Fra sekkotsu til osteopati og judoterapi

Bonesetters er et ord som ofte dukker opp når jeg leser om judoens historie. Mange av judotrenerne, eller jujutsutrenerne i enda eldre tider, jobbet som bonesetters. Men hva i alle dager er det?

Først tenkte jeg at det var snakk om kiropraktorer, for det synes jeg var veldig nærliggende med tanke på den intuitive forståelsen av begrepet, altså noen som styrer og steller med skjelettet. Men det er ikke snakk om kiropraktikk. Bonesetters manipulerer også ledd, men ikke på samme måte. Her er det rett og slett snakk om mange parallelle tradisjoner og fagfelt, men med noen nyanser og forskjeller vi skal komme tilbake til.

Flere steder møter vi også begrepet osteopati, og da er vi fortsatt i et område av helse og kropp som jeg ikke har erfaring med eller greie på. Og når man ikke har greie på noe, så må man jo finne ut av det: Som sagt, så gjort! Og her skal jeg prøve å forklare noe av det jeg har funnet ut.

Før vi går i gang har jeg en liten advarsel, eller disclaimer som vi ville sagt på engelsk. Flere av begrepene jeg skal fortelle om her, har mange effekter og påståtte effekter jeg ikke kan stå inne for. Hensikten min er ikke å framsnakke eller baksnakke disse retningene og systemene. Jeg ønsker bare å forstå sammenhengen mellom judotrenere, jujutsutrenere og et bestemt yrkesvalg som flere av dem tok da det ble vanskelige å livnære seg kun som kampformtrener.

Det er en god del begreper å holde styr på når man snakker om manipulering av kropp og skjelett. Jeg skal absolutt ikke ta for meg alt, men skal stort sett snakke om retninger som er beslektet med eller ligner på osteopati. Her er en kort oversikt over de vanligste begrepene:

To spor

Da jeg undersøkte dette nærmere tok det ikke lang tid å oppdage at der er særlig to parallelle spor som er aktuelle for vårt fokus. Ikke overraskende er det japanske sporet langt eldre enn det vestlige. Derfor starter jeg der, i Japan.

Og bare for å gjøre det tydelig: Dette er først og fremst noe jeg er interessert i fordi mange jujutsutrenere, og etter hvert judotrenere, drev med dette.

Sekkotsu

Uansett hvordan vi omtaler disse begrepene, så handler det om former for behandling. De som oppsøker en bonesetter er ute etter å fikse et problem, kvitte seg med en form for smerte eller ubehag, ordne opp i en fysisk utfordring.

Dette har man holdt på med lenge i Japan, og det som er ekstra spennende er at det har sitt utspring i kampformer. Samuraiene lærte ikke bare hvordan man skulle beseire en motstander, men også hvordan man kunne helbrede skader etter kampen.

Tradisjonelle jujutsu-manualer fra Japans borgerkrigstid (Sengoku-perioden, 1467–1615) beskriver sappo (drapsteknikker) og kappo (gjenopplivings- og helbredelsesteknikker) som to sider av samme sak.

Mye av dette er videreført i moderne japanske kampformer, og det har ikke minst judo bidratt sterkt til. I Japan er det faktisk en terapiform som kalles judo-terapi, på japansk judo seifuku eller sekkotsu.

 Sekkotsu (骨接ぎ) betyr noe sånt som benkorrigering. De tre japanske tegnene, som uttales hone-tsugi eller kotsu-tsugi når de står hver for seg, kan deles opp i to ord, og de betyr direkte oversatt:

• 骨 (hone / kotsu) = bein
• 接ぎ (tsugi) = å sette sammen, koble på, feste

Direkte oversatt blir det altså “bein-sammenføyning” eller “bein-setting”. På grunn av en eller annen regel, som jeg ikke har greie på, uttales disse tre tegnene sekkotsu når de står rett etter hverandre.

De tidligste kildene

De tidligste skriftlige kildene om bein- og leddbehandling i Japan finner vi helt tilbake i Heian-perioden (794–1185). I det klassiske medisinske verket Ishinho (石壁), skrevet rundt år 984, finnes det beskrivelser av hvordan man behandler skulder ut av ledd, beinbrudd, forstuinger og sår. Dette verket regnes blant de viktigste røttene til judo-terapien.

Utover i Edo-perioden (1603–1868) ble denne folkemedisinen videreutviklet og systematisert. Mange fremstående leger og kampsportmestere bidro med sine kunnskaper og innsikter om hvordan skjelettet og kroppen fungerer.

På midten av 1700-tallet ble den første spesialiserte boken om beinsetting utgitt i Japan av Hoyoku Takahashi (1746). Denne teksten regnes som startskuddet for systematisert judo-terapi, og i kjølvannet av denne kom det flere andre viktige bøker om sekkotsu.

Disse bøkene, spesielt utover på 1800-tallet, bidro til å bygge bro mellom tradisjonell japansk behandlingskunst og ny innsikt fra vestlig medisin. Hanaoka Seishu skrev for eksempel tekster om dette temaet, og de tekstene var tydelig påvirket av hollandsk og vestlig legekunst.

Judo-terapien, som altså i utgangspunktet hadde over 1000 år gamle røtter, absorberte impulser fra utlandet, blant annet fra kinesiske, nederlandske, tyske og britiske kilder. Dermed ble sekkotsu en blanding av gammel østlig visdom og de nyeste medisinske fremskritt – en kontinuerlig evolusjon av behandlingsmetoder.

Kiropraktikk eller osteopati?

Det er verdt å merke seg at det som ble kalt sekkotsu i Edo-perioden, minner mye om det vi i dag forbinder med kiropraktikk og osteopati.

Forskjellen er selvsagt at sekkotsu har en mye eldre historikk. Mens osteopati og kiropraktikk først oppstod i vesten på slutten av 1800-tallet, hadde japanerne allerede praktisert slik «beinmanipulasjon» i hundrevis av år.

Fra forbud til fornyelse

Midt på 1800-tallet gjennomgikk Japan en dramatisk modernisering. Under Meiji-restaureringen eller -gjenoppbyggingen (1868–1912) ble vestlig skolemedisin innført som standard, og mange tradisjonelle behandlingsformer ble undertrykt.

Som vi har hørt og lest utallige ganger, så var dette akkurat samtidig med at judo ble utviklet av Jigoro Kano. Og judo var jo nettopp en modernisering av jujutsu, et slags forsøk på å ivareta og fornye en gammel tradisjon i tråd med Meiji-epokens krav. Dette gjorde seg også gjeldende for medisin – bort med det gamle og inn med det nye.

I 1894 gikk det så langt at myndighetene forbød profesjonell bensetting ved lov. Nå var det riktignok ikke én spesifikk lov fra 1894 som uttalte at «bone‑setting business was abolished», men det ble innført reguleringer som stilte krav til alle som skulle drive med medisinsk praksis – inspirert av vesteuropeiske ordninger.

Fra 1894 (Meiji 7) måtte alle som skulle praktisere medisin ha en bestemt sertifisering. Tradisjonelle utøvere av sekkotsu kunne ikke lenger operere lovlig med mindre de tok prøvene og fikk autorisasjon.

Kort sagt: det var ikke én lov som eksplisitt forbød sekkotsu, men systemet med sertifisering og autorisasjon, medførte i praksis at tradisjonell «bonesetting» ble ulovlig for alle som ikke hadde autorisasjon.

For alle de som drev med sekkotsu var dette en svært vanskelig periode.. Ferdighetene og teknikkene de hadde fått overlevert gjennom generasjoner, sto i fare for å dø ut!

Redningen for sekkotsu skulle komme fra uventet hold: Jigoro Kano, grunnleggeren av moderne judo, og andre ledende judotrenere så verdien av sekkotsu og delte bekymringen for at denne japanske arven skulle forsvinne.

For å motvirke denne krisen støttet Jigoro Kano opprettelsen av en organisasjon for judo-terapeuter som et ledd i å sikre behandlingsformens rettslige status.

I 1920 reviderte Innenriksdepartementet reglene og lovene som hadde med massasje-business å gjøre. Der la de inn en tilleggsbestemmelse som ga judo-terapi et uttrykkelig rettsgrunnlag.

Det samme året ble den første autorisasjonsprøven for judo-terapeuter gjennomført hos Tokyo Metropolitan Police.

Egen lov i 1970

Etter andre verdenskrig ble judo-terapien gradvis tatt inn i varmen igjen. Nye skoler for judo-terapeuter dukket opp over hele Japan, og utdanningen ble modernisert med fag som anatomi, fysiologi og ortopedi. Det store gjennombruddet kom i 1970, da den japanske staten vedtok Judo Therapists Act. Dermed fikk judo-terapi endelig status som en nasjonalt anerkjent medisinsk behandlingsform, med klare krav til utdanning, eksamen og autorisasjon.

I dag er judo-terapeuter i Japan høyt utdannede spesialister med offentlig lisens. Over 73 000 autoriserte judo-terapeuter praktiserer ved rundt 50 000 klinikker over hele landet. Disse klinikkene kalles ofte sekkotsu-in og er like vanlige som vanlige legekontorer – de inngår i det nasjonale helseforsikringssystemet, slik at pasienter kan få refusjon på lik linje med besøk hos legen.

Judo-terapeuter

Judo-terapeutenes ekspertise ligger i å behandle akutte skader i bevegelsesapparatet: brudd, luksasjoner (leddkuler ut av ledd), forstuvninger, senebetennelser og lignende. Alt dette gjøres manuelt, uten kirurgi og uten medikamenter – kun ved hjelp av hender, teknikk og kanskje noen enkle hjelpemidler.

Det som for en ortopedisk kirurg kunne krevd skalpell og skruer, kan ofte en judo-terapeut fikse ved å føre knokkelen på plass for hånd. Denne skånsomme tilnærmingen – å helbrede med hendene der det ellers ville kreves operasjon – oppfattes som judo-terapiens store styrke.

Selv om det ikke står i lovverket at judo-terapeuter må være aktive judoutøvere, er koblingen til judo fortsatt tydelig. Mange av de første terapeutene kom nettopp fra judomiljøet, og i dag legger utdanningsinstitusjonene vekt på at studentene skal få praktisk erfaring med judo som en del av opplæringen. Ifølge Japan Judo Therapist Association må man ha «noe judo-erfaring» før man kan sertifiseres som behandler.

Tanken er at den som skal behandle judo-relaterte skader, også bør forstå sporten fra innsiden. Judo-terapien er jo en slags videreføring av judoens teknikker og filosofi, og behandlingen bygger direkte på prinsipper fra judo.

Osteopati – en vestlig parallell

Mens judo-terapien fikk et visst fotfeste i Japan, vokste det frem en beslektet idé i Vesten: osteopati. Osteopatien ble grunnlagt i USA i 1874 av legen Andrew Taylor Still, som en reaksjon mot datidens ofte harde medisinske metoder (som årelating og bruk av kvikksølv).

Still mente at kroppen har en innebygd evne til å helbrede seg selv, dersom man tilrettelegger for det. Han observerte at mange sykdommer og plager kunne ha sammenheng med at muskler, ledd og knokler var ute av sin riktige posisjon eller funksjon. Derfor utviklet han et system av håndgrep og manipulasjoner for å korrigere slike feiljusteringer i muskelskjelettsystemet, slik at kroppens naturlige helbredelsesprosesser kunne flyte fritt igjen.

Ordet «osteopati» valgte han fra gresk – osteon (bein) og pathos (lidelse) – for å understreke sammenhengen mellom skjelettets tilstand og helsetilstanden ellers.

Osteopatien hviler på noen sentrale filosofiske prinsipper formulert av Andrew Taylor Still:

1. For det første ses kroppen som én sammenhengende enhet – alle deler henger sammen og påvirker hverandre gjensidig (fysiske, mentale og til og med spirituelle aspekter).
2. For det andre har kroppen selvhelbredende mekanismer, og behandlerens jobb er å støtte og stimulere disse naturlige prosessene.
3. Et tredje prinsipp er at struktur og funksjon hører uløselig sammen – med andre ord, om knokler og ledd er riktig justert og beveger seg som de skal, vil organer og vev fungere bedre.
4. Og til sist: Osteopati søker alltid å finne og behandle den underliggende årsaken til en plage, i stedet for kun å dempe symptomene.

Så å si identisk

Når vi sammenligner osteopatiens filosofi med judo-terapiens, er likhetene slående. Begge tradisjoner legger vekt på å behandle mennesket som en helhet – ikke bare den isolerte skaden. Begge stoler på kroppens egen evne til å reparere seg når den får de rette betingelsene. Og begge setter skjelett og ledd i fokus.

En grunnidé er at når bein og ledd er korrekt justert, så bedres blodsirkulasjon, nervefunksjon og generell helse i kroppen.

I osteopatien ble dette formulert som et nytt medisinsk paradigme, mens i Japan hadde judo-terapeuter praktisert etter svært like prinsipper i mange generasjoner, om enn ut fra en annen kulturell ramme.

Til tross for ulike opphav overlapper osteopati og judo-terapi hverandre både når det gjelder filosofi og praksis. Her er noe av det de har til felles:

• Naturlig helbredelse: Begge tradisjonene er opptatt av kroppens naturlige vei til bedring. Judo-terapeuter beskriver at de «fremskynder kroppens egen helingsmekanisme» for skader som ikke krever kirurgi. På samme måte ser osteopatene det som sin oppgave å frigjøre kroppens iboende selvhelbredende krefter, blant annet ved å fjerne blokkeringer i muskler og ledd.
• Helhetlig menneskesyn: Begge retninger legger vekt på at man må se hele pasienten – fysisk og mentalt. I judo-terapi er man opptatt av å forklare og involvere pasienten i behandlingen. Osteopatien på sin side har som grunnprinsipp at kropp og sinn henger sammen, og at man må ta hensyn til alle aspekter ved helsen (kosthold, stress, livsstil) i behandlingen. Begge tradisjoner vil heller finne årsaken til smerter (f.eks. en feilstilling eller ubalanse) enn å bare gi smertestillende eller kortvarig lindring.
• Manuell behandling av kroppen: Både osteopater og judo-terapeuter bruker først og fremst hendene som verktøy. De kjenner med hendene, diagnostiserer ved å ta og bøye på ledd, og behandler ved å manipulere bein og bløtvev. I judo-terapi er man opptatt av å rette opp dislokasjoner, justere feilstilte knokler og behandle forstuvninger. Osteopater utfører tilsvarende justeringer – for eksempel ryggradsmanipulasjoner, strekk av muskler, mobilisering av stive ledd – alt for å gjenopprette normal bevegelse og struktur i kroppen.
• Bredt bruksområde: Selv om judo-terapi historisk har vært mest knyttet til akutte idretts- og krigsskader, og osteopati ofte brukes ved kroniske muskel- og skjelettplager, har de overlappende bruksområder. Begge kan for eksempel behandle rygg- og nakkeplager, muskelsmerter og stivheter på en skånsom måte. I Japan kan idrettsutøvere oppsøke en judo-terapeut for både akutte skader og langvarige plager som «leger sier er grodd men fortsatt gjør vondt» – et scenario osteopater i vesten også kjenner godt. Begge gir dessuten råd om rehabiliteringsøvelser og trening: Judo-terapeuter har utviklet egne lavintensitetsøvelser (ofte basert på judobevegelser) for eldre pasienter for å holde dem sterke og forebygge fall, mens osteopater gjerne veileder i kroppsholdning, pust og mosjon for å støtte behandlingene.

På grunn av disse likhetene blir judo-terapi i dag ofte sett på som en østlig parallell til osteopati. Som en fagartikkel beskriver det:

I moderne tid kan sekkotsu, eller judo-terapi, anses som en blanding av osteopati, fysioterapi, ortopedisk massasje og kiropraktikk.

Med andre ord er judo-terapeuten en slags alt-i-ett «manuell terapeut» – en rolle som i vesten fordeles mellom fysioterapeuter, kiropraktorer og osteopater.

For å oppsummere likheter og forskjeller mellom osteopati og judo-terapi kan vi se dem side om side:

Egenskap	Osteopati (Vesten)	Judo-terapi (Japan)
Opphav	OMT USA, 1874 – A. T. Still	Sekkotsu Japan, ca. 900-tallet – fra jujutsu
Filosofi	Kroppen som helhet, selvhelbredelse, struktur ↔ funksjon	Kamp og helbredelse; gjenopprette balanse uten kirurgi/medisin
Metoder	Leddmanipulasjon, mobilisering, vevsbehandling	Beinsetting, leddjustering, manuell rehabilitering
Bruksområde	Muskler, ledd, rygg; ofte også kroniske plager	Idrettsskader, brudd, forstuinger; akutte og langvarige plager
Status	Autorisasjon varierer (fra terapeuter til leger, landavhengig)	Statlig lisensiert helseprofesjon (nasjonal eksamen)

I tradisjonell japansk kampkunst var grensene mellom kamp og helbredelse aldri skarpt trukket opp. Spesielt innen jujutsu ser vi hvordan teknikker som leddmanipulasjon, kontroll av kroppens balanse og forståelse av bevegelsesøkonomi naturlig kunne overføres til praksisen med beinsetting – sekkotsu. Jujutsu-instruktører hadde derfor både ferdighetene og den kroppskunnskapen som trengtes for å behandle skader, og mange valgte nettopp dette som yrkesvei.

Et av de tydeligste eksemplene finner vi hos Fukuda Hachinosuke, en av de viktigste lærerne til Jigoro Kano. Han var ikke bare en dyktig jujutsuka, men også en erfaren bonesetter.

Denne sammenvevingen av kampkunst og helbredelse forteller oss at japanske kampformer aldri bare handlet om å vinne over en motstander. De handlet like mye om å forstå menneskekroppen – hvordan den kan skades, men også hvordan den kan repareres og styrkes. Det er derfor ingen overraskelse at jujutsu og bonesetting utviklet seg side om side, som to uttrykk for den samme dype innsikten i kroppens sårbarhet og potensial.

Kritikk av judo-terapi som metode

Selv om koblingen mellom jujutsu og beinsetting har en lang historisk tradisjon, må vi samtidig være klar over at judo-terapi i dag klassifiseres som en form for alternativ medisin. Flere forskere har påpekt at praksisen mangler et skikkelig vitenskapelig grunnlag – sammenlignet med moderne ortopedi og fysioterapi. I en fagartikkel konkluderes det med at judo-terapi først og fremst har en kulturell og historisk verdi, men at den vitenskapelige dokumenterte effekten i beste fall er begrenset.

En annen utfordring er at flere av de teknikkene som har røtter i jujutsu – som leddmanipulasjon og hurtig reposisjonering av skader – i verste fall kan være skadelige. Flere studier av «bonesetting» i Asia trekker frem at utfallet ofte varierer avhengig av utøverens erfaring, og at komplikasjoner som feiltilheling eller ytterligere skade ikke er uvanlige.

Til slutt peker kritikere også på faren for romantisering av kampkunstens helbredende kraft. Det at kjente judomestere som Jigoro Kano eller hans lærer Fukuda Hachinosuke holdt på med beinsetting, kan brukes, og blir brukt, som en legitimering av judo-terapi som behandlingsform.

Men historiske eksempler er ikke i seg selv vitenskapelig evidens.

I en akademisk kontekst er det derfor viktig å skille mellom kulturhistorien – som absolutt er interessant og verdifull – og spørsmålet om judo-terapi faktisk kan måle seg med evidensbaserte behandlingsmetoder som fysioterapi, ortopedi eller moderne manuell medisin.

Veien videre

Samtidig er det verdt å understreke at judo-terapi ikke står stille. Etter andre verdenskrig ble det etablert formelle skoler, og fra 1970 ble yrket regulert gjennom Judo Therapists Act. I dag kreves minst tre års skolegang i fag som anatomi, fysiologi og ortopedi, fulgt av en nasjonal eksamen. Denne profesjonaliseringen har gitt judo-terapi et tydeligere fotfeste i det japanske helsevesenet, og utøverne samarbeider ofte med leger og fysioterapeuter.

Dermed lever arven fra jujutsu og bonesetting videre – men nå innenfor et moderne rammeverk som både ivaretar tradisjon og stiller krav til medisinsk kunnskap.

Judo-terapi kan derfor forstås som et interessant eksempel på hvordan kampkunst og medisin har utviklet seg side om side i Japan: fra uformell tradisjon og mesterlære til en anerkjent, regulert del av det nasjonale helsesystemet.

Kilder

Arab News. (2024, 17. april). Japan’s judo therapists heal with their hands, not scalpels. Arab News. https://www.arabnews.com/node/2481861

Hong, Y., Chan, K., & Chung, L. (2011). Traditional bone setting: An unorthodox practice with potential risks. Journal of Orthopaedic Surgery, 19(2), 191–195. https://doi.org/10.1177/230949901101900213

Hontai Yoshin-ryū practitioners. (u.å.). On the crossover between jujutsu and bonesetting in traditional practice. Koryu.com. Hentet 30. august 2025, fra https://koryu.com/library/gbuyens2/

International Judo Therapy Association. (u.å.). History of judo therapy. Judo-therapy.jp. Hentet fra https://www.judo-therapy.jp/history.html

International Judo Therapy Association. (u.å.). Judo therapy basics. Judo-therapy.jp. Hentet fra https://www.judo-therapy.jp/basic.html

Ishikawa, T., & Morikawa, Y. (2011). Historical view of Judo therapy in the health care system of Japan. Journal of Physical Therapy Science, 23(2), 279–283. https://doi.org/10.1589/jpts.23.279

J-STAGE. (2016). The establishment of Judo therapy as a licensed medical system in 1920 Japan [Artikkel på japansk med sammendrag på engelsk]. Journal of the Japanese History of Medicine, 62(1), 34–42. https://www.jstage.jst.go.jp/article/jjhm/62/1/34

Japanese Law Translation. (u.å.). Judo Therapists Act (Act No. 19 of 1970). Government of Japan. Hentet 29. august 2025, fra https://www.japaneselawtranslation.go.jp/

London College of Osteopathy. (u.å.). What is osteopathy? Hentet fra https://www.lcoc.uk/what-is-osteopathy

LowKick MMA. (2022, november 7). Jigoro Kano – Grandmaster And Founder Of Judo. Hentet 30. august 2025, fra https://www.lowkickmma.com/jigoro-kano-grandmaster-and-founder-of-judo

Ministry of Health, Labour and Welfare. (u.å.). History and system of Judo therapists (柔道整復師制度の沿革). Hentet 29. august 2025, fra https://www.mhlw.go.jp/stf/seisakunitsuite/bunya/kenkou_iryou/iryou/jyusei/

Nakagawa, K. (2023). Overview of Judo Therapy development [PDF]. ResearchMap

Still, A. T. (2024). Andrew Taylor Still. I Wikipedia. Hentet 27. august 2025 fra https://en.wikipedia.org/wiki/Andrew_Taylor_Still

Tokyo Judo Seifuku College. (u.å.). 学校紹介: 柔道整復学の歴史 [School introduction: History of Judo therapy education]. Hentet 29. august 2025, fra https://www.tjs.ac.jp/

Traditional Bodywork. (2021, 20. august). Japanese sekkotsu – traditional bone setting and judo therapy. Hentet fra https://www.traditionalbodywork.com/japanese-sekkotsu-traditional-bone-setting

Yabe, T. (2011). Judo therapy in the health care system of Japan. Journal of Manipulative and Physiological Therapeutics, 34(4), 281–286. https://doi.org/10.1016/j.jmpt.2011.03.006

Yugen Japanese Medicine. (u.å.). Judo therapy – Japanese musculoskeletal specialist. Hentet fra https://www.yugenjapanesemedicine.com.au/judo-therapy

Wikipedia. (2025, august). Jujutsu. Hentet 30. august 2025, fra https://en.wikipedia.org/wiki/Jujutsu

Wikipedia. (2025, august). Traditional bone-setting. Hentet 30. august 2025, fra https://en.wikipedia.org/wiki/Traditional_bone-setting