Lars Erik Espedalen disputerte i 2025 med en doktoravhandling fra Norges idrettshøgskole om et spørsmål de fleste trenere kjenner på kroppen: Hvorfor er det så mange som starter med idrett, men så få som blir? Hele 70 prosent av norsk idrettsungdom slutter i løpet av tenårene. Avhandlingen gir noen overraskende, og noen ganske gjenkjennelige, svar.
Hvorfor driver ungdom med idrett?
De viktigste grunnene til å delta er at det er gøy (44 %), at de får være sosiale (35 %) og at det er bra for helsa (22 %). Det handler sjelden om én ting alene, og mange ungdommer oppgir flere grunner til at de driver med idrett.
Espedalen skiller mellom det han kaller «lett» og «tung» idrettsglede. De fleste ungdommer er lette deltakere. De vil ha det gøy, holde seg i form og treffe venner. Et mindretall er tunge deltakere. De elsker idretten sin, konkurrerer og definerer seg selv gjennom den. Problemet er at mye av den organiserte idretten er bygget og lagt til rette for de tunge, mens flertallet av ungdommer egentlig vil ha noe lettere.
Hvorfor slutter de?
De tre vanligste grunnene til å slutte er mangel på glede (31 %), tidspress fra skole og hverdagsliv (31 %) og at idretten blir for seriøs og konkurransepreget (18 %). Her kan kanskje mange kjenne igjen noe fra sine egne judoklubber?
Skader og sykdom oppgis av 12 prosent som avgjørende. Det er den fjerde vanligste årsaken, og den er spesiell fordi den er utenfor utøverens kontroll. En langvarig skade kan bryte med all kontinuitet og tilhørighet, særlig for de som allerede er på vippen.
Økonomi spiller en tydelig rolle: Jo lavere sosioøkonomisk status, jo større er sannsynligheten for at ungdommen slutter fordi det blir for dyrt. Minoritetsjenter er spesielt underrepresentert. For mange familier handler idretten om et familieprosjekt – med reiser, utstyr og frivillig arbeid som forutsetning – og de familiene som ikke har råd eller kapasitet til dette, faller gradvis utenfor fellesskapet.
Hva kan vi gjøre?
Den aller viktigste anbefalingen fra Espedalen sin side er å senke terskelen for full deltakelse. Det gjør man ikke nødvendigvis ved å fjerne den seriøse idretten, men ved å tilby reelle alternativer som ikke krever like mye tid, penger og utstyr til flertallet av utøvere. Dette handler om helt konkret tilpasning av hver enkelt treningsøkt. Og her kan klubbene få til mye – og det er det helt sikkert mange som gjør.
Noen konkrete råd – særlig relevante for judoklubber:
- Ta skadeforebygging på alvor. Skader er den viktigste grunnen til frafall. Bruk tid på falltrening, oppvarming og belastningsstyring.
- Tilpass konkurransepresset. Ungdom som trives med «lett» idrettsglede trenger ikke å presses inn i en seriøs konkurransemodell for å beholde gleden.
- Hold kostnadene nede. Reiser, stevnepåmeldinger og utstyr er reelle barrierer. Vurder støtteordninger for drakter og for lavinntektsfamilier.
- Bygg miljø, ikke bare ferdigheter. Tilhørighet er en av de sterkeste motivasjonskreftene.
- Snakk med utøverne. De vet selv hva som funker. Avhandlingen viser at ungdom har reflekterte og sammensatte grunner for å delta og slutte – og de fortjener å bli hørt.
(Artikkelen er basert på Lars Erik Espedalens doktoravhandling «Organized sport in the lives of young Norwegians», Norges idrettshøgskole, 2025. Les hele avhandlingen [her].)
Skriv en kommentar