Jeg har lenge hatt lyst til å undersøke, eller finne ut mer om, et merkelig fenomen. Det er stort sett på sosiale medier jeg har snublet over det.
Forestill deg en kampsportmester som påstår, og gjerne demonstrerer, at han kan beseire motstandere uten å være nær dem, altså uten engang å røre dem. Dette gjør han ved hjelp av indre energi eller hemmelige teknikker.
Fenomenet har vel egentlig ikke et norsk navn, men på engelsk kalles det for fake martial arts eller bullshido. I denne sammenhengen brukes også begrepet McDojo.
Bullshido er, som vi skjønner, et ordspill som kombinerer ordene bullshit med bushido. Bullshido refererer til oppdiktede eller grovt overdrevne kampsportpåstander som presenteres som ekte vare.
En McDojo kjennetegnes av at økonomisk gevinst prioriteres over reell kampsporttrening. Beltegrader kan kjøpes uten ferdigheter, treningene mangler ofte reell sparring eller ekte fysiske utfordringer. Resultatet blir lite læring og mye fasade.
Hva er fake martial arts og bullshido?
Bullshido brukes humoristisk om kampsport-påfunn og bløffmakeri i ulike former. Det kan dreie seg om såkalte dødstrykk eller -støt (dim mak), akkurat som dem vi ser i Kill Bill-filmene. Eller det kan være snakk om no-touch knockouts der utøveren angivelig kan slå folk bevisstløse uten engang å ta på dem.
Det typiske er å påstå at hemmelige teknikker kun er tilgjengelige for de innvidde mesterne, ofte med mystiske forklaringer om qi (chi, ki) eller en eller annen form for indre energi.
Andre varianter av bullshido går ut på at man har funnet på nye stilarter der selverklærte mestere setter sammen litt lånte teknikker og utroper seg selv til grunnleggere. Her kan man jo selvsagt spørre seg om det egentlig er så veldig annerledes enn måten de tradisjonelle kampformene ble til på. Hva mener dere?
Noen skoler påstår de er så eksklusive at bare de aller færreste får trene der, eller at instruktøren er en utvalgt elev av en legendarisk stormester – selvfølgelig uten noen dokumentasjon, fordi den aktuelle dokumentasjonen er hemmelig eller bortgjemt i et fjernt tempel i Asia.
Felles for alt som vi kan kalle bullshido er at det bryter med den vanlige, ærlige tilnærmingen til kampsport. Ekte kampsporttrenere verdsetter realisme, sikkerhet og ære, mens bullshido-utøvere ofte tyr til markedsføring, mystisisme og noen ganger regelrett lureri for å tiltrekke seg elever.
Når kritiske kampsportutøvere avfeier disse mirakelmetodene som oppspinn, får de gjerne høre at de bare er misunnelige og ikke har oppnådd det hemmelige nivået selv. Med andre ord: ifølge bullshido-logikken mangler skeptikerne bare tro eller innsikt, mens mesteren selvfølgelig besitter sannheten. På den måten kan dette fenomenet ha mye til felles med både sektbevegelser og konspirasjonsideer.
Historiske eksempler – fra mystiske mestere til komiske kultfigurer
Fenomenet med falsk kampsport er på ingen måte nytt. Allerede på 1960- og 70-tallet – under den første store kampsportbølgen i Vesten – dukket det opp fargerike personligheter som bygget myter rundt seg selv.
Et tidlig eksempel er John Keehan, bedre kjent som Count Dante. Har vi snakket om i en tidligere episode av podcasten. Keehan markedsførte seg gjennom tegneserieannonser som «Verdens farligste mann» og solgte medlemskap til sin hemmelige klubb, Black Dragon Fighting Society. Dante hevdet selv å ha den dødeligste kampformen på planeten.
Virkeligheten var mindre mytisk – Dantes mest berømte bragd var å starte et dojo-slagsmål i Chicago som endte med en død person, ironisk nok en av hans egne elever. Likevel fikk myten om Count Dante et liv i populærkulturen og inspirerte en hel subkultur av selvutnevnte «dødelige mestere».
En annen beryktet figur er Frank Dux, mannen som filmen Bloodsport angivelig er basert på. Her er det nesten umulig å vite hvor man skal begynne, for lista over løgner og latterlige påstander er endeløs. Filmen Bloodsport er altså mer eller mindre basert på en historie Dux fortalte om at han hadde vunnet en hemmelig undergrunnsturnering i Asia, eller var det på Bahamas, hvor liv og død stod på spill.
Senere gravejournalistikk i Los Angeles Times avdekket at ingen av delene holdt vann: Det fantes ingen dokumentasjon på at en slik turnering hadde funnet sted. Et av troféene Dux viste frem, var for eksempel kjøpt i en trofébutikk i California. Nå kan jo det selvsagt være tilfeldig, men det meste tyder på bløff fra ende til annen. Historien var i beste fall en vandrehistorie Dux selv skapte, men dette bidro i sterk grad til å gi ham en karriere som legenden bak kultklassikeren.
Historien er full av slike eksempler:
Sin Kwang Thé som påstår å ha mestret 900 ulike kung fu-former, og som blant annet forteller en bisarr treningsform der man holdt hendene i bøtter med stadig varmere sand, for å herde hendene. Ikke bare ble hendene herdet; de arvet på en måte egenskapene til den varme sanden – slik at hendene til de som hadde trent på denne måten også kunne brenne det de kom nær.
Ifølge Sin Kwang Thé måtte han forby denne treningsformen da en baby smeltet(!) da en mester i kampformen løftet opp spebarnet.
Ashida Kim er en såkalt ninjutsu-guru fra USA. Ingen av påstandene hans lar seg etterprøve, men han tjener likevel gode penger på sin business.
Steven Seagal, har riktignok ekte aikido-bakgrunn, men har omfavnet en del tvilsom praksis – som å dukke opp i UFC-sirkuset iført sin silkepysj og hevde at han lærte dem triksene de brukte for å vinne.
Seagal har blant annet tatt æren for Anderson Silvas berømte frontspark, noe selv Silva har tatt avstand fra.
Moderne videoer og anekdoter – når mesteren møter virkeligheten
I vår tidsalder har internett gitt oss mange, mange videoklipp som viser bullshido i praksis – ofte med hysterisk morsomme, eller pinlige, situasjoner.
Et klassisk klipp som mange kampsportfans har sett, er av den japanske kiai-mesteren Yanagi Ryuken. Yanagi demonstrerte i årevis hvordan han tilsynelatende kunne kaste rundt på sine elever uten berøring; de falt som dominobrikker av energibølgene hans.
Yanagi Ryuken utlovde en premie på 5000 dollar til den som kunne vinne over ham i kamp. Og kamp ble det. Utfordringen ble akseptert av en MMA-utøver – og resultatet, filmet for åpen scene på japansk TV i 2006, var ganske nedslående for mesteren: Den langt yngre fighteren Tsuyoshi Iwakura gikk rett gjennom Yanagis såkalte usynlige forsvar og hamret løs på ham med slag, og noen spark, helt til kampen måtte stoppes. Det tok ikke lang tid.
Yanagi, som sia var omtrent 65 år gammel, oppdaget raskt og direkte at hans «no-touch knockout» absolutt ikke fungerte mot en motstander som ikke var med på leken.
I ettertid forklarte Yanagi at han «dessverre var litt syk den dagen, så ki-energien fløt ikke som den skulle» – en forklaring som i beste fall høres ut som en dårlig unnskyldning.
Det hele har blitt stående som et lærestykke i bullshido, gjerne oppsummert med regelen:
Ikke begynn å tro på ditt eget bullshit-prat!
Et lignende eksempel fra USA handler karateinstruktøren George Dillman og hans disipler. Dillman var i utgangspunktet en relativt høyt respektert karateutøver. Men på 1970-tallet ble han berømt, eller retter sagt beryktet, for påstanden om at han kunne slå ut folk ved kun å berøre dem lett på bestemte trykkspunkter. Senere utvidet han dette til å handle om å slå ut folk uten å berøre dem i det hele tatt.
No-touch knockout-metodene hans har blitt kalt «kampsportens svar på homeopati», ettersom effekten kun eksisterer i fantasien. (Så får heller dere som eventuelt mener at homeopati fungerer, ta kontakt eller utdype dette i kommentarfeltet.)
I en TV-dokumentar for National Geographic ble Dillmans elev Harry Thomas (Tom) Cameron, alias “The Human Stun Gun”, utfordret til å demonstrere sine evner på personer som ikke var hans egne elever. Som ventet klarte han ikke å påvirke de frivillige i det hele tatt, verken med eller uten berøring.
Cameron hadde riktignok alltid en forklaring på lur – han mente at de frivillige var «naturlige atleter» som har lært seg å oversette energien og derfor ikke blir påvirket. Med andre ord: hans egne elever svimte av fordi de ikke var tilstrekkelig «opplyste», mens trente MMA-utøvere var for «avanserte» til at energien virket på dem.
Slike bortforklaringer – enten det er «jeg var litt syk» eller «motstanderen hadde en naturlig motstand» – er typiske innen bullshido. Det gjelder å redde æren og beholde auraen av mystikk når virkeligheten innhenter påstandene.
Det finnes en endeløs rekke med slike eksempler. Mange av dem er fra USA eller Sørøst-Asia, men det det finnes også noen fra vår del av verden.
I Finland hevdet en instruktør ved navn Jukka Lampila at han kunne utføre touchless karate, men skeptikere som møtte opp på seminaret hans avslørte at ingen av teknikkene virket på utenforstående.
I Indonesia praktiserer kulten Yellow Bamboo en form for “hvit magi”-kampsport der utøverne tror de kan velte angripere ved hjelp av skrik og åndelig energi. Da to brasilianske jiu-jitsu-utøvere utfordret Yellow Bamboo-utøvere på ei strand, endte det med at “mesterne” ble løpt rett ned – til tross for at de utførte sine høylytte mantraer.
Jeg kunne fortsatt i evigheter med eksempler på slike bullshido-former. Men jeg tenker vi går videre med andre vinklinger på tema.
Gråsonene
Til og med relativt uskadelige former for kampsport kan ha gråsoner i grenselandet mellom ekte kampformer og bullshido.
For eksempel kritiseres en del tradisjonelle skoler for overdrevne og showpregede demonstrasjoner. Man får ikke se hva treningen egentlig går ut på, men heller en slags spektakulær variant uten spor av realisme.
Vi har alle sett oppvisninger hvor angripere løper mot en mester én etter én og tilsynelatende blir kastet av gårde av minimale bevegelser. Noen av disse er koreograferte øvelser for showets skyld, men noen få ganger presenteres disse som bevis på overlegne krefter eller overdrevne effekter av kampformtekniikkene.
Internett flommer over av videoer der man ser utøvere, eller såkalte mestere, gjøre de merkeligste teknikker mens elevene rundt dem later som de er bergtatt. For utenforstående er det ofte åpenbart at ofrene samarbeider.
Som nybegynner, hold deg unna kampsport som snakker om ‘chi’ eller energi eller noe sånt. Ingen uovervinnelig, hemmelig teknikk…
Reddit
Med andre ord: Ekte kampsport krever hardt arbeid og realistisk trening, ikke magi.
Epistemisk uvitenhet og selvbedrag i kampsport
Nå kommer vi til det punktet jeg kanskje synes er mest spennende. Hvordan kan ellers fornuftige mennesker, for det må vi jo anta at folk flest er, ende opp med å tro på dette tullet?
Filosofen Gillian Russell som er professor på Dianoia Institute of Philosophy på Australian Catholic University i Melbourne, har skrevet om epistemisk viciousness – altså kunnskapsmessige laster – i kampsport.
Hennes poeng er at kampsportmiljøer, til tross for all snakk om ære og disiplin, ofte fremmer en ukritisk tankegang. Man lærer å respektere sine mestere og tradisjonen, noe som er fint i seg selv, men det kan nesten umerkelig gli over i blind tro på autoritetene.
Russell påpeker at kulturen i mange stilarter oppmuntrer til både godtroenhet og tunnelsyn, overdreven ærbødighet for de erfarne utøverne og de historiske kildene, mangel på nysgjerrighet overfor beslektede fag (som sportsvitenskap, anatomi osv.), og mangel på intellektuell, selvstendig og kritisk sans.
Dette kan man jo kjenne litt igjen etter å ha drevet med ulike kampformer i over 40 år. Til og med her til lands, og til og med i judo, er det enkelte utøvere og trenere som opphøyer enten seg selv, eller sin forståelse av kampformen, til den eneste og den mest korrekte måten.
Med et slikt tankesett risikerer man å få et miljø der det aldri stilles spørsmål ved det en «sifu» eller «sensei» forteller.
Russell innleder sitt essay med en personlig anekdote: Som 11-åring fikk hun høre av sin karateinstruktør at hvis hun bare luft-punchet jevnt og trutt i tre år, kunne hun ta livet av en okse med ett slag innen hun fylte 14. Den unge Russell trodde på det hun ble fortalt, for hvorfor skulle hun tvile på sin høyt respekterte lærer?
Det er her begrepet epistemisk uvitenhet kommer inn. Uvitenhet, i filosofisk forstand, handler det om systematisk mangel på kunnskap eller evne til å skille sant fra usant. I kampsport kan det resultere i et miljø der ingen tør å si ifra om at «Keiseren er naken».
Elevene ser at mesteren kaster folk rundt uten å ta på dem, og selv om en ny elev innerst inne kan ane at her er det noe som skurrer, vil han sannsynligvis avfeie sin egen tvil.
Hvorfor?
Fordi hele gruppen aksepterer dogmet. Det ligger et kraftig sosialt press i slike miljøer: Man ønsker å tro, man vil ikke være den ene skeptikeren som fornærmer mesteren eller ødelegger mystikken.
Dette minner mye om religiøs tro. Hele greia er en kollektiv vrangforestilling.
Sam Harris
Sam Harris er både kampsportutøver og nevroforsker. Han bemerker at en bullshido-mester kan i årevis leve i villfarelsen om at han virkelig har overnaturlige evner. Det er altså ikke nødvendigvis et ønske om å bløffe omgivelsene, men det kan i noen tilfeller handle om en reell tro på at teknikkene fungerer. Denne ideen blir forsterket av hengivne elever som kollektivt deler illusjonen.
Det skumle – og kanskje komiske – er at i kampsport, som jo kan testes mot virkeligheten på en matte eller i ringen, kan en person holde på med disse vrangforestillingene i flere tiår uten å bli korrigert.
Hvordan opprettholdes dette kollektive selvbedraget?
Harris beskriver mekanismen slik: I begynnelsen må kanskje de første elevene late som mesterens kraft virker. Det gjør de kanskje av respekt eller forventning. Etter hvert begynner de kanskje selv å føle noe – placeboeffekten og autosuggesjon er kraftige effekter som kan påvirke i sterkere grad enn mange er klar over. Dermed legges det til rette for at nye elever blir påvirket av at «alle andre» reagerer på mesterens teknikker. Da gjør de det samme ubevisst, og så er man i gang.
Det er ikke sånn at folk nødvendigvis faker det bevisst. De kan bli ledet skritt for skritt inn i en forestilling uten å innrømme overfor seg selv at de spiller skuespill. Til slutt tror både mester og elever oppriktig på fenomenet.
Sam Harris
Harris sammenligner det med religiøs massesuggesjon – på samme måte som ved tungetale eller healing – der en person kan bli «indusert til en måte å opptre på av andres måte å opptre på». Det hele blir et lukket økosystem basert på tro.
I kampsportens verden kan dette vokse seg stort i fravær av korrektiver. Hvis man aldri konkurrerer utenfor sin egen skole, aldri prøver teknikkene i et fullkontakt miljø, og kanskje heller ikke leser kritiske kilder, da kan man bli værende i det Harris rett og slett kaller «out of contact with reality».
Sam Harris bruker eksemplet med Yanagi som utgangspunkt for en syrlig kommentar:
Denne galningen vi ser (Yanagi) klarer ikke engang begynne å gjøre det han tror han kan … fordi ferdigheten han viser frem, og som elevene strever etter å kopiere, ikke eksisterer.
Først da Yanagi ble konfrontert med virkeligheten – i form av en ekte fighter – sa det stopp. Illusjonen ble brutt, og Yanagi ble avslørt foran alle andre. Men selv da, klarte mesteren å bortforklare det, og han fikk fortsette ufortrødent med praksisen sin.
Dette fenomenet er selvsagt ikke avgrenset til kampform-miljøer. En interessant podcast som heter Operasjon Charlie tar for seg noe av det samme. Her avsløres den såkalte lurelegen som stadig finner nye måter å svindle folk på. Etter hvert møter vi folk som har latt seg lure til å tro på de mest absurde påstander – selv om de er oppegående og fine folk.
Hvorfor oppstår bullshido, og hvilke konsekvenser har det?
Det finnes flere grunner til at fake martial arts oppstår og sprer seg. En åpenbar faktor er kombinasjonen av menneskers fascinasjon for det mystiske og ønsket enkelte har om snarveier til makt.
Kampsport har alltid hatt et skjær av mystikk rundt seg i populærkulturen – tenk bare på gamle kung fu-filmer hvor mesteren oppnår magiske ferdigheter etter flere år i dyp meditasjon på en fjelltopp. Noen ønsker å tro at det faktisk finnes hemmelige snarveier eller krefter som kan gjøre dem uovervinnelige. En karismatisk person som tilbyr en slik hemmelighet kan derfor finne et lydhørt publikum.
På den andre siden har vi de mer kyniske motivene: Penger og prestisje. Å drifte en kampsportskole er også butikk. Et fenomen som flere steder på nettet omtales som McDojo, viser til klubber som masseproduserer sortbelter mot betaling, med minimal kvalitetskontroll.
Noen instruktører kan bevisst overdrive egne meritter (falske svartbeltegrader, oppdiktede militærkarrierer) for å lokke til seg elever.
Er det så nøye?
Er det så nøye da? Kan ikke folk få holde på? Det kan jo være greit å mene at dette ikke skader andre enn dem som lar seg lure. Men i og med at det er snakk om kampformer og potensielt farlige teknikker, kan såkalt bullshido forårsake skade på flere måter.
Fysisk er det selvsagt farlig å tro at man har evner man egentlig ikke har. En person som lures til å tro at hun kan forsvare seg med tankekraft eller en komplisert, uprøvd teknikk, kan komme fryktelig til kort i en virkelig voldssituasjon. Heldigvis lever vi stort sett i svært trygge tider med ekstremt liten sjanse for å oppleve å måtte forsvare oss fysisk, men likevel er dette verdt å tenke på.
Mange tradisjonelle selvforsvarsteknikker tar ikke høyde for hvordan vold arter seg i virkeligheten. Sam Harris kaller dette «kun en pantomime av kamp, og den er livsfarlig misvisende».
I realiteten vil et rasende knivangrep være kaotisk og kontinuerlig; selv om du blokkerer halvparten av slagene, vil resten treffe deg – og én knivskade kan være dødelig. Det å tro noe annet fordi du har øvd med plastkniver på trening, kan gi utøvere en falsk trygghet som i verste fall kan sette liv i fare.
Falske kampsystemer kan også la være å lære bort sunn fornuft, som at den beste forsvar mot kniv ofte er å løpe vekk (noe selv erfarne lærere understreker), fremfor å forsøke en fancy avvæpningsteknikk.
Vi ser også eksempler der utøvere av bullshido utsetter seg for unødig risiko under trening, for eksempel ved å la seg slå uten å forsvare seg fordi de tror de er immune mot å skade seg.
Psykologisk og intellektuelt er bullshido også problematisk for det med hensikt vanner ut skillet mellom fakta og fiksjon.
Utøvere som blir lenge i et slikt miljø, kan utvikle en sterk kognitiv dissonans: De investerer tid, penger og stolthet i systemet, så de må tro at det virker. Det kan bli vanskelig å innrømme feil.
Man kan også trekke paralleller til gruppepsykologi og sekter: I ekstreme bullshido-miljøer ser vi tendenser til kult-oppførsel med sterk lederdyrkelse, internt språk, ritualer og isolasjon fra kritikk utenfra. Slike grupper kan manipulere medlemmer sosialt og økonomisk.
Selv om ikke alle falske kampsportskoler er sekter, så kan noen av dem utvikle sektlignende trekk, der man holder elever fanget i en tankegang der det er snakk om oss mot verden. Dette er skadelig for kritisk tenkning generelt – en elev som lærer å godta «mesterens» påstander ukritisk i dojoen, kan lett ta med seg den samme naiviteten i andre sammenhenger i livet.
Det siste punktet er kanskje ikke så farlige, men jeg tar det med likevel: Bullshido skader også kampsportenes omdømme.
Når video av en «chi-mester» som veiver med hendene går viralt, ler folk- og en god latter forlenger so kjent livet. Men mange trekker kanskje konklusjonen at all tradisjonell kampsport er tull.
Seriøse utøvere av for eksempel tai chi eller aikido kan oppleve å bli satt i bås med svindlere som påstår de har magiske krefter. Dette er urettferdig, da de fleste tradisjonelle stilarter ikke hevder overnaturlige ting, selv om de har et kulturelt/filosofisk rammeverk.
Bullshido gjør at dype filosofiske konsepter som qi (chi) blir latterliggjort, selv om de opprinnelig var ment mer poetisk eller som metaforer for pust, fokus og energi. Når noen tar qi bokstavlig og påstår det gir dem telekinetiske evner, skal det ikke mye til før både publikum og utøvere mister respekten for begrepene og treningsformen.
Tradisjon, effektivitet og svindel – hvor går grensen?
Et interessant aspekt er gråsonen mellom ekte tradisjoner, ineffektive treningsmetoder og ren svindel. Ikke alt som ikke fungerer i MMA-ringen er svindel.
Mange tradisjonelle kampsporter som karate, kung fu, taekwondo, judo og så videre, inneholder teknikker eller kata-former som kanskje ikke har direkte overførbarhet til en gatekamp, men de kan ha andre verdier: kulturell arv, fokus på koordinasjon, mental disiplin, eller bare det at de gir trygg ramme for trening uten skader. At en teknikk ser teatralsk ut betyr ikke nødvendigvis at instruktøren prøver å lure noen.
Forskjellen ligger ofte i at man gjør utøverne oppmerksom på konteksten. En aikido-instruktør kan for eksempel si: «Denne teknikken fungerer i en ideell situasjon med en viss type angrep, men vi trener den mest for å øve balanse og timing. I en reell kamp må man regne med en mye mer kaotisk situasjon.» Dette er redelig.
Bullshido oppstår hvis instruktøren i stedet skulle hevde: «Denne teknikken vil alltid virke, jeg kan kaste hvem som helst lett som en fjær.»
Eksperter peker på at kuren mot selvbedrag i kampsport er å trene mot aktiv motstand. Og her vil jeg trekke fra judo som et supert eksempel på trening med reell motstand. Gjør du en judoteknikker feil, kan du bare glemme at den virker. Det er også lite magisk i judo. Her er det stort sett teknikk, timing og Newtons lover som gjelder.
Mange stiler befinner seg et sted mellom tradisjon og effektivitet. Ta for eksempel Wing Chun, en kung fu-stil kjent fra Ip Man-filmene. Den har effektive prinsipper på kort distanse, men mange skoler la i årevis liten vekt på frikamp. Da MMA-bølgen kom, innså en del at de manglet erfaring mot fullt motiverte motstandere.
Betyr det at Wing Chun er bullshido? Nei, ikke i seg selv – men hvis en instruktør påstår at «Wing Chun slår alt» uten bevis, beveger vedkommende seg inn i bullshido-landskapet.
Et annet eksempel er tradisjonell karate vs. kontaktkarate. I tradisjonell karate stopper man gjerne slagene før kontakt (punktstopp-turneringer), mens stiler som Kyokushin karate kjører fullkontakt (dog uten slag mot hodet).
Jeg har selv trent shotokan karate, og her var det aldri snakk om fullkontakt, men det var heller ikke poenget. Treningene handlet om presisjon, balanse og fysisk form. Det var aldri noe snakk om at med disse teknikkene kan dere vinne over ditt eller datt: det var absolutt og helt underordnet alt.
Problemet oppstår når noen hevder at semi-kontakt-teknikker er alt som trengs i en virkelig slåsskamp. Da overselger man varen.
Kampsportverdenen har også ekte mystiske elementer som ikke nødvendigvis er bullshido. For eksempel meditasjon, pusteteknikker, ki-(chi)-øvelser for konsentrasjon – alt dette kan ha verdi for mental fokus og helse. Det blir bullshido først når man tillegger dem effekter de åpenbart ikke kan ha som «mediter deg til å bli uovervinnelig i kamp».
Tradisjoner og ritualer kan absolutt ha en legitim plass i kampformer, så lenge ingen later som om ritualet i seg selv gjør deg til en bedre fighter enn det hard trening med en dyktig instruktør kan gjøre.
Så hvor går grensen mellom det ekte og det som er juks? En tommelfingerregel er (selvsagt): Kan påstanden testes, og har man faktisk testet den?
En tradisjon, som ikke nødvendigvis gir mening om tanken er å vinne en kamp, kan gjerne leve side om side med moderne treningsformer. Det er mange, blant annet meg, som trener kampformer fordi det gir mer enn den faktiske, fysiske treningen.
I en ideell verden burde alle kampsportmiljøer anerkjenne hva de driver med: Er det sport, selvforsvar, kunst, trening for helse, kultur – eller en blanding? Det er helt greit at ikke alt handler om optimal kamp-effektivitet. Det som ikke er greit, er å villede elever ved å love dem mirakler.
Konklusjon
Fenomenet fake martial arts – bullshido – viser oss en fascinerende side av menneskelig natur. På den ene siden handler det om vår vilje til å tro på det utrolige. Det handler om jakten på snarveier og eventyr i en verden som ellers krever blodslit for å mestre kampsport.
Det finnes ingen erstatning for ærlig trening og realistisk testing. Om noe høres for godt ut til å være sant – som en «hemmelig teknikk som gjør deg uslåelig» – så er det som regel ikke sant. Det gode, gamle tipset står seg godt i aller sammenhenger.
Samtidig må vi ikke glemme humoren oppi det hele. Internett har rett og slett gitt oss en unik mulighet til å oppleve utallige klipp av grandiose mestre som slåss mot og med usynlige energier, bare for å få en brutal realitetsorientering i møtet med virkelighetens tyngdelov.
Hva med dette tankeeksperimentet: Hvordan ville det sett ut om to no-touch knockout-mestere møttes og forsøkte å bruke «chi» på hverandre samtidig?
Kanskje ville begge falt om – med god avstand til hverandre? Kanskje begge ville vært overbevist om at den andres mystiske kraft slo dem ut?
Kilder
Carroll, R. T. (u.å.). Yellow Bamboo. The Skeptic’s Dictionary.
Dunning, B. (2010, 19. januar). Skeptoid Podcast #189: Bullshido – Martial Arts Magic. Skeptoid.
Harris, S. (2011). The pleasures of drowning. SamHarris.org.
Reddit. (ca. 2013). Hvilke falske kampsporter bør jeg og nybegynnere i…? r/martialarts.
Russell, G. (2010). Epistemic viciousness in the martial arts. I G. Priest & D. Young (Red.), Martial arts and philosophy(penultimate draft). MixedMartialArts.com.
Sin Thé Karate School. (u.å.). History: A brief history of Shaolin-Do.
Vice. (2017). Wushu Watch: George Dillman and the magic of Kyusho. VICE Fightland.
Wikipedia. (u.å.). Touchless knockout.
YouTube. (u.å.). Kiai master vs. MMA fighter (Japan 2006); Fox News – Does it work? (Tom Cameron); Yellow Bamboo fail compilation [Videoklipp]. YouTube.
Skriv en kommentar