I februar 1904 gikk japanske jagere til overraskelsesangrep mot den russiske flåten ved Port Arthur. Dagen etter var de to landene i krig. For russerne var et tap helt utenkelig. Flåten deres var uovervinnelig, mente de. Halvannet år senere var Russland ydmyket, og 1905 ble et revolusjonsår.
Den russisk-japanske krigen er på mange måter der den såkalte japanske kampånden ble til i den formen vi kjenner den i dag. Dette skjedde samtidig som judo forsøkte å få et fotfeste i den vestlige verden.
En kort krig med lange skygger
Femti år tidligere hadde amerikanske krigsskip tvunget Japan ut av sin selvpålagte isolasjon. Meiji-Japan svarte med å modernisere samfunnet sitt i rekordfart. Det ble utviklet nye institusjoner, jernbane og en vernepliktshær bygd etter et vestlig mønster. Da Japan slo Kina i 1894 og 1895, ble det sett som et bevis på vellykket modernisering. Da Russland presset på i Mandsjuria og Korea var det dråpen som fikk begeret til å flyte over for hva Japan. Dette kunne de ikke godta.
Japan ville ha en kort krig. Landet var mindre enn Russland og hadde ikke råd til en langvarig strid. Planen var å knuse den russiske flåten, vinne noen avgjørende slag og be om fred, helst med amerikansk hjelp. Slik gikk det også. Port Arthur ble beleiret og falt i desember 1904. På land måtte russerne trekke seg tilbake mot Mukden.
Så skjedde det som kanskje var det mest utrolige i løpet av krigen. Den russiske Østersjøflåten seilte rundt halve jordkloden, bokstavlig talt, for å gjenreise den russiske æren og selvfølelsen. Turen tok sju måneder.
Underveis åpnet en nervøs russisk admiral ild mot britiske fiskebåter i Nordsjøen, i den tro at det var japanske torpedobåter. Det sier litt om spenningsnivået – og om manglende dømmekraft. Da flåten endelig nådde fram i mai 1905, ble den knust på få timer i Tsushimastredet. Nederlaget fikk tsar Nikolaj II til å be om fred.
Freden ble meklet fram i Portsmouth i New Hampshire høsten 1905. Mannen bak meklingen var USAs president Theodore Roosevelt, som fikk Nobels fredspris for innsatsen.
Roosevelt, judo og «krigerens vei»
Roosevelt var opptatt av judo. Vinteren og våren 1904, mens krigen raste, trente han judo i Det hvite hus. Læreren hans var Yoshitsugu Yamashita, en av Kanos beste judotrenere. Han ble presentert for presidenten av den japanske marineattacheen Isamu Takeshita i mars 1904.
Den samme Takeshita som fikk Yamashita inn i Det hvite hus, sto ved Roosevelts side under fredsforhandlingene i Portsmouth.
Roosevelt leste også Inazo Nitobes bok Bushido: The Soul of Japan fra 1900. Han ble så begeistret at han kjøpte flere dusin eksemplarer og delte dem ut til venner. Boken forklarte «krigerens vei» for et vestlig publikum, og den traff tidsånden perfekt – ikke minst fordi Japan hadde overvunnet en europeisk stormakt på slagmarken.
Da kampånden ble oppfunnet
Historikeren Oleg Benesch, gjest i BBCs In Our Time, peker på at bushido er et forbausende ungt begrep. Ordet ble knapt brukt før 1890-årene. Da Japan slo Kina, holdt det å vise til modernisering. Men da Japan slo Russland, en hvit, kristen stormakt, lette både japanere og vestlige etter en dypere, åndelig forklaring. Svaret ble å framstille de japanske soldatene som samuraienes arvtakere. (Jeg kan for øvrig anbefale BBCs podcast In our time på det varmeste!)
Judo passet perfekt inn i dette bildet. Jigoro Kano hadde grunnlagt Kodokan i 1882, og han bygde bevisst judo som en moderne dannelses-trening med røtter i den gamle krigertradisjonen. Da krigen gjorde «japansk kampånd» til en internasjonal merkevare, fikk judo medvind. Japansk propaganda påsto til og med at de militære seirene kunne forklares med soldatenes judotrening. Resultatet ble en judo- og jujutsu-bølge i Vesten.
To bilder av Japan
Naoko Shimazu, også gjest i In our time (BBC), har lest soldatenes dagbøker og brev. Der finner hun ikke først og fremst drømmen om en ærefull død i kamp, men en sterk følelse av plikt overfor familien og et stort ønske om å komme hjem i god behold – aller helst uskadd og med ben og armer intakte.
Seieren ga likevel gjenklang langt utenfor Japan. Den bengalske dikteren Rabindranath Tagore hyllet den. Egyptiske nasjonalister skrev bøker og dikt om «den oppgående sol». Japan viste en kolonisert verden at en asiatisk stat kunne vinne over en mektig europeisk stormakt som Russland.
Kilder
Benesch, O. (2014). Inventing the Way of the Samurai: Nationalism, Internationalism, and Bushido in Modern Japan. Oxford University Press.
Jukes, G. (2002). The Russo-Japanese War 1904–1905. Osprey Publishing.
Kowner, R. (Red.). (2007). The Impact of the Russo-Japanese War. Routledge.
Nitobe, I. (1905). Bushido: The Soul of Japan (10. utg.). G. P. Putnam’s Sons. (Forord)
https://www.gutenberg.org/files/12096/12096-h/12096-h.htm
Shimazu, N. (2009). Japanese Society at War: Death, Memory and the Russo-Japanese War. Cambridge University Press.
Svinth, J. R. (2000). Professor Yamashita Goes to Washington. Journal of Combative Sport.
Skriv en kommentar