Dette er del 2 av 2 om den legendariske Yasuhiro Yamashita. Før du hører eller leser denne, anbefaler jeg deg å få med deg del 1.
Yasuhiro Yamashita vil for alltid være blant tidenes største utøvere i judo. Seiersrekka hans, den dramatiske kampen for OL-gull i 1984, og nå – den tragiske ulykken som har gjort ham lam fra nakken og ned – alt dette gjør selvfølgelig sterkt inntrykk på oss.
I del 2 av fortellingen om den legendariske Yamashita skal vi nå gå kronologisk til verks. Vi starter med barndommen hans i Kumamoto og følger ham helt fram til pressekonferansen i desember 2025.
Barndom i Kumamoto
Yasuhiro Yamashita ble født 1. juni 1957 i det som da het Yabe. Vi befinner oss i Kumamoto-perfekturet på Kyushu – denne store øya som ligger helt sør i Japan, ikke langt fra Nagasaki. Da Yamashita ble født, var Yabe en bitteliten fjellandsby med rundt 1500 innbyggere.
I dag eksisterer ikke Yabe som en egen kommune engang. Landsbyen ble slått sammen med flere nærliggende steder og inngår nå i Yame by, som har rundt 37 000 innbyggere.
Yame er først og fremst kjent for sin Yame-cha (Yame-te). Klimaet i området er perfekt for den grønne og smaksrike Yame-teen. Her er det varme dager og kalde netter som gir tebladene perfekte vilkår.
Yamashita vokste altså opp i et stille og fredelig område, langt unna neonlysene i et Japan som sto i rask vekst. Hverdagen i Yabe var preget av strukturert arbeid, disiplin og respekt for tradisjonene.
Da Yamashita var 7 år gammel ble sommer-OL arrangert i Tokyo. I ettertid har han ved flere anledninger snakket om dette som et viktig øyeblikk i barndommen. Yamashita fulgte med på tv-sendingene fra OL i Tokyo i 1964, og det japanske flagget, nasjonalsangen som fylte rommet, og følelsen av å være del av noe større enn seg selv, gjorde uutslettelig inntrykk på den vesle gutten.
Yamashitas første møte med judo
Yamashita var så visst ingen stille og beskjeden gutt. Han beskriver selv hvordan han ofte havnet i slåsskamper. Det var mye styr og bråk. Moren hans skal ha vært bekymret for temperamentet til Yasuhiro, men også for den høye vekten og den fysiske styrken hans.
Yamashita skriver selv at da han var 12 år gammel var han 175 cm høy og veide 78 kg. Bare tre år senere var han 180 cm høy og 120 kg! Det er jo en ganske heftig størrelse, uansett alder.
Moren til Yamashita tok ham med til den lokale dojoen. Det var da han gikk i fjerde klasse og var altså omtrent 9-10 år gammel. I ettertid har han omtalt dette som et skjebnemøte som kom til å forandre livet hans.
I starten var det først og fremst viktig å få brukt kroppen, testet kreftene sine og måle seg mot andre. Judo passet perfekt til dette formålet, for her kunne han bruke kreftene sine på en konstruktiv og positiv måte.
Treneren hans, Seiki Fujitsubo, la vekt på grunnleggende disiplin og dojo-kultur. I begynnelsen dreide judo seg kun om trening og konkurranse. Yamashita møtte opp og gjennomførte treninger og kamper så godt han kunne. Sånn sett kunne han like gjerne ha begynt med baseball som var den absolutt mest populære idretten i Japan på 1960-tallet. Heldigvis ble det judo!
Men i løpet av noen få år med judotrening, skjer det en tydelig forandring. Fokuset endrer seg gradvis. Yamashita begynner på Fujisono ungdomsskole i Kumamoto. Der møter han en judotrener som behandlet judo som noe langt mer enn idrett.
Jeg har hatt tre judotrenere. Herr Seiki Fujitsubo og herr Reisuke Shiraishi i Kumamoto, og herr Nobuyuki Sato i Tokyo. Jeg skylder dem en stor takk for min suksess.
Reisuke Shiraishi var en streng trener, men han var samtidig pedagogisk, rettferdig og trygg. Shiraishi nektet rett og slett Yamashita å utnytte de åpenbare fordelene vekta og styrken førte til. Dette var helt avgjørende for overgangen fra «stor og sterk gutt» til teknisk bevisst judoutøver. Shiraishi stilte fem tydelige krav til Yamashita:
- Teknikker skal alltid utføres i bevegelse.
- Jobb mye med ashi-waza.
- Ikke bruk «dype» grep.
- Bruk aldri makikomi-teknikker.
- Lær å kombinere tre eller fire teknikker.
Shiraishi foreslo også at Yamashita skulle bytte fra høyre til venstre grep som utgangspunkt for teknikkene sine. Nettopp denne omstillingen bidro i stor grad til at den unge Yasuhiro måtte tenke teknikk fremfor kraft og styrke når han trente judo. Dermed var grunnlaget for en mer fleksibel og teknisk fullkommen judo lagt.
Ellers var det ikke mye hokus pokus med treningsøktene. Det var grundig oppvarming, repetisjoner, repetisjoner og atter repetisjoner av de mest grunnleggende teknikkene. I tillegg var det viktig med disiplin og god oppførsel i dojoen, og Yamashita opplevde at det var tydelige regler for respekt. Bukking, god orden, ren judogi og korrekt språkbruk var ikke uviktige detaljer, men en del av den grunnleggende opplæringen i judo.
Yamashita har senere beskrevet hvordan dette miljøet gjorde at han gradvis sluttet å tenke på judo som noe han trente. I stedet begynte å se på judo som noe han var en del av eller som var en del av ham.
Denne overgangen var viktig for Yamashita, og han nevner alltid dette i sine intervjuer. Det å tåle nederlag uten å miste verdighet, å vise respekt for motstanderne når man vinner, å ta ansvar for egen innsats, jobbe målrettet og ta hensyn til andre står helt sentralt for den legendariske Yasuhiro Yamashita. Judo er, for Yamashita, en moralsk praksis.
Yamashita har senere sagt at «det jeg er i dag, er fullstendig formet av judo». For ham ble judo ikke bare en idrett, men selve rammen rundt identitet, disiplin og livsforståelse.
Framtidsdrømmen
I en skoleoppgave, på ungdomstrinnet, der temaet var framtidsdrømmen, beskrev Yamashita at han ønsket å bli OL-utøver, stå på den olympiske arenaen, se flagget heises til topps og høre nasjonalsangen bli spilt.
Denne drømmen delte Yamashita med tusenvis av andre japanske judoutøvere. Det som er mer spesielt og unikt er kanskje det han skriver mot slutten av teksten. Der forklarer han at etter endt judokarriere vil han gjerne arbeide med å formidle judoens betydning til mennesker over hele verden. På mange måter er dette akkurat det prinsippet jita kyoei handler om.
Treneren til Yasuhiro Yamashita, Shiraishi, var ikke bare opptatt av moralsk trening og høflighet. Judo var jo selve nøkkelen til alt sammen, så det ble selvsagt trent hardt og målrettet på reinspikka judo også.
En dag dro Shiraishi en TV inn i dojoen og viste utøverne en landskamp i judo. Så pekte han på sine egne utøvere og sa: «Det er disse dere skal møte i framtida.» Yamashita sier at han ikke helt skjønte hensikten der og da, men at han valgte å tro på det og at det påvirket ham til å trene enda mer fokusert. Han ble skikkelig fokusert og motivert.
Nobuyuki Sato
Da Yasuhiro Yamashita kom til Tokyo i april 1973, bare 15 år gammel, var det under treneren Nobuyuki Sato at karrieren virkelig tok fart. Sato var allerede en etablert stjerne i japansk judo, med fire VM-medaljer – blant annet gull i 1967 og 1973. Fra 1969 til 1977 var han hovedtrener i judo ved Tokai-universitetet, der Yamashita nå begynte ved universitetets videregående skole.
(Sato står oppført som shihan og «grand master» på nettsidene til Tokai University Judo Club. For øvrig finner vi også Yamashita på de samme nettsidene der det står at han er shihan og professor.)
I 1976 fortsatte Yamashita utdanningen ved Tokai, denne gang som universitetsstudent. I 1979 (jeg har også sett årstallet 1980) fullførte han bachelorgraden ved Fakultet for kroppsøving, og i 1983 avsluttet han en mastergrad i fysisk fostring (physical education).
I over ti år – fra 1973 og fram til Yamashita la opp i 1985 – var Sato og Yamashita tett knyttet til hverandre. Den tretten år eldre Sato ble den viktigste mentoren i Yamashitas liv, både sportslig og personlig.
Sato var ingen sentimental og ettergivende trener. Da Yamashita i 1982 uttrykte at han hadde mistet motivasjonen, møtte han ikke medfølelse, men heller strengere krav. Sato utfordret ham til å utvikle nye teknikker, til å tenke selv og til å vokse som utøver. Det er et ganske godt sitat som kan oppsummere Satos treningsfilosofi, og det lyder omtrent som dette:
«Fysisk styrke er begrenset, men teknikk kjenner ingen grenser.»
Nobuyuki Sato
Sato ønsket ikke å forme en maskin som kun vant kamper. Han ønsket å utvikle et menneske som kunne tenke selv, også etter at applausen hadde stilnet. Derfor ble, ifølge Yamashita, forholdet mellom trener og elev viktigere enn medaljene han vant i løpet av alle de årene han var på topp.
Judolegenden Nobuyuki Sato var mer enn en trener for Yamashita på denne tida. Sato ga råd om ydmykhet, skadeforebygging og det å gripe øyeblikket når sjansen byr seg, men kanskje viktigst var den holdningen Sato hadde til relasjonen mellom trener og utøver. Sato ønsket ikke en elev som blindt fulgte instruksjoner, men heller en utøver som tenkte selv.
I ettertid er det tydelig at Yamashitas evne til å analysere motstandere, håndtere press og utvikle egne løsninger ikke bare var et resultat av talent, men av en trener som lærte ham å stå på egne bein.
Ippon, ippon, ippon…
Sportslig blir 1970-tallet og første halvdel av 1980-tallet en uavbrutt rekke av seiere og gullmedaljer for Yamashita. Ifølge ham selv har han gått 559 kamper i konkurranse. De aller fleste kampene endte med seier, og i løpet av sine åtte siste år, perioden fra 1977-1985, som aktiv utøver vant han samtlige kamper han gikk.
Jeg synes det er fascinerende å bla i tabellen som finnes på de fem-seks siste sidene i boka The Fighting Spirit of Judo. Der står det mange interessante detaljer om kampene han gikk. Jeg har flere ganger hørt at o-soto-gari var favoritteknikken til Yamashita, men ifølge statistikken var det først og fremst yoko-shiho-gatame og uchi-mata som førte til direkte ippon – altså seier før full tid. Til sammen står disse to teknikkene for 80 av Yamashitas seire, mens o-soto-gari «kun» ga 9 direkte ippon.
Når det gjelder tapene, så kom disse tidlig i karrieren – altså før 1977. Av de 16 kampene Yamashita opplevde å tape, var fire av dem mot Endo og fire mot Uemura. Både Endo og Uemura befant seg i den absolutte verdenstoppen, med topp 3-plasseringer i både OL og VM i den perioden Yamashita tapte for dem.
Når Yamashita selv analyserer sin rekord – totalt 528 seire, 16 tap og 15 uavgjorte kamper, noe som gir en seiersprosent på 97,2 – forklarer han de gode resultatene med fire avgjørende forhold:
- en kropp som tålte belastningen
- en kontinuerlig utilfredshet med egne prestasjoner
- barndomsdrømmen om OL-gull
- gode mentorer og støttende omgivelser
Yamashita vant det japanske mesterskapet i judo (Zen-Nihon Jūdo Senshuken Taikai, All-Japan Judo Championships) for første gang i 1977, bare 19 år gammel – og fulgte deretter opp med å vinne turneringen ni ganger på rad! I japansk judo, der åpen klasse regnes som den ultimate testen uavhengig av vekt og stil, er dette vanskelig å overvurdere. Det er en helt utrolig resultatrekke!
Å vinne blir en vane for Yamashita. I perioden fra oktober 1977 til april 1985 går Yamashita i realiteten uten tap i både nasjonale og internasjonale konkurranser. Uansett hvor han stiller til start, står han til slutt øverst på seierspallen.
Han forklarer selv at han forsøkte å finne motstanderens svakhet, slik at han kunne anvende sin egen styrke mot akkurat dette punktet og avgjøre kampen med en målrettet og presis teknikk. Denne taktikken fungerte særdeles godt, men selv vurderte han bare 60-70 prosent av kampene sine som «godkjent».
Yamashita var alltid på jakt etter ippon-seier. Kampen skulle vinnes klart og tydelig, ikke på bakgrunn av taktikk, men som et resultat av et ærlig forsøk på å vinne teknisk før tida var ute. I boka The Fighting Spirit of Judo kan du rett og slett se en tabell med alle (alle!) konkurranseresultatene til Yamashita. Men ikke nok med det; der kan du også lese hvilke teknikker han vant med og andre kommentarer til hver konkurranse. Anbefales!
Motstanderen er ikke så svak som du tror.
Motstanderen er ikke så sterk som du tror.
Yamashita gjør et interessant skille mellom judo som livsvei og judo som konkurranse. Han understreker at å vinne ikke er alt i judo, men legger til at i konkurranse er det å vinne absolutt alt! For ham handler ikke det om egoisme, men om total forpliktelse. Hvis man først deltar i en konkurranse, skylder man omgivelsene, støttespillere og judosporten å gi alt. Og dersom man gir alt, vil den treningen og den dedikasjonen som kreves naturlig følge med.
Olympisk mester
Et viktig øyeblikk i fortellingen om Yamashita er ikke knyttet til det å vinne, men til det å vente. Japan deltok ikke i Sommer-OL i Moskva i 1980, som følge av den vestlige boikotten på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan.
For Yamashita innebar dette at den olympiske debuten hans måtte settes på vent. Han har selv senere omtalt hvordan denne boikotten tvang ham til å vente fire år på å få gå olympisk judo. Han var allerede den aller beste judoutøveren i verden, men nå måtte han holde seg på toppen i fire år til. Los Angeles 1984 ble det neste målet han måtte ta sikte på.
Det er nettopp derfor Los Angeles 1984 kan beskrives som et livslangt mål som først blir forsinket av verdenspolitikk, og deretter nesten ødelagt av skade, men som likevel blir realisert. Yamashita blir, som vi vet, olympisk mester. Endelig er drømmen han skrev om i et klasserom mange år tidligere realisert.
Lærer, reformator og olympisk leder
Når den aktive konkurransekarrieren ebber ut, tar det ikke lang tid før Yasuhiro Yamashita følger opp den andre delen av det han skrev om i skolestilen om sine framtidsdrømmer, nemlig ønsket om å bidra til å gjøre judo kjent og viktig over hele verden.
Frem til ungdomsskolen og videregående var det først og fremst stående teknikker jeg ønsket å satse på. Da jeg begynte på universitetet, startet jeg imidlertid for alvor med å forske på og utvikle ne-waza (bakkearbeid), langt mer systematisk enn tidligere. Etter hvert som jeg fikk større selvtillit i ne-waza, opplevde jeg at jeg også kunne vende tilbake til tachi-waza (stående teknikker) på en bedre måte.
Å ha selvtillit betyr at man også i tachi-waza kan angripe mer helhjertet enn før. Og slik som i Los Angeles-OL: selv om man blir presset i en situasjon, kan man bli reddet av det man har i bakhånd – altså av ne-waza.
Yasuhiro Yamashita (i en opplæringsvideo)
Yamashita legger opp som aktiv konkurranseutøver kort tid etter OL i Los Angeles. Han vinner det japanske mesterskapet i 1985, og så er livet som konkurranseutøver over. Nå blir han i stedet en del av teamet rundt det japanske landslaget, og han blir professor ved Tokai-universitetet.
Fra 2003 fikk han oppdrag knyttet til utdanning og trening i det internasjonale judoforbundet (IJF), blant annet som ansvarlig for utdanning og trenerutvikling. I denne rollen arbeidet han særlig med verdigrunnlag i judo og en standardisering av judoens pedagogiske rammer.
I et lengre intervju om judo i moderne tid beskriver Yasuhiro Yamashita et prosjekt som var viktig for ham etter konkurransekarrieren: lanseringen av det som ble kalt Judo Renaissance ved inngangen til 2000-tallet. Initiativet ble utviklet i samarbeid mellom Kodokan og det japanske judoforbundet.
Bakgrunnen for prosjektet var en bekymring for utviklingen av internasjonal konkurransejudo. Yamashita forklarte at «hovedmålet for mange utøvere har blitt å vinne kampen, for enhver pris», og han advarte mot at et ensidig resultatfokus kunne føre til at «høflighet og moral blir glemt».
Samtidig la han vekt på at Judo Renaissance ikke handlet om et romantisk syn på fortida, men om å forankre moderne judo i de grunnleggende prinsippene slik Jigoro Kano formulerte dem: høflighet, respekt og personlig ansvar.
I judo er motstanderen ikke en fiende, men en person som skal møtes med respekt.
Yasuhiro Yamashita
I 2017 overtar Yamashita som president for Det japanske judoforbundet, med en uttalt ambisjon om å styrke verdier som høflighet og verdighet. To år senere, i 2019, blir han utnevnt til president for Den japanske olympiske komité. Både IJF og internasjonale nyhetsbyråer framhever at Yamashita overtar med et tydelig mandat: å gjenreise integritet og tillit i japansk idrett. I egne uttalelser legger han vekt på ansvar, åpenhet og på at idrettens ledere også må fungere som moralske forbilder.
I januar 2020 blir han valgt inn som medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC). I omtalen fra International Judo Federation beskrives dette som en naturlig forlengelse av hans engasjement for både judo og den olympiske bevegelsen. Yamashita ble med dette den andre IOC-representanten fra japansk judo i historien – den første var iudoens grunnlegger, Jigoro Kano. (I ettertid har det kommet flere japanske medlemmer med i IOC-styret.)
Som IOC-medlem og leder i japansk idrett har Yamashita lagt vekt på at det viktigste i idrett ikke handler om medaljene, men den verdien idrett har på hele mennesket. Han kobler idrett og dannelse. Yamashita understreker at fair play er den mest fundamentale verdien i idrett, og at idrettens grunnverdier må beskyttes i en tid preget av kommersialisering og prestasjonspress.
Uansett hvor mye tidene måtte forandre seg, er idrett fortsatt avgjørende for at mennesker skal kunne leve som seg selv, og som noe som kan bringe lys til mennesker og verden. Drømmer er noe som må virkeliggjøres. Jeg reflekterer ofte og spør meg selv: Hvordan ser Kano Shihan på den jeg er akkurat nå?
Jeg ønsker å virkeliggjøre drømmene mine mens jeg stadig kjenner hans nærvær tett ved meg.
Alvorlig skade
I 2023 ble Yamashita alvorlig skadet etter et fall ved et utendørs spa-anlegg. Han ble lam fra nakken og ned. Året før hadde han blitt tildelt 9. dan av Kodokan for sin livslange innsats for judo. Men i 2023 ble det altså et brutalt brudd med livet på judomatta.
I dette ekstremt alvorlige møtet med sin egen sårbarhet har han holdt fast ved det samme budskapet som har fulgt ham gjennom hele karrieren. Idrettens sanne verdi måles ikke i fysisk styrke, men ved å utvise karakterstyrke.
Dermed har denne delen av livet blitt en forlengelse av det han alltid har sagt – at idrett handler om å reise seg, om å bevare verdighet, og om å fortsette å ta ansvar, uansett hvilke vilkår man møter.
Kilder
- Ashinaga Foundation. (n.d.). Yasuhiro Yamashita. Ashinaga.
- Fair Play International. (n.d.). Mohamed Ali Rashwan.
- Grokipedia. (n.d.). Yabe, Fukuoka.
- Hansen, Thor; Stette, Gunnar; Bothner-By, Halvor: kabel-TV i Store norske leksikon på snl.no.
- International Judo Federation. (n.d.). Hall of fame: Yasuhiro Yamashita.
- Inside the Games. (n.d.). Olympic champion named All Japan Judo Federation president.
- International Judo Federation. (n.d.). Yasuhiro Yamashita [Judoka profile].
- JudoInside. (n.d.). Yasuhiro Yamashita – judo matches.
- Lasuen, P. (2020, 10. januar). Yamashita elected newest IOC member. International Judo Federation.
- Ogawa, G. (n.d.). “I lead a Judo Renaissance movement”: Yamashita talks about today’s judo at home and abroad. World Judo Federation.
- Olympedia. (n.d.). Judo at the 1984 Summer Olympics (21st Olympiad, Los Angeles).
- Olympedia. (n.d.). Judo at the 1984 Summer Olympics: Open weight results.
- Play True Relay. (2020). Yasuhiro Yamashita – Interview (Truth 30).
- Rosenberg, Jennifer. (2023, April 5). History of the 1984 Olympics in Los Angeles.
- Sasakawa Sports Foundation. (n.d.). Mr. Yasuhiro Yamashita (SSF Sports History, Vol. 106). Sasakawa Sports Foundation.
- Sasakawa Sports Foundation. (n.d.). Yasuhiro Yamashita.
- Sasakawa Sports Foundation. (2013). Yasuhiro Yamashita: Olympian oral history (Sports History Series No. 13). Sasakawa Sports Foundation.
- WeatherSpark. (1984). Historical weather on Saturday, August 11, 1984 at Los Angeles International Airport, California, United States.
- Wikipedia contributors. (n.d.). 1984 Summer Olympics boycott.
- Wikipedia contributors. (n.d.). Athletics at the 1984 Summer Olympics – Women’s marathon.
- Wikipedia. (n.d.). Yasuhiro Yamashita.
- Yamashita, Y. (1993). The fighting spirit of judo (S. Cousens, Trans.). Ippon Books.
Skriv en kommentar