Hva betyr det egentlig å være menneske? Det spørsmålet har filosofer plundret med i århundrer, for ikke å si årtusener. Det som vekket min nysgjerrighet for dette temaet akkurat her og nå, var at jeg hørte på min absolutte favoritt-podcast «In our time» (BBC) – nærmere bestemt episoden med tittelen Phenomenology, og nettopp her diskuterte man hvordan vestlige filosofer har prøvd å forklare jeg-et, subjektet. Grunnen til at det var ekstra spennende var at jeg rett før hadde lest artikkelen Between being and emptiness på Aeon. Jeg synes jo at dette var to sider av samme sak, og jeg tenkte at dette kan bidra til økt forståelse for noen grunnleggende forskjeller mellom vestlig og østlig tenkemåte – om man kan si det på den måten.
I vår del av verden har mange landet på forklaringer om hva det vil si å være menneske, og filosofene og teologene er på ingen måte enige. Men det som er felles er det følgende: Et menneske er et individ med rettigheter, autonomi og et indre «jeg» som står fritt overfor verden. Så å si alt handler om å ta utgangspunkt i hvert enkelt individ. Det er mennesket i seg selv som er utgangspunktet.
Men i japansk filosofi er det annerledes. Her har forestillingen om mennesket som et relasjonelt vesen lange røtter. Allerede i den konfucianske tradisjonen, som fikk stor innflytelse i Japan fra tidlig middelalder, ble mennesket forstått gjennom sine relasjoner til andre. Et menneske var først og fremst barn, forelder, hersker eller venn. Moral handlet ikke primært om indre overbevisning, men om å leve riktig i forhold til andre og å bidra til sosial harmoni. Man var rett og slett et tannhjul i det store samfunnsmaskineriet.
Denne relasjonelle forståelsen ble forsterket og utvidet i buddhistisk filosofi, særlig innen zen. Her ble ideen om et uavhengig jeg utfordret gjennom læren om avhengig opprinnelse. Buddhister mener at mennesket aldri eksisterer isolert, men tvert om oppstår i samspill med verden rundt seg. Selvet er ikke noe vi har, men noe som kontinuerlig blir til.
I overgangen til moderne tid forsøkte japanske filosofer å formulere disse tankene i en slags dialog med vestlig filosofi. En viktig person i den sammenhengen er Kitaro Nishida (1870-1945), grunnleggeren av den såkalte Kyoto-skolen. Kyoto-skolen var en gruppe japanske filosofer på 1900-tallet som forsøkte å forene vestlig filosofi med japansk buddhistisk tenkning. Med Kitaro Nishida som sentral skikkelse la de vekt på erfaring, relasjoner og intethet som alternativer til vestlige forestillinger om et fast og uavhengig selv.
Nishida beskrev menneskelig erfaring som grunnleggende situert og relasjonell, ikke som møtet mellom et ferdig subjekt og en ytre verden, men som noe som oppstår i det han kalte ren erfaring.
Det er i denne tradisjonen Tetsuro Watsuji (1889–1960) befinner seg. Watsuji videreførte både konfucianske og buddhistiske ideer, samtidig som han tok vestlige filosofer som Kant og Heidegger på alvor. I sin etiske filosofi utviklet han begrepet ningen for å beskrive mennesket som et relasjonelt vesen: et menneske som alltid eksisterer i et sosialt og kulturelt «mellomrom».
Watsuji mente at problemet med vestlig filosofisk forståelse var at de ser på subjektet er individualistisk og selvrefererende. Dette fører til at naturen og andre mennesker blir sett på som eksterne objekter eller andre som må forstås, kontrolleres eller erobres – ikke som noe vi er iboende knyttet til.
For Watsuji er vi derfor ikke først og fremst selvstendige individer, men relasjoner i verden. Vår identitet knyttes til det som ligger i relasjonen med andre, og denne relasjonen kalte han altså ningen.
Vestlig filosofi har lenge tatt utgangspunkt i et bestemt bilde av mennesket: et tenkende, handlende individ med en indre kjerne. Hos Descartes finner vi det klassiske cogito ergo sum (jeg tenker, altså er jeg) der selvet forstås som en selvstendig, tenkende substans.
Kant viderefører dette ved å gjøre det autonome individet til et moralsk ideal. Ifølge Kant handler etikk om å følge universelle lover som fornuftige individer gir seg selv.
Selv hos Aristoteles, som legger stor vekt på fellesskap og praksis, er mennesket fortsatt et subjekt som realiserer sin natur gjennom handling. Det er nettopp dette bildet av selvet som noe grunnleggende individuelt, japansk filosofi utfordrer.
Watsujis forståelse av mennesket som grunnleggende relasjonelt har likevel noen klare paralleller i vestlig filosofi. Allerede hos Aristoteles finner vi tanken om mennesket som et sosialt vesen som realiserer seg i fellesskapet, selv om individet fortsatt står i sentrum. Hos Martin Heidegger beskrives mennesket som væren-i-verden-med-andre, og dette ligger jo veldig nært Watsujis analyse av relasjonell eksistens. Og hos Emmanuel Levinas blir møtet med den andre utgangspunktet for etikk. Det er et perspektiv som bekrefter Watsujis poeng om at etikk ikke kan bygges på det isolerte individet alene.
Etikkens startpunkt er ningen, ikke selvet
Hos Watsuji er ikke etikk et system av abstrakte regler, men det er et forsøk på å forstå hvordan mennesker faktisk eksisterer sammen i verden. Det er denne sameksistensen mellom mennesker han kaller ningen (人間).
Ningen betyr mer enn menneske: Det er et menneske i relasjon til andre. Et mennesket har ikke mening isolert sett, men kun gjennom mellommenneskelige bånd. Dette står i en tydelig kontrast til de vestlige filosofiske idealene om individets autonomi.
Hva betyr dette i praksis?
I stedet for å tenke:
Hva har jeg rett til å gjøre som individ?
finner vi i japansk etikk:
Hvordan eksisterer jeg sammen med andre?
Det etiske spørsmålet blir da ikke et spørsmål om regler, men om samspill og sann eksistens: hvordan vi forholder oss til hverandre i konkrete relasjoner, i tid og rom.
| Perspektiv | Vestlig filosofi | Japansk filosofi |
|---|---|---|
| Hva er et menneske? | Et autonomt individ | Et relasjonelt vesen |
| Etikk | Rettigheter og regler | Samhandling og samhold |
| Moral | Indre subjekt | Sosial kontekst og fellesskap |
| Identitet | Selvet i seg selv | Selvet i relasjon med andre |
Her er ningen ikke et fast indre jeg. Det er et dynamisk, kontekst-avhengig fenomen som formes i samspill med omverdenen.
Aidagara – mellomrommet mellom mennesker
Watsuji utviklet sine tanker i et bredt filosofisk felt. Han var påvirket av både vestlig eksistensfilosofi og østlige ideer om tilværelse. Begrepet han brukte for å forklare sine tanker om hvor etikken har sitt utgangspunkt, kalte han aidagara (間柄). Det oversettes ofte til betweenness (mellomrom). Watsuji mente at det er de menneskelige relasjonene som skaper etikken.
For ham var ikke dette kun en metafor eller et poetisk bilde på hvordan menneskets identitet oppstår. Det innebærer faktisk at identitet og moral vokser ut av de relasjonene vi står i, og at det vi kaller «jeg» først får mening når vi seg det i forhold til «du» og «vi».
Hva betyr dette for det moderne mennesket?
- Etikk finnes i relasjoner, ikke bare i abstrakte prinsipper.
- Identitet er relasjonell, ikke isolert.
- Ansvar er iboende sosialt, ikke bare personlig.
I en tid med individualisme og digital distanse kan nettopp dette gi oss en dypere innsikt i hvordan menneskelige fellesskap fungerer og hvilke etiske utfordringer vi står overfor når relasjonene svikter.
Japansk filosofi tilbyr ikke en enkel løsning på verdens etiske problemer. Men ved å sette relasjonen mellom mennesker i sentrum, utfordrer den vår vestlige forestilling om selvet. Det kan gi oss et rammeverk for å forstå moral som noe levd og delt, ikke noe isolert og abstrakt.
Kilder
- Bragg, M. (2015, 22. januar). Phenomenology [podcast-episode]. BBC Radio 4.
- Eguchi, S. (2009). The ethics of Watsuji Tetsurō and Immanuel Kant (Univ. thesis).
- Morisato, T. (2026, 5. februar). Between being and emptiness: In Japanese philosophy, unlike the atomised Western self, we are ‘ningen’ (人間), each enmeshed with other humans and nature. Aeon.
- Nishida, K. (1911/1960). An Inquiry into the Good.
- Stanford Encyclopedia of Philosophy. (2020). Kyoto School.
- Watsuji, T. (1937/1996). Ethics (Rinrigaku). SUNY Press.
Skriv en kommentar