdebatten på denne tida.

Artikkelen tar samtidig et oppgjør med forestillingen om at kvinner burde bruke tiden sin hjemme i stedet for på idrett. Men selv i en artikkel som forsvarer kvinneidrett, er journalistene opptatt av hvor feminine utøverne ser ut til å være. To utenlandske toppidrettsutøvere brukes som eksempler på det bladet mener er lite feminint: den sovjetiske kulestøtersken Tamara Tisjkjevitsj og den polsk-amerikanske sprinteren Stella Walsh (født Stanisława Walasiewicz). Som kontrast trekkes norske Berit Tøien fram som et forbilde. Hun skulle snart konkurrere i lengdehopp under OL i Tokyo i 1964, og hadde nettopp vunnet kongepokalen under NM i Trondheim. Fire år senere, under OL i Mexico by i 1968, ble hun, nå under navnet Berit Berthelsen, Norges første kvinnelige flaggbærer i et sommer-OL.

Norges idrettsforbund opprettet sitt første kvinneutvalg allerede i 1946. Det var faktisk samtidig som idrettsforbundet ble stiftet. Allerede i 1953 ble utvalget lagt ned igjen. Det tok over 30 år før det ble opprettet et nytt kvinneutvalg, i 1985. Opprettelsen hang tett sammen med at Hans B. Skaset ble valgt til NIF-president i 1984. Skaset åpnet selv for kvinnesatsingen straks han var valgt. Utvalget overlevde en nedleggingstrussel på Idrettstinget i 1987 etter at medlemmene mobiliserte til offentlig debatt, men det ble til slutt lagt ned for godt i 1994 – samme år som Norge arrangerte vinter-OL.

Forsker Gerd von der Lippe har vist at dette mønsteret med kvinneutvalg som opprettes, isoleres og til slutt legges ned, var typisk for hvordan den mannsdominerte idrettsledelsen i NIF håndterte kvinners interesser gjennom hele etterkrigstida, ikke bare i enkeltforbund.

Judoforbundets kvinnearbeid viser et lignende mønster. Kvinneutvalget som arbeidet med kurs og nettverksbygging på slutten av 1980-tallet, oppløste seg selv i januar 1990. I 1997 ble et kvinneutvalg igjen besluttet nedlagt. En ny jentekomité ble presentert i 2004 og lagt ned igjen i 2007. Organiseringen av kvinnesatsingen måtte med andre ord finnes opp på nytt flere ganger.

Det svake kjønn, og de første som trente

Før vi møter noen av de første kvinnene som faktisk trente judo, er det nyttig å se litt på hvordan judotrening for kvinner ble presentert for publikum.

I 1964 publiserte ukebladet Aktuell et leserinnlegg signert «Vesla». I tittelen stilles spørsmålet «Jiu-jitsu i skolen?». Poenget hennes er at de fleste kvinner står fullstendig forsvarsløse mot veskenappere og voldsmenn, rett og slett fordi de er det fysisk svakeste kjønn. Derfor lurer «Vesla» på om ikke vi, som danskene, kunne innført jiu-jitsu (eller «judo») som en del av gymnastikkundervisningen for jentene på ungdomsskolen?

Kvinnen framstilles som det svake, forsvarsløse kjønn, og judo som løsningen. Dette er en holdning som skulle vise seg å være påfallende seiglivet, for «Vesla» var på ingen måte alene om å tenke på denne måten. Når jeg har gått gjennom avisartikler fra 1960-tallet er det så å si uten unntak betegnelser som det svake kjønn, vakker, yndig, pen, spinkel, liten og tilsvarende som bruker om kvinner som trener judo og selvforsvar. Det er også en utbredt holdning om at det er kvinnene som må forsvare seg mot menn, og fint lite om at mennene må skjerpe seg.

Torun Wardenær dukker opp i kildene i 1964, omtalt i Vårt Blad som Norges eneste kvinne med gullmerke i selvforsvar, i et system avisa rett ut kaller judo, mens Nationen samme år er langt strengere og beskriver det som utvalgte øvelser fra jiu-jitsu supplert med bare «enkelte grunnkast fra judo».

Samme år var hun hjelpeinstruktør på det Nationen kalte det første selvforsvarskurset noensinne holdt i Norge, et feltkurs for lotter på Heimevernsskolen Torpo(moen) i Ål i Hallingdal, der hun tok sølv- og gullmerket, og ledet to måneder senere «kurs nummer to» i Oslo som «den hittil eneste norske gullmerkepike».

Sju år senere, i januar 1971, var hun fortsatt aktiv som selvforsvarsinstruktør, nå for Norges Lotteforbund i Buskerud. Wardenær er dermed den første navngitte kvinnelige selvforsvars- og judoinstruktøren i arkivet, et helt år før noen kvinne graderte seg i konkurransejudo. Jeg har dessverre ikke klart å finne noe informasjon om hvor hun hadde lært teknikkene hun lærte bort. Det kan jo være nærliggende å tenke at hun rett og slett hadde lest i bøker, men det er altså ikke mulig å uttale seg skråsikkert om.

I Kongsvinger i 1965 graderte den 16 år gamle Veslemøy Thomassen seg til gult belte, og blir dermed, så vidt jeg kan forstå, den første kvinnen i Norge som noensinne har tatt en judograd. Thomassen døde dessverre allerede i 2006, bare 58 år gammel. Ukebladet Aktuell sendte en reporter og en fotograf til Kongsvinger samme år og skrev en hel reportasje om henne, med tittelen «Pass opp, jenta kan judo!»

Treneren hennes, Heinz Hartung, lot elevene trene uten treningsjakke, et grep journalisten kalte et «dumdristig eksperiment», men som visstnok skulle tvinge frem bedre fallteknikk. Bildeserien fra treningskvelden viser Veslemøy kaste «digre karer» med det bladet omtaler som en «elegant avslutning».

Karusellen beveger seg som standard. Dra sideveis for å styre retning og fart. Trykk for å pause eller starte. Når karusellen har fokus, kan du bruke venstre og høyre piltast.

Sveip • trykk for pause

← ❚❚ →

Reportasjen tegner et portrett av en vegetarianer med fasteperioder, som mislikte The Beatles, og som knuste klassekameratenes forsøk på å erte henne med et par velplasserte kast, gjerne et «o-goshi» over hofta eller en «hiza-guruma» rundt kneet.

Kongsvinger Judoklubb hadde 22 medlemmer på denne tiden. Norge hadde totalt to menn med 3. dan. Judo var med andre ord fortsatt en marginal idrett de fleste nordmenn aldri hadde sett. Men her, i en liten by et godt stykke unna Oslo, var det full judoaktivitet, også blant enkelte kvinner. Veslemøy selv virket lite opptatt av judo som konkurranseidrett. Det hun var opptatt av, var å kunne forsvare seg selv, blant annet mot svenske raggargjenger som på denne tiden oppsøkte bråk på norske biltokt.

Senere samme år besøkte de samme journalistene Bodø. Der drev dominikanersøstrene et ungdomssenter kalt «Nonnekjelleren». Nonnekjelleren lå i Hernesveien, og ble drevet av dominikanersøstrene ved St. Sunniva-hjemmet med søster Carmel i spissen.

Søster Carmel, egentlig Gabrielle Carmel Daly, var irsk og kom til Bodø tirsdag 1. september 1953 som en av fire søstre som grunnla klosteret der, det aller første katolske fotfestet i Nord-Norge på denne tiden. Hun lærte seg norsk raskt for å komme tettere på lokalbefolkningen, og bygde opp ungdomssenteret til å romme alt fra musikkorps og ballett til drama og frimerkesamling, judo inkludert.

Blant instruktørene var det en nederlandsk kafémusiker ved navn Jon de Rooy, som også underviste jentene i judo. Søster Carmel, ildsjelen bak ungdomssenteret, demonstrerer selv judogrepene så entusiastisk at reportasjen avbildes med henne idet hun holder instruktøren fastspent «som i en skrustikke».

Bildeteksten i reportasjen forklarer at «Judo er et effektivt forsvarsmiddel. Her kaster en av pikene sin instruktør så det ryker av matta.» Dette viser i alle fall at jenter praktiserte judo allerede i 1965, selv om det skjedde utenfor forbundets og klubbenes vanlige strukturer.

I februar 1966 sender Nordlands Framtid en reporter til det samme ungdomssenteret, for å dekke oppstarten av et regelrett judokurs. Instruktøren, Jan Langum, var en bergenser som hadde fått interessen for judo hjemme i Bergen Judoklubb, en av de få judoklubbene i landet på denne tida.

To år etter Aktuell-reportasjen bekrefter søster Carmel selv, i et intervju, at senteret en periode hadde judo-undervisning, men at det tilbudet tok slutt før 1967. I 1968 reiste søster Carmel tilbake til Stone, Staffordshire, England. I 1971 ble søstrene tildelt byens kulturpris for innsatsen for byens ungdom.

Grunnen til at jeg synes dette er verdt å nevne er at Norsk Judo og Jiu-Jitsu-klubb, landets første, største og ledende judoklubb, ikke åpnet for kvinnelige medlemmer før i 1967. Dette skjedde på tross av motstand fra flere av de mannlige medlemmene i klubben.

Det var altså større sjanse for å få trent judoteknikker i Kongsvinger og Bodø enn i Oslo på midten av 1960-tallet om du var kvinne. Selvforsvarskurs fantes det flere av, også i Oslo. Judotrening slik vi kjenner det var altså forbeholdt en eksklusiv liten gjeng.

Flere kvinner på matta, ulik adgang til konkurransene

I 1969 ble det endelig arrangert NM i judo i Norge. Det var en stor milepæl, men kvinnene fikk ikke delta. Konkurranser for kvinner var «fortsatt uaktuelt» som det het den gangen. I idretter som friidrett, håndball, langrenn, orientering og turn kunne kvinner bli Norgesmestere, men ikke i judo, altså.

Året før, i 1968, kan vi lese i avisa Demokraten at Fredrikstad judoklubb med sine 46 medlemmer, ledet av formann og instruktør Torbjørn Hansen, har fått mange forespørsler om å starte et «dameparti». Planen er å tilby dette, men det skal ikke trenes på konkurransejudo! Det skal «først og fremst» være et kurs med vekt på det rent forsvarsmessige. I artikkelen trekker de fram det de kaller Goshin-jiuitsu-no-kata (sannsynligvis Kodokan-goshin-jutsu). Dette gjenspeiler helt opplagt hvordan samfunnet så på kvinner og fysisk aktivitet.

I 1969 er ukebladet Nå innom en judotrening for kvinner ved Oslo Maskinistskole på Etterstad. Tittelen på artikkelen som går over to hele sider er «Her får gutta stryk». Dette var ordinær judotrening for kvinner i lokalene til Norsk Judo og Jiu-Jitsu Klubb. Kvinnene hadde fått adgang til klubben fra 1967, etter motstand fra de mannlige medlemmene.

Gruppa startet med åtte kvinner og var oppe i 26 aktive på det tidspunktet ukebladets journalist var på besøk. Ni av judokvinnene er navngitt: Anne Geard (14), Bodil Jørgensen (18), Ragnhild Münter Rolfsen (28), Eva Stomark (21), Unni Gran (20), Jorun Bothner (21), Mary Nilsen (26), Eva Røyang (27) og Eli Sletten (23). Dette er, tror jeg, den mest omfattende, konkrete navnelista vi har over de første kvinnelige judoutøverne i Norge.

Tonen i reportasjen er verdt å merke seg. På overflaten er den ganske nedlatende, synes jeg. Kvinnene omtales som «en bukett søte, unge og vevre piker», som «det svake kjønn» og som «engler». Men de mannlige medlemmene måtte likevel innrømme at kvinner kunne bli dyktige utøvere, og da damelaget vant en nordisk konkurranse i Gøteborg, måtte «karene døyve et solid nederlag». Bladet bruker altså et bagatelliserende språk om noe det samtidig tar på alvor.

Dette er blant de aller første reportasjene jeg har funnet der det drives ekte, organisert judotrening i moderne forstand. Damene hadde en fast klubb, fulgte et ordinært beltesystem, deltok jevnlig på trening og i konkurranse. Ifølge Nå fantes det rundt 40 kvinner som drev med judo i Norge, og på landsbasis under ti judoklubber. Avisa påstår at det var omtrent 700 judoklubber i Sverige. (Det var selvsagt ikke 700 klubber i Sverige. Det korrekte er omtrent 70 klubber og rundt 3000 utøvere.)

Forbundets egne referater viser samtidig at kvinner begynte å få plass i den organiserte judoen. På sommerleiren på Blaker i juni 1968 var det «12 deltagere, deriblandt en kvinne». Samme høst ble Kvinnelige Studenters Idrettslag, KSI, opptatt i Norges Judoforbund, og de fikk stemmerett ved valget på tinget.

I 1971 ble noen av kvinnene som trente judo, også synlige som representanter og formidlere av sporten. Rose Marie Andersen representerte Norge på den europeiske judounionens kongress sammen med fungerende president Atle Lundsrud.

Kristin Hunstad var sekretær i Undervisnings- og Instruksjonskomiteen og demonstrerte judo sammen med Hans Petter Andreassen i gymnastikklærernes forening.

Dommerrapporten for 1971 nevner «1 shiai for damer, gutter og juniorer». Det må jo bety at det ble arrangert offisielle og organiserte konkurranser for kvinner før landsstevnet i 1972.

I 1972 finner vi et konkret konkurranseresultat for jentene. NJF fylte fem år som forbund den høsten, og feiringen falt sammen med det aller første landsstevnet for gutter, jenter og yngre juniorer. Stevnet ble arrangert av NJJK og NJF på Tveita ungdomsskole i Oslo, lørdag 10. juni. Av rundt 90 påmeldte var det 62 som stilte opp, og tre av dem var jenter. Guttene fikk plass i seks ulike vektklasser, mens jentene ble samlet én vektklasse.

Nina Nessing fra NJJK, ble nummer 1.

Det er, så vidt jeg har funnet, det tidligste dokumenterte konkurranseresultatet for en navngitt kvinne i norsk judo før årstinget i 1975 vedtok et fast årlig mesterskapstilbud for kvinner. Men det sier også noe om hvor tynt grunnlaget fortsatt var. Jentedeltagelsen klarte altså knapt å stille nok deltagere til å fylle seierpallen.

På landsstevnet på Nesodden 3. juni 1973 står fem klassevinnere oppført på jentesida: Mona Engebretsen fra Marienlyst, Anita Frogg fra Ippon, Beate Fjellberg fra Nesodden, Signe Skylvik fra Budosør og Kari Lervik fra Namsos.

De få kvinnene som deltok på treninger og konkurranser, begynte ganske raskt å melde seg på ulike trener- og dommerkurs. Agneta Berner var blant de ti som deltok på Trener 1-kurs høsten 1972. Dommerkomiteens rapport for 1973 oppgir at Agneta Berner, Unni Gran og Nina Nessing fikk C-lisens som dommere.

1973–1975: Kampen om plassen

Oversikten over norske dangrader viser at Michele Badertscher ved OSI Judo tok 1. dan 9. oktober 1975. Hun ble, hvis jeg leser kildene korrekt, den første kvinnen i Norge med svart belte i judo.

Klubbstyrene på denne tida var «omtrent totalt dominert av menn», og dette gjaldt selv i klubber der kvinner utgjorde nesten halvparten av medlemmene. Men nå var det i ferd med å skje noe med innstillingen til jenter i judo. I Norsk Judo (1974) kan vi lese et innlegg skrevet av Bård G. Jørgensen og Torill Myklebust. Det har tittelen «Kvinner og judo!»

Poenget de vil få fram er at det i Nordisk Judo Unions egne statutter står skrevet at forbundet er upolitisk og ikke skiller mellom rase, religion, nasjonalitet eller kjønn. Forfatterne bak innlegget hevder at praksis og teori ikke stemmer overens. Det arrangeres ikke NM for kvinner, kvinner er utelukket fra de fleste andre stevner, og det gamle graderingssystemet var «direkte diskriminerende», fordi kampgradering rett og slett var umulig for jenter som ikke fikk delta i konkurranser. Kravet deres er «full likestilling i alle framtidige arrangementer».

Svaret kommer fra viseformann Trygve Aas i samme nummer. Han viser til at Den europeiske judounionen (EJU) i desember hadde sendt ut et spørreskjema til medlemslandene om kvinnelige judoutøveres situasjon. NJF videresendte spørsmålene til judoklubbene i Norge, men fikk bare svar fra 8 av 30 klubber.

Av de åtte som svarte ønsket sju at det skulle arrangeres mesterskap for kvinner. Spørreskjemaene antyder at 15–20 prosent av Norges judokaer var kvinner. Aas nevner også at det, så vidt han vet, ble arrangert et VM for kvinner allerede i 1973, mens land som England og Tyskland først i «senere år» hadde fått egne stevner. Sverige, som lå et godt stykke foran Norge på dette feltet, arrangerte visstnok sitt første nasjonale mesterskap for kvinner også først i 1973. Her tok Aas trolig feil. Det første offisielle VM for kvinner kom ikke før i 1980, i New York. At selv viseformannen satt med så løse opplysninger, sier mye om hvor lite dette var prioritert.

Aas nevner også «Stevnet i Fredrikstad» som samlet 15 damer. Videre skriver han at før NJF kan arrangere et nasjonalt mesterskap, må det først arrangeres flere ordinære stevner, slik at interessen kan måles. NJF kan ikke pålegge en stevnearrangør å ta med kvinneklasser. Det må være frivillig for den enkelte klubb.

Sett med dagens øyne og innstilling til likestilling og rettigheter virker dette usedvanlig passivt. Her er det ikke et forbund som akkurat går i bresjen for kvinners deltagelse. Nå skal det også sies at mye endret seg ellers i samfunnet i disse årene. I 1973 fikk vi vår aller første kvinne som leder av et politisk parti, da Berit Ås ble leder for utbryterpartiet Demokratiske Sosialister (AIK). Ved valget samme år steg kvinneandelen på Stortinget til rundt 16 prosent, opp fra drøyt 9 prosent i forrige periode. Det fantes ingen lov mot diskriminering. Kvinnekampen var i full gang, med kvinnefronten, kampen for selvbestemt abort og feminismen på full fart framover. Men det var ikke gjort i en håndvending å endre samfunnet, og heller ikke på judomatta skulle det vise seg.

Likevel skjedde det små endringer som over tid skulle bety ganske mye. På årstinget i 1974 ble det vedtatt å innføre kampgradering parallelt med teknisk gradering. Det var mildt sagt et jevnt løp, med 22 stemmer mot 21 og fem avholdende. I et forslag til nytt graderingsreglement datert 29. september 1975 ble likheten mellom kjønnene tydelig formulert: «Alle medlemmer (kvinner og menn) i klubber tilsluttet NJF over 16 år graderes etter samme felleskrav som angitt i disse regler.»

Dokumentet er et forslag, og viser ikke hvilke regler som faktisk trådte i kraft. I dokumentene fra årstinget i 1975 står det bare at TK (teknisk komité) hadde vært opptatt av graderingsreglementet, og dette viser at felles graderingskrav sto på dagsordenen.

Forslaget til endring av reglene løste likevel ikke nødvendigvis problemet Jørgensen og Myklebust hadde pekt på. Dersom kvinner hadde færre konkurranser å delta i, så ville muligheten til å samle kamppoeng fortsatt være dårligere. Forslaget åpnet riktignok for teknisk gradering til svart belte uten kamppoeng. Men spørsmålet var stadig vekk om kvinner hadde samme mulighet til å velge graderingsvei som mennene – og i praksis var svaret på det spørsmålet et klart og tydelig NEI!

I graderingsreglementet som ble ajourført 1. januar 1983, ser vi at forbundet har forsøkt å løse denne floken. Ved kampgradering til 1., 2. og 3. dan var kravet 300 poeng for menn og 200 for kvinner. Reglementet åpnet også for andre graderingsveier. Kvinner trengte altså færre kamppoeng enn menn. Det var i alle fall en anerkjennelse av at kvinner hadde færre muligheter til å hente poeng på grunn av konkurransetilbudet – og antall kvinner i norsk judo.

Spenningen mellom kravet om full likestilling og forbundets forsiktige tilnærming kommer tydelig fram på årstinget 29. november 1975. Der ble det vedtatt med 24 stemmer mot 4 at det hvert år skulle arrangeres landsstevne for jenter og «uoffisielt NM for damer». Kvinnene fikk altså et vedtak om et fast, årlig konkurransetilbud. Men mesterskapet ble fortsatt betegnet som uoffisielt.

På samme ting fikk landsstevnet for gutter og yngre juniorer status som offisielt NM, og det ble vedtatt et offisielt NM for eldre juniorer fra 1976. Budosør foreslo at kvinnenes individuelle norgesmesterskap skulle få offisiell status fra 1976 og bli en fast årlig tradisjon. Det forslaget ble trukket, uten at vi får vite årsaken til det.

Nina Nessing, som vant jenteklassen på Tveita i 1972, ble den første til å prege det nye mesterskapet. Hun vant damenes NM i 1976, 1977 og 1978. Men titlene var uoffisielle, og klubbene fikk ikke reisestøtte på lik linje med andre norgesmesterskap.

Samtidig valgte det samme tinget et forbundsstyre med tre kvinner blant fem ordinære medlemmer: Mona Lørdahl fra Fredrikstad som kasserer, Wenche Andreassen fra Marienlyst som sekretær og Anne Valeur fra KSI som styremedlem. Formann Odd Johnsen og nestformann Leif Aannestad fylte de to øvrige plassene. Kvinnene var altså i flertall i det nyvalgte styret, selv om ledervervene ble tildelt menn.

Kvinneflertallet ble imidlertid kortvarig. Årsberetningen oppgir at Anne Valeur ble permittert fra styrevervet i april 1976 og Mona Lørdahl i august samme år. I den neste styreperioden var Wenche Andreassen nestformann og Mona Ekeheien sekretær. Etter valget i 1978 var Ekeheien eneste kvinne blant de fem ordinære styremedlemmene. Året etter besto det ordinære styret utelukkende av menn. Jeg vet ikke hvorfor kvinneandelen falt så plutselig, men 70-tallet var nok preget av store svingninger når det gjelder representasjon.

Mønsteret kjenner vi igjen fra andre idretter. I en kartlegging av idrettslag i Alta kommune fant idrettsforsker Jorid Hovden at kvinner sjelden nådde lederverv, men i stor grad ble kanalisert inn i arbeidskrevende, men mindre synlige roller som kasserer og sekretær.

1977–1982: Reisen til Paris

Karen Øien fra KSI regnes som Norges første kvinnelige deltaker i et internasjonalt mesterskap. Hun stilte som Norges eneste representant i den letteste klassen (-48 kg) under det tredje EM for damer, arrangert i Arlon i Belgia 1.–2. oktober 1977. Stevnet samlet 100 kvinner fra 15 land, og Norden var godt representert: Danmark med én utøver, Sverige med fem, Finland med to og Norge med Øien.

Karen fikk en tøff trekning. Allerede i første kamp møtte hun den italienske Emilia Davico som ble europamester i 1974, EM-sølvvinner året før i Wien, og en av de store forhåndsfavorittene. Øien ga likevel god motstand; ifølge Norsk Judo hadde hun det sterkeste angrepet i kampen. Da hun gikk for en tomoe-nage, glapp imidlertid kastet: Davico falt oppå og gikk rett over i hon-kesa-gatame, og der ble Øien holdt fast. Davico selv nådde ikke medaljeplass. Hun endte på femteplass etter tap for de som etter hvert ble sølv- og bronsevinnere. Dermed ble det heller ingen rekvalifisering på Øien.

I Norsk Judo oppsummeres inntrykket som at nivået lå «et stykke over det norske», men var ikke uoppnåelig «om en er villig til å satse mer på damene».

Konkurransetilbud i utvikling

Hjemme var faktisk konkurransetilbudet i utvikling. I rapporten til årstinget i 1979 beskrev styret at de hadde tatt initiativ til en NorgesCup for både kvinner og menn. Blindern Cup, Trønder Cup, Vestkystcup og Østfold Cup inngikk i opplegget, og styret ønsket å utvide tilbudet til flere landsdeler. Dette var en konkret oppfølging av et behov kvinnene hadde pekt på i flere år. Resultatet var flere muligheter for kvinner til å konkurrere på lik linje med mennene.

I 1979 fikk også kvinneklassen sin egen kongepokal, fjorten år etter at herrene hadde fått sin. Den første vinneren var Inger Lise Solheim fra Marienlyst Judoklubb.

Sakte, men sikkert vokste det fram flere organiserte tilbud til kvinnene. I 1978/79 kan vi lese at det ble arrangert fire landslagssamlinger for damelaget. Herrelaget hadde seks samlinger, og juniorene hadde femten, men det var i alle fall noe på gang.

Spørsmålet om offisiell status var fortsatt ikke løst. I et brev til forbundet 28. februar 1979 foreslo NJJK at NM for damer skulle få offisiell status. Som et alternativ ba klubben om at det uoffisielle mesterskapet i det minste skulle få reisestøtte på lik linje med andre NM.

Samme måned sendte KSI inn et forslag, signert Gry Alexandersen, om både individuelt NM og lag-NM for kvinner. På årstinget 31. mars og 1. april ble det enstemmig vedtatt at mesterskapet skulle hete “Norgesmesterskap”. Likevel endte det med at hele forslaget ble sendt videre til styret uten realitetsbehandling.

I praksis skjedde endringen ganske raskt. Drammen JK arrangerte “NM damer og landsstevnet for piker” i 1979. I 1980 fikk åtte klubber til sammen 7 207 kroner i reisestøtte til damenes individuelle NM i Trondheim. Lag-NM kom også i gang. Seks kvinnelag deltok i Trondheim i 1980, sju på Ås i 1981 og sju hos OSI/KSI i 1982.

Karusellen beveger seg som standard. Dra sideveis for å styre retning og fart. Trykk for å pause eller starte. Når karusellen har fokus, kan du bruke venstre og høyre piltast.

Sveip • trykk for pause

← ❚❚ →

Hvordan havnet man egentlig i judo på denne tida? For Kari Nordheim gikk veien gjennom studentmiljøet. I 1977 ble hun kjent med Yoshi Murakami, som inviterte henne med i judogruppa til KSI/OSI. For å få være med måtte hun melde seg opp som student, og hun ble værende så lenge at det endte med hovedfag. «Så morsomt var det å være der», skriver hun. Hun hadde lenge hatt lyst til å trene kampsport og var godt trent fra svømming og håndball. Med sine 180 centimeter fant hun ingen jenter på sin egen størrelse, så hun trente mye med gutta..

Internasjonalt gjennombrudd?

1982 er året norsk judo pleier å datere sitt internasjonale gjennombrudd til. I forkant av dette melder Norges Judoforbund i bladet Norsk Judo nr. 1/1981 at de nettopp har ansatt en fast trener for damelandslaget, sveitseren Hans Badertscher. Dette er «mannen vi håper vil bringe våre damer opp på medaljeplassene under EM i 1982». NJFs eget tingpapir fra 1981 slår fast at dette er «en sterk prioritering av dame-judoen».

Intensjoner og ambisjoner for kvinnejudo var på rett vei, men man støtte raskt på økonomiske utfordringer. Det ble for eksempel for dyrt å sende deltagere til kvinnenes VM i New York i november 1980. Den økonomiske støtten tok seg gradvis opp, men samtidig kan man jo ikke trylle fram penger. Alt henger sammen med medlemstall, sponsing og oppmerksomhet.

Landslagskomiteens rapport for 1981 nevner blant annet et tilskudd på 15 000 kroner fra Kreditkassens filial på Bekkestua, særskilt til damelandslaget. Omregnet til dagens verdi (2025) tilsvarer dette omtrent 60 000 kroner. Samtidig kostet for eksempel en flybillett til New York i 1981 rundt 5000 kroner én vei.

I praksis reiste utøverne ofte i bil når de skulle rundt i Europa for å få internasjonal trening og delta i konkurranser. Det var billigste reisemåte som gjaldt, forteller Gry Alexandersen. Og det ble flere turer, blant annet til en treningsleir i Sainte-Maxime med de franske judojentene og til et judosenter i London.

Kari Nordheim husker det samme. Til Trøndercup gikk turen med tog, og til Husqvarna i Sverige med leiebil, ofte med henne selv bak rattet før hun skulle stå på matta. «Disse reisene mener jeg vi betalte selv», skriver hun. Lenger ned i Europa var det Frank Buch som kjørte.

Treningsleiren i London i 1981, sammen med Hans Badertscher, var langt fra glamorøs. Utøverne bodde under det Nordheim kaller «kummerlige forhold», og de fikk ikke gå ut alene om kvelden. En av nettene er hun sikker på at de hørte et drap i bakgården. Hver dag måtte de reise langt med undergrunnsbanen for å komme seg til trening, og judodraktene som hang til tørk i treningslokalene hadde hadde rukket å bli tørre siden dagen i forveien.

Karusellen beveger seg som standard. Dra sideveis for å styre retning og fart. Trykk for å pause eller starte. Når karusellen har fokus, kan du bruke venstre og høyre piltast.

Sveip • trykk for pause

← ❚❚ →

Leiren i Sør-Frankrike holdt til i Golf Blue ved Sainte-Maxime. Dit reiste utøverne hver for seg, og Nordheim tok toget. Ingen leder var med, så hun fikk selv ansvaret for å føre lister over hvem som trente og hva treningsopplegget var hver dag. På leiren var Kristin, Inger-Lise, Line, Heidi, Anne-Berit, Vigdis, Siren, Åse, Gry, Hanne-Eva, Pia, Gerd, Bjørg, Eli, Hilde og Kari selv.

Dommerskandalen!

Heidi Andersen hadde nesten skapt norgeshistorie allerede ved EM 1981 i Madrid. I bronsefinalen fikk hun inn et rent kast på motstanderen, og hoveddommeren dømte umiddelbart waza-ari. Den ene kantdommeren var enig, mens den andre mente fem poeng. Likevel omgjorde han avgjørelsen og ga Heidi Andersen yoko, fem poeng. Det avgjorde i praksis kampen, for da motstanderen litt senere fikk koka, var det nok til å tippe seieren i hennes favør. «Dommerskandalen» ble debattert i norske judokretser i etterkant, og NJFs leder Hans Petter Andersen krevde overfor Dagbladet at den nederlandske dommeren ble suspendert fra internasjonal dømming.

Norge arrangerte EM for kvinner i Nadderudhallen 13. og 14. mars 1982, med Atle Lundsrud fra Ippon Judoklubb som stevneleder. Vi stilte med utøvere i alle vektklasser – selv om resultatene uteble, var dette glimrende internasjonal erfaring – bare et halvt år før VM.

Samme høst reiste nemlig landslaget videre til VM i Paris. Før avreise til VM ble Inger Lise Solheim (22) og Heidi Andersen (19) portrettert i Fredrikstad-avisen. De var begge fra Oslo sentrum, kjente hverandre godt, og begge hadde blitt «lurt» inn i judo av sine storebrødre for seks-syv år siden.

I VM i Paris deltok Norge med seks kvinner: Kristin Øygarden (−48 kg), Line Bergene (−56 kg), Inger Lise Solheim (−61 kg), Heidi Andersen (−66 kg), Kari Nordheim (−72 kg og åpen klasse) og Gry Alexandersen (+72 kg).

Heidi Andersen konkurrerte i utgangspunktet i vektklassen inntil 61 kg. Det var samme vektklasse som Inger Lise Solheim. Etter Nordisk Mesterskap høsten 1981 fikk Andersen beskjed om at hun måtte flytte opp til inntil 66 kg til EM-82, rett og slett fordi hun til da hadde tapt alle sine kamper mot Solheim. Avgjørelsen var tung å svelge, men det skulle vise seg å være en klok avgjørelse.

Karusellen beveger seg som standard. Dra sideveis for å styre retning og fart. Trykk for å pause eller starte. Når karusellen har fokus, kan du bruke venstre og høyre piltast.

Sveip • trykk for pause

← ❚❚ →

I Paris løste det seg nemlig på beste vis for begge utøverne. Inger Lise Solheim tok sølv i klassen inntil 61 kg. I finalen møtte hun franske Martine Rottier i en tett kamp der Rottier holdt henne nede i ne-waza i nesten hele kampens fem minutter. Det ble ingen scoringer, og til slutt vant Rottier på hantei. Med finaleseieren ble Rottier verdensmester. Hun tok i alt tre EM-titler i klassen gjennom karrieren, og ble i årene etterpå en av de ledende utøverne internasjonalt i sin vektklasse.

Heidi Andersen tok bronse i sin nye klasse, inntil 66 kg. I hennes vektklasse var det franske Deydier som vant.

Dette var Norges aller første VM-medaljer i seniorjudo, og i nasjonssammendraget endte Norge på en delt sjetteplass (0–1–1), foran judonasjoner som Nederland, Østerrike og Italia. Det var til sammen 36 nasjoner som deltok, så dette var et knallsterkt lagresultat!

De fire andre norske deltagerne kom ikke på pallen. Øygarden tapte sin første kamp på yuko mot japanske Nakahara, som selv endte med bronse i klassen. Bergene røk ut i sin andre kamp. Hun husker konkurransen som intens: «Ser fortsatt for meg den store hallen i VM i Paris. Diger.» Både Nordheim og Alexandersen endte på 7. plass i sine klasser.

Kari Nordheim husker også at stemningen var helt spesiell. Hallen var tettpakket rundt de to mattearealene, og publikum kunne idretten godt. De fulgte med på hver lille bevegelse som kunne gi poeng. Under en av kampene hennes begynte publikum å rope «Kari, Kari!» i takt. Hun ble litt overrasket, for var hun virkelig så kjent? Det viste seg at det var jenta på nabomatta som het Karin.

Selv mente hun at hun var godt trent, men hun hadde lite å sammenligne med utover de skandinaviske jentene og kampene fra EM. Den første kampen måtte hun vinne. Motstanderen var like høy som henne, så hun var optimistisk, «men jeg klarte ikke å rikke henne». Fra treneren kom det en klar beskjed: «Få ut finger’n!» Nordheim kan forstå det: «og det skjønner jeg jo, for det så ikke ut som om jeg gjorde noe.»

Prestasjonen i Paris fikk internasjonal oppmerksomhet. Heidi Andersen og Inger Lise Solheim ble invitert til Fukuoka Women’s Championship i Japan som er et av de aller mest prestisjefylte internasjonale mesterskapene for kvinner. Der inviterte Japan alle medaljevinnerne fra EM og VM det foregående året.

Karusellen beveger seg som standard. Dra sideveis for å styre retning og fart. Trykk for å pause eller starte. Når karusellen har fokus, kan du bruke venstre og høyre piltast.

Sveip • trykk for pause

← ❚❚ →

«Gjennombrudd for norsk dame-judo» sto på trykk i 1982, skrevet av landslagstreneren selv, Hans Badertscher.

Landslagets årsrapport viser hva gjennombruddet krevde av kvinnene. Landslagsleder Misj (Michele) Guenin la vekt på den ukentlige treningen på NIH og lagfølelsen Badertscher hadde bygget opp, men utøverne hadde også selv tatt på seg store deler av reiseutgiftene. Opplegget rundt landslaget ble beskrevet som relativt godt «administrativt, ikke økonomisk», og flere på landslaget mente de ikke hadde fått den økonomiske hjelpen de var blitt forespeilet.

Fra utøvernes side fikk Hans Badertscher gode skussmål. Ifølge Kari Nordheim var han ikke så opptatt av hva japanerne mente var de riktige kastene og teknikkene, men av hva som passet kvinners kropper. Slik hun forklarer det, er kvinner i snitt lengre i beina og kortere i overkroppen enn menn, og har mindre eksplosivitet, og da gir andre teknikker uttelling. Treningen var hard: mye løping i bratte bakker med sandsekker for å bygge kondisjon i overkroppen. «Og jammen var det på tide at vi fikk oppfølging», skriver hun, «for vi ble oppfattet som mer seriøse og treningsvillige enn gutta.»

Her skal det nevnes at Kari Nordheim ikke er en hvilken som helst kilde når det gjelder Badertscher: De to giftet seg i 1983, året etter VM i Paris, og bodde lenge i Nittedal før de i 2020 flyttet til Dyrøya i Troms, ikke langt fra der Kari kommer fra. (Sønnen deres, Ulrik Badertscher, har for øvrig gjort seg bemerket i en helt annen idrett, nemlig som snowboardkjører.)

Line Bergene kom inn på landslaget som 15-åring og var blant de første kvinnene i Norge som tok 1. dan. Det skjedde i 1983. Dette var en generasjon utøvere med dyp kjærlighet til sporten. Men hun forteller også at det kunne være ganske overveldende å delta i de største stevnene.

Norsk judo hadde altså noen meget dyktige utøvere, men var samtidig ekstremt sårbart: den svake økonomien – som landslagsledelsen selv omtalte som svært dårlig – og det lave antallet kvinner i norsk judo ga lite forutsigbarhet.

Nå, i september 2026, 44 år senere, kan vi slå fast at vi har hatt 37 utøvere med i VM for seniorer, og to av disse har tatt medalje: Heidi Andersen og Inger Lise Solheim.

Test deg selv

3 spørsmål

Tempo

15 sekunderIngen tidsfrist

Start quiz

Veien videre

Der slutter den første delen av historien. Norsk judo hadde nettopp tatt sine første VM-medaljer noensinne, og samtidig var halve landslaget i ferd med å forsvinne ut av konkurransejudo.

I neste del skal det handle om hva som skjedde da kvinnene tok med seg medaljene inn i møterommene og krevde en større del av ansvaret for styringen av norsk judo. Svaret de fikk, gjentatte ganger, kan kanskje forklare hvorfor denne historien aldri fikk den jevne stigningen man skulle tro et internasjonalt gjennombrudd ville gi.

Stikkord

• kvinner
• norsk judo

Kilder Vis

Oppdatert oktober 2026 med opplysninger fra Kari Nordheim.

• Aas, T. (1974). Kommentar til «Kvinner og judo». Norsk Judo, 3(2), 8–9. Norges Judoforbund.
• Badertscher, H. (1982). Judo-VM for damer i Paris: Gjennombrudd for norsk damejudo. Norsk Judo, (1), 16–17. Norges Judoforbund.
• Berger, K. (1965a). Pass opp, jenta kan judo! Aktuell. Nasjonalbiblioteket.
• Berger, K. (1965b). Ungdom på nonnetreff. Aktuell. Nasjonalbiblioteket.
• Burde konkurranse-idrett forbys for kvinner? (1963). Vårt Blad. Norges Kooperative Landsforening. Nasjonalbiblioteket.
• Det går i luftige kast og lynkvikke JUDO-parader hos «Nonnene». (1966, 5. februar). Nordlands Framtid. Nasjonalbiblioteket.
• Dypvik, A. S. (2011, 30. mai). Musklar og medisin. Kilden kjønnsforskning.no. https://kjonnsforskning.no/nb/2011/05/musklar-og-medisin
• Ekeheien, M. (1977). Avstand til Europa-toppen: Fra EM for damer i Arlon, Belgia, 1. og 2. oktober 1977. Norsk Judo. Norges Judoforbund.
• Fasting, K., Sand, T. S., Sisjord, M. K., Thoresen, T., & Broch, T. B. (2008). Likestilling og mangfold i norsk idrett: Bedre med flere på banen! Likestillings- og diskrimineringsombudet. https://www.ldo.no/globalassets/brosjyrer-handboker-rapporter/rapporter_analyser/rapporter_diverse/idrettsrapport-2008-for-web.pdf
• Hallo, kan jeg få snakke med … Heidi Andersen, 1. dan, −66 kg, NJJK. (1983). [Intervju]. Norsk Judo, (1), 6. Norges Judoforbund.
• Hjertnes, H. (1981). Gull til Inger Lise Solheim, MJC, i åpent tysk mesterskap: Også jenter kan judo. Norsk Judo, (2), 6. Norges Judoforbund.
• Holm-Hansen, B. (1964). Nifse kvinner. Vårt Blad. Norges Kooperative Landsforening. Nasjonalbiblioteket.
• Hovden, J. (1989). Ei framtid for kvinner i organisert idrett? Kvinners interesseforvaltning og ressursforhold i idrettslaga. Nytt om kvinneforskning, 13(4), 45–51.
• Hovden, J. (2003). Idrettens kjønnspolitikk frå syttitalet til tusenårsskiftet: Eit mannsdominert landskap. Kvinnehistorie.no. https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1981
• Jiu-jitsu i skolen? (1964). [Leserinnlegg signert «Vesla»]. Aktuell. Nasjonalbiblioteket.
• Judo – en sport for gentlemen. (1968, 21. september). Demokraten. Nasjonalbiblioteket.
• Judoinfo.no. (u.å.). Norges Judoforbund: Offisielle dokumenter, vedtak og historisk materiale [Digitalt arkiv]. Hentet 12. september 2026 fra https://judoinfo.no/arkiv/njf/
• Jørgensen, B. G., & Myklebust, T. (1974). Kvinner og judo! Norsk Judo, 3(2), 8–9. Norges Judoforbund.
• Katolsk Informasjonstjeneste. (2010, 26. april). Sr. M. Carmel Daly OP in memoriam. Den katolske kirke. https://www.katolsk.no/nyheter/2010/04/26-0002
• Klæboe, L. (1969). Her får gutta stryk. Nå. Nasjonalbiblioteket.
• Kvinneidrett. (1974). Norsk Judo, 3(1). Norges Judoforbund.
• Landsstevnet for gutter, jenter og yngre juniors 1972. (1972). [Resultatliste]. Norsk Judo, 1(1), 12–13. Norges Judoforbund.
• Midtlund, A. (2025, 14. desember). Gjennombrudd for norsk damejudo – VM i Paris 1982. Judoinfo.no. https://judoinfo.no/gjennombrudd-for-norsk-damejudo-vm-i-paris-1982/
• 1980 World Judo Championships. (u.å.). I Wikipedia. Hentet 18. september 2026 fra https://en.wikipedia.org/wiki/1980_World_Judo_Championships
• Norderval, I., & Holm, J. (2026, 22. juni). Berit Ås. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berit_%C3%85s
• Norges Judoforbund. (1975). Årsting 1975 [Skannet dokument]. Judoinfo.no. https://judoinfo.no/dokument/1975-njf-arsting/
• Norges Judoforbund. (1981). Årsting 1981 [Skannet dokument]. Judoinfo.no. https://judoinfo.no/dokument/1981-njf-arsting/
• Norges Judoforbund. (u.å.). I Wikipedia. Hentet 18. september 2026 fra https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Judoforbund
• Norsk Judo. (1979). Norsk Judo (Nr. 1). Norges Judoforbund.
• Olsen, T. (2003, 7. september). Hilsen ved 50-årsjubileet for dominikanerinnene i Bodø. Den katolske kirke. https://www.katolsk.no/tro/tema/historie/jub_50_art
• Redaktørens spalte: Om ansettelsen av Hans Badertscher som damelandslagstrener. (1981). Norsk Judo, (1), 3. Norges Judoforbund.
• Selvforsvarsleir for kvinner i alle aldre [Plakat]. (1970). Nasjonalbibliotekets fotosamling.
• Småplukk: Notis om Karen Øien. (1977). Norsk Judo, 4(1). Norges Judoforbund.
• Statistisk sentralbyrå. (1973). Statistisk ukehefte nr. 46, 1973. https://statbank.ssb.no/a/histstat/us/su_197346.pdf
• Stortinget. (u.å.). Kvinner i politiske maktposisjoner. Hentet 18. september 2026 fra https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/kvinner-pa-stortinget/Kvinner-paa-Stortinget/
• Vibe, A.-M. (1998). Kvinneidrettsrevolusjonen på 1970-tallet. Kvinnehistorie.no. https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2088
• von der Lippe, G. (1989). Kvinneutvalg – organisering av kvinners «særinteresser» i idretten. Nytt om kvinneforskning, 13(4), 34–44.