Sist oppdatert 30.06.2025.
Vi starter denne serien, som består av fire episoder, med å rette blikket mot to giganter i judohistorien – og da mener jeg både bokstavelig og billedlig. De er kanskje ikke Kodokan-judansha, altså judoutøvere som har fått 10. dan fra judoens hovedkvarter i Tokyo, men de har begge fått den høyeste graden fra IJF, det internasjonale judoforbundet. Og det sier ikke så lite.
Charles Palmer – en brite med pondus
Han startet judo som tenåring i etterkrigstidas England og endte opp som en av de mektigste personene i internasjonal judo. Han trente ved legendariske Budokwai i London, og etter hvert bar det til Japan og Kodokan, hvor han trente med de beste og tok med seg både teknikker og tanker tilbake til Europa.
Palmer var en kraftpakke på matta – spesialiteten hans var uchi-mata – men det er som administrator han virkelig satte spor. I 1965 ble han valgt som IJF-president, som første ikke-japaner. Det var Palmer som ledet forbundet gjennom noen av de viktigste årene i moderne judo, blant annet da judo ble en fast OL-gren igjen fra 1972. I tillegg var han styreleder i British Olympic Association – og ble slått til ridder for innsatsen sin. I 1997, etter en lang og fargerik karriere, ble han tildelt 10. dan av IJF.
Anton Geesink – et navn med historisk sus
I 1961 gjorde han det nesten utenkelige: han vant verdensmesterskapet i judo, som første ikke-japaner. Og som om det ikke var nok, kronet han prestasjonene med å ta OL-gull i Tokyo i 1964 – foran hjemmefansen og hele Kodokan-eliten. Det ble nesten stille i Budokan da Geesink la Kogure i matta.
Men Geesink var mer enn en judoka med medaljer. Han var en brobygger mellom øst og vest. Han respekterte den japanske kulturen, men sto også støtt i sin egen tradisjon. Etter endt karriere jobbet han for IOC, underviste i judo, og var en livslang ambassadør for sporten. I 1997 ble også han tildelt 10. dan av IJF – som en anerkjennelse av alt han hadde gjort for å løfte judo fra nasjonal kampkunst til global idrett.
Legg igjen en kommentar