Egner fotball seg som trening for soldater?

Spørsmålet dukker opp med ujevne mellom: «Er judo egentlig egnet som selvforsvar?» Enten kommer det som et spørsmål, eller så er det noen som konstaterer det: «Du kan jo forsvare deg, du som trener judo!»

Det er jo forståelig, og kanskje uunngåelig. For mange som ikke trener judo, er det naturlig å knytte kampformen til selvforsvar. Jujutsu, som judo, stammer fra ble utviklet for å beseire motstanderen i nærkamp uten våpen.

Men når man spør om judo er egnet som selvforsvar, treffer man bare en liten del av hva judo faktisk handler om. Spørsmålet avslører samtidig noe interessant, nemlig hvordan idretter og kampformer forandrer innhold, mening og kulturell betydning over tid.

Fra kamptrening til samfunnsbygging

Vi kan trekke en parallell til fotballens utvikling. I antikkens Kina ble ballspillet cuju brukt som fysisk og mental trening for soldater. Formålet var å utvikle presisjon, balanse og samarbeid – egenskaper som var nyttige i krig.

I Romerriket ble harpastum brukt med lignende hensikt: en hard, fysisk lek som trente opp styrke og mot. I dag er fotball verdens mest populære idrett – ikke som forberedelse til kamp, men som en gjennomkommersialisert, kulturell begivenhet.

Judo har gjennomgått en tilsvarende forvandling. Da Jigoro Kano grunnla Kodokan-judo i 1882, hentet han teknikker og prinsipper fra flere jujutsu-skoler. Men han hadde et større mål: Han ville gjøre judo til et pedagogisk system for karakterdannelse og samfunnsnytte. Han kalte dette seiryoku zen’yo – «best mulig bruk av energi» – og jita kyoei – «gjensidig velferd og nytte».

Idrett som et speil for samfunnet

Når vi ser på judo i dag, er det lett å glemme at den springer ut fra et Japan i rask modernisering. På 1880-tallet forsøkte landet å bygge broer mellom tradisjon og vitenskap, mellom kampkunst og pedagogikk. Kano, som var både akademiker og idrettsleder, brukte judo som et middel til å bygge moralsk styrke, disiplin og fellesskap – verdier han mente var avgjørende for et moderne samfunn.

Både judo og fotball har røtter i kamp og konkurranse, men de har utviklet seg til arenaer for læring og fellesskap – og underholding.

Judo som selvforsvar – og mer enn det

Kano fjernet ikke kamprealismen; han bare rammet den inn pedagogisk. Gjennom trening på fallteknikk, grep og kast lærer utøveren å beskytte seg – både fysisk og mentalt. Men målet er ikke å vinne over en angriper; målet er å vinne over seg selv.

Det betyr at judo kan brukes som selvforsvar – mange teknikker er effektive i en nødsituasjon – men det er ikke der hovedverdien ligger. Når barn og ungdom trener judo i dag, lærer de først og fremst respekt, kontroll, ansvar og samspill. Disse ferdighetene er mye viktigere enn kamp.

Der fotballen handler om kollektiv glede, er dojoen et sted for personlig vekst. Begge representerer fellesskap, men på ulike måter:

• Fotballen samler mennesker i tusentall for å juble sammen.
• Judoen samler to utøvere i stillhet, konsentrasjon og respekt.

Begge er idretter med røtter i eldre tradisjoner som hadde langt mer alvorlige formål enn dagens. Likevel viser de hvordan mennesket stadig evner å forvandle kamp til lek, vold til kunst, og konkurranse til samarbeid.

Et spørsmål som åpner mer enn det lukker

Spørsmålet «Er judo egnet som selvforsvar?» er derfor ikke feil. Det er bare ufullstendig. For judo er ikke bare en måte å forsvare seg på; det er en måte å utvikle seg selv og bidra til samfunnet. På samme måte som fotball ikke lenger er militær trening, men en global språkform for glede, fellesskap og identitet, er judo blitt en filosofi i bevegelse – et system for læring, respekt og karakterbygging.

Kilder

• Abe, I., Kiyota, M., & Nakajima, T. (1989). Budo perspectives. Kendo World Publications.
• Benesch, O. (2014). Inventing the way of the samurai: Nationalism, internationalism, and bushido in modern Japan.Oxford University Press.
• Guttmann, A. (2004). From ritual to record: The nature of modern sports (Updated ed.). Columbia University Press.
• Kano, J. (1986). Kodokan judo: The essential guide to judo by its founder Jigoro Kano. Kodansha International.
• Poliakoff, M. (1987). Combat sports in the ancient world: Competition, violence, and culture. Yale University Press.
• Wen, J. (2015). Cuju and the evolution of Chinese football culture. The International Journal of the History of Sport, 32(6), 789–804. https://doi.org/10.1080/09523367.2015.1024231

Bilder

• Rafael Amado Deras, CC BY 2.0, via Wikimedia Commons