Big Five og judo i praksis

Har du lagt merke til at noen i judoklubben alltid møter opp 20 minutter før trening med prikkfri orden på judodrakt og alt som hører med, mens andre så vidt rekker oppvarminga? Har du fått med deg at enkelte utøvere er helt rolige før kamp, mens andre hopper rundt som en liten gummiball?

Det er mange forskjeller mellom mennesker. Vi har rett og slett ulik personlighet. For å finne ut mer om personligheten vår kan psykologer gjøre mange ulike øvelser, for eksempel ved å utsette oss for personlighetstester.

Blant de mest kjente, og mange ganger mest omdiskuterte, testene er de velkjente Big Five-testene. Grunnen til at de er omdiskuterte, er ikke så mye hva de avdekker, men mer hvordan resultatene brukes. Her går det lett troll i ord: Resultatet av testen kan føre til en såkalt selvoppfyllende profeti – det vi i skolen kaller Pygmalion i klasserommet. «Du sa jeg var sånn, altså ble jeg sånn.» Dette kalles også Rosenthal-effekten, etter et forsøk som ble gjort på 1960-tallet. Der viste det seg – ikke overraskende – at positive forventninger fører til positive resultater, og ofte motsatt også.

Men det er ikke bare psykologer som bruker dette. For noen få år siden tok jeg et fag som heter Communication, Cooperation and Research Methods ved Universitetet i Agder. Der kunne vår professor i faget, Martin Wulf Gerdes, fortelle at alle store firmaer i Europa og USA bruker Big Five i intervjuprosessen når de skal ansette nye folk. Dette var han delvis kritisk til, og med god grunn, men mer om dette etter hvert.

Med dette i tankene, så kan vi nærme oss personlighetstester. Jeg tror altså ikke at personlighetstester er den hele og fulle sannhet om oss mennesker og hvordan vi er, for å si det forsiktig. Samtidig tenker jeg at slike tester har mer for seg enn et tilfeldig horoskop, og jeg tror de kan gi oss et språk for å snakke om forskjeller mellom ulike mennesker.

I judo kan det for eksempel være greit å forstå at den rolige utøveren og «duracell-kaninen» kanskje håndterer spenning på ulike måter, og at begge måtene å opptre på kan fungere. Den typen innsikt og informasjon gjør kanskje at vi kan tilpasse trening og opplegg enda bedre til hver enkelt utøver.

Personlighetstester kan hjelpe oss å reflektere over egne vaner, styrker og utfordringer, men de bør ikke låse oss til merkelapper. Hvis vi ser på personlighet som noe bevegelig, og som noe som kan forandre seg avhengig av miljø, kan slike tester være et utgangspunkt for læring, ikke en endelig dom over hvem vi er.

Forskning tyder faktisk på at judoutøvere som gruppe skårer ganske unikt på personlighetstester – og akkurat det kan jo være ganske spennende! Hvilke personlighetstrekk går egentlig igjen blant judoka? Hvordan påvirker dette prestasjon, læring og motivasjon? Hvilke fellestrekk finner vi?

Hva er Big Five?

Big Five-modellen ble ikke til over natta. Den vokste fram gradvis, og det tok flere tiår før modellen fikk den formen vi kjenner i dag. På 1980- og 1990-tallet var det psykologene Paul T. Costa Jr. og Robert R. McCrae som systematiserte arbeidet og ga modellen en tydelig vitenskapelig forankring. De beskrev personlighet langs fem overordnede dimensjoner: åpenhet, planmessighet, ekstroversjon, omgjengelighet og nevrotisisme.

Disse begrepene tok de selvsagt ikke fra løse lufta. Tvert imot bygget de videre på tidligere forskning, og her ble de spesielt interesserte i den såkalte leksikale hypotesen. Og den hypotesen eller idéen starter med språket. Det er musikk i mine språklærerører.

Ideen er enkel: Hvis en egenskap er viktig for mennesker, så har språket vårt allerede gitt den et eget ord.

Før Big Five-modellen fantes, gjorde forskere derfor noe ganske jordnært. De bladde rett og slett i ordbøker. Der samlet de drøssevis av adjektiver som brukes til å beskrive mennesker. Det var ord som pålitelig og upålitelig, rolig og temperamentsfull, sosial og reservert, grundig og slurvete, nysgjerrig og sneversynt og så videre, og så videre. Poenget var ikke at disse ordene var «psykologiske», men at de faktisk ble brukt i det daglige av helt vanlige folk. Ordene eksisterer ikke fordi psykologer trenger dem, men fordi folk trenger dem når de snakker om hverandre.

Da forskerne senere analyserte disse ordene statistisk, oppdaget de et tydelig mønster. Ord som ofte ble brukt om de samme menneskene, klumpet seg sammen. For eksempel viste ord som pålitelig, samvittighetsfull, strukturert og disiplinert seg å beskrive den samme typen personlighetstrekk; det vi i dag kaller planmessighet, eller conscientiousness. På samme måte dukket det opp andre og tilsvarende mønstre for andre deler av personligheten til folk.

Slik endte man etter hvert opp med fem store grupper med ord. Big Five-modellen deler altså personlighet inn i fem hoveddimensjoner basert på hvordan språket vårt faktisk beskriver mennesker. Hvorfor akkurat fem? Ikke fordi tallet er magisk, men fordi forskerne mente at tre eller fire dimensjoner ble for grove sekkebetegnelser, mens flere enn fem ga for mange overlappende og uklare definisjoner.

Derfor landet de altså på fem dimensjoner som stadig dukket opp i forskningen: åpenhet, planmessighet, ekstroversjon, omgjengelighet og nevrotisisme.

La oss først kjapt se på hva de innebærer. Her skal vi se på begrepene, og jeg prøver å koble dem sammen med judo:

• Åpenhet for erfaringer (Openness): Dette handler om hvor nysgjerrig, kreativ og åpen du er for nye opplevelser og idéer. En judoutøver som skårer høyt på åpenhet elsker å lære nye kast og å prøve ut uortodokse teknikker. Vedkommende kommer gjerne på trening med noe hun har sett på YouTube, og bare må prøve teknikken. Lav åpenhet derimot kan vise seg som en utøver som holder seg til det velkjente – for eksempel alltid kjører sitt favorittkast om og om igjen, uten å eksperimentere for mye.
• Planmessighet (Conscientiousness): Er du strukturert, pliktoppfyllende og disiplinert? Høy planmessighet hos en judoka betyr gjerne systematisk trening. Her kan du se for deg treningsdagbok, videoanalyse, alltid vannflaske, alltid en ekstra rull sportstape, oppmøte i god tid før trening. Lav planmessighet kan derimot gi en mer spontan stil. En spontant stil kan i noen tilfeller være en fordel, for da blir man jo litt mer uforutsigbar – selv om det kan være litt mer kaos i gymbagen.
• Ekstroversjon (Extraversion): Dette handler om hvor utadvendt, energisk og sosial du er. En ekstrovert judoutøver trives der det skjer og med folk tett på. Hun elsker stemningen i dojoen, småprater med alle under uttøying og kan finne på å fyre opp andre utøver med noen intense kamprop og pep talks før kamp. Introverte judoka, derimot, er roligere. De kan være fokuserte og konsentrerte, elsker teknikktrening i stillhet og trenger kanskje litt alenetid for å lade batteriene både under og etter et stort stevne.
• Omgjengelighet (Agreeableness): Er du samarbeidsvillig, tillitsfull og vennlig overfor andre. Høy omgjengelighet henger ofte sammen med det å bli sett på som en god uke, altså en god treningspartner. Disse utøverne tar hensyn, passer på at partneren ikke skader seg, bidrar med vennlig tips (uten å virke belærende). Her finner du utøveren som alltid hjelper nybegynnere med beltet og spør om det gikk bra etter et hardt kast. Lav omgjengelighet i judo kan arte seg som en som er litt mer konkurranseorientert og kanskje mindre tålmodig med partneren – av typen som kanskje legger på litt ekstra press i randori for å teste deg.
• Nevrotisisme (Neuroticism): Noen mennesker har en litt større tendens til emosjonell ustabilitet, bekymring og negative følelser enn andre. En judoutøver med høy nevrotisisme blir fort nervøs før kamp, tar tap veldig personlig og kan ha kort lunte når ting går feil. Motsatt vil en utøver med lav nevrotisisme være mer jevn og robust mentalt, takle stress bedre og beholde roen selv om det brenner under føttene. Vedkommende har is i magen pleier vi gjerne å si da.

Dette er altså de fem store personlighetstrekkene i Big Five-modellen. De fleste av oss har litt av alt, men varierer i hvor høyt eller lavt vi skårer på hver dimensjon. Så hva har dette med judo å gjøre? En god del, viser det seg.

Judoutøvere og personlighet

Man skulle kanskje tro at judoutøvere, som frivillig tilbringer fritida med å bli kastet i bakken, skårer i litt ekstreme retninger på ulike personlighetstester. Tvert imot peker forskning på at de faktisk har en temmelig sunn personlighetsprofil.

En fersk studie av 770 kampsportutøvere (der de aller fleste var judoka) fant at de skårte høyt på fire av fem Big Five-trekk:

• åpenhet
• planmessighet
• ekstroversjon
• omgjengelighet

Det femte trekket, nevrotisisme, var til gjengjeld lavt – altså mindre tendens til angst og følelsesmessig ustabilitet enn befolkningen ellers. Med andre ord: judoutøvere som gruppe fremstår som nysgjerrige, disiplinerte, utadvendte og samarbeidsvillige, med relativt god følelsesmessig stabilitet.

Det høres jo nesten ut for godt til å være sant! Er judo en slags personlighetsmessig mirakelkur?

Vel, det er flere mulige forklaringer. Kanskje tiltrekker judo seg særlig den typen folk som trives med tett fysisk kontakt, strukturert trening og det sosiale i klubben. En judotrening krever jo at du er komfortabel med å bytte på å kaste og bli kastet av en partner (det hjelper å være omgjengelig og ikke altfor selvbevisst her!).

I tillegg er judo kjent for disiplin og respekt. Det er nok verdier som appellerer til de litt mer planmessige blant oss.

For det tredje kan det være at judo i seg selv påvirker utøvernes personlighet over tid. Det er ikke usannsynlig at år med fall, kast og kamp lærer deg et og annet om deg selv. For eksempel rapporterte den nevnte studien at de mest erfarne utøverne skåret enda høyere på positivitetstrekkene enn de med kortere fartstid.

Kanskje gjør årevis på matta deg mer åpen, selvsikker og samarbeidsorientert – altså at judotreningen dyrker fram visse trekk, ikke bare tiltrekker dem?

Forskerne bak studien spekulerer faktisk i nettopp dette: Judo kan være med på å kultivere personlighetstrekk som nysgjerrighet, selvdisiplin og sosial tillit, samtidig som den demper angst og nevrotiske tendenser.

La oss oversette disse funnene til dojo-hverdagen:

Planmessighet

Planmessighet er lett å få øye på: Judo trenes individuelt, men du må samarbeide med partnere hele tiden. Du lærer tidlig å møte presis, holde orden på drakta, hilse pent, respektere trenerens instruksjoner, og alt dette gir pluss i planmessighetsboka. Det er kanskje ikke så rart at judoutøvere scorer høyt her, og interessant nok ser man at topputøvere er enda mer planmessige enn nybegynnere.

Planmessighet er jo et viktig trekk blant idrettsutøvere generelt, ikke bare i judo. En stor oversiktsstudie viser at planmessighet henger sammen med bedre prestasjon i en rekke idretter, fra friidrett til ballspill. Idrettsutøvere med høy planmessighet er flinkere til å møte presist, følge treningsopplegg, prioritere restitusjon og lære av tilbakemeldinger. Men det finnes noen særegne trekk ved judo som gjør at planmessighet får ekstra tydelig uttrykk tidlig i karrieren.

I motsetning til enkelte andre idretter der trening og kamp kan være mer flytende og improvisert, inneholder judo fra starten av en rekke faste ritualer og forventninger til orden og respekt. I barneidretten ser vi ofte at de som trives best i judo, er barn som liker struktur og forutsigbarhet – de som føler mestring ved å gjøre ting «riktig». Samtidig kan judo også være en god «personlighetsutvikler» for dem som i utgangspunktet har lavere planmessighet fordi treningsmiljøet gir tydelige rammer og konsekvenser. Klarer du ikke å møte presis, går du glipp av oppvarmingen. Glemmer du beltet, blir det vanskelig å trene. I judo er det en slags implisitt belønning av struktur.

Ekstroversjon

Judo er en kontaktsport; du kan ikke være redd for kroppskontakt eller gå helt i lås når du har en svett og intens motstander helt, helt innpå deg. Den tette fysiske kontakten og det sosiale miljøet i en judoklubb kan kanskje forklare hvorfor judoka ofte blir ganske utadvendte og selvsikre sosialt.

Forskning støtter også denne observasjonen: Utøvere i kontaktidretter – som judo, bryting og håndball – skårer ofte høyere på ekstroversjon enn utøvere i idretter med mindre fysisk interaksjon, som løping eller svømming. Det er sannsynlig at både miljøet og treningsformen i judo tiltrekker seg personer som trives med kroppslig nærhet, sosialt samspill og mye fysisk lek, og at dette kanskje også former dem over tid.

Omgjengelighet

Omgjengelighet henger naturlig sammen med judoprinsippet om gjensidig velferd og respekt (jita kyoei). Du må kunne stole på treningspartneren din, for ingen vil trene med en som slenger deg ukontrollert i bakken. Å være en god uke er ikke bare teknisk krevende, det krever empati, lytting og sosialt ansvar.

I hver randori-økt og hver gang du hjelper en nybegynner med å feste beltet eller justere en teknikk, øver du på en slags dagligdags altruistisk atferd. Denne formen for kontinuerlig samhandling, der du både gir og mottar hjelp, styrker omgengelighet over tid. Det er kanskje ikke tilfeldig at studier finner høyere skår på nettopp dette trekket blant judoutøvere enn hos ikke-idrettsutøvere.

Sammenlignet med idretter der utøveren i stor grad trener alene eller konkurrerer uten fysisk kontakt, som styrkeløft, friidrett eller svømming, byr judo på et mer relasjonelt og samarbeidsavhengig treningsmiljø. Dette gir bedre muligheter for å utvikle sosiale ferdigheter og bygge tillit.

Åpenhet

Åpenhet for erfaringer, altså det vi til daglig gjerne kaller nysgjerrighet, fantasi eller vilje til å prøve nytt, har gode vilkår i judo. Sammenlignet med mange andre idretter, byr judo på et ekstremt rikt teknisk repertoar. Det finnes hundrevis av kast, overganger og kontrollteknikker, og ingen kamp er lik. Dette bør jo tiltale dem som trives med variasjon og læring i nye situasjoner, mens mer repetisjonsbaserte idretter som løping, turn eller roing, gjerne passer bedre for utøvere med lavere åpenhet.

Judo har dessuten en kulturell dimensjon som skiller seg ut: etikette, japanske ord og uttrykk, dojoregler og historien bak sporten gir mange utøvere lyst til å lære mer om språket og kulturen bak.

Det er ikke uvanlig at judoutøvere engasjerer seg i japansk språk, filosofi eller mat, og det samsvarer brillefint med høye skår på åpenhet. Samtidig rommer sporten også utøvere som trives best med det kjente og stadig vender tilbake til sitt kast og sine treningsmåter. Judo har plass til alle.

Nevrotisme

Til slutt har vi nevrotisisme eller kanskje heller fraværet av det. Judoens vekt på selvkontroll, balanse og respekt gjør at du lærer å stå i ubehag: å falle hardt og reise deg opp, å tape foran andre, å møte en sterkere motstander uten å miste hodet. Slike erfaringer kan bidra til lavere sårbarhet for stress og uro – noe forskningen også antyder. Studier viser at erfarne judo- og karateutøvere har lavere nivåer av angst og depresjon enn normalbefolkningen, og at toppidrettsutøvere generelt skårer lavt på nevrotisisme.

Sammenlignet med enkelte individuelle idretter, hvor prestasjonsangst kan bygge seg opp i det stille, tvinger judo deg til å møte utfordringer sammen med andre i et fellesskap. Det gir mange små, men viktige erfaringer med å håndtere nervøsitet og ubehag i trygge rammer. Judo kan derfor fungere som et slags uformelt mentaltreningsprogram: Du lærer å puste, falle, reise deg og gå videre.

Personlighetens rolle på trening og i konkurranse

Når det gjelder hvor godt en utøver, uansett idrett, gjør det i konkurranser, er det noen personlighetstrekk som helt opplagt kan være nyttige.

Ekstroversjon og planmessighet henger positivt sammen med kampresultater, mens høy nevrotisisme virker negativt. Dette gir mening: En ekstrovert utøver tar gjerne initiativ, er ikke redd for å gå fullt og helt inn i en kamp. Hun henter energi fra publikum og stemningen i hallen. En planmessig, altså strukturert, utøver har gjort hjemmeleksa, trent skikkelig, forberedt seg godt, studert motstanderne, terpet teknikk og er i det hele tatt mentalt forberedt på ulike situasjoner. Kombinasjonen av selvtillit og disiplin er gull verdt når man står der klar for en viktig kamp. Da trenger man mot og kløkt.

Nevrotisisme derimot er ingen drømmepartner på den mentale judomatta.

Overnervøse utøvere kan lett gjøre feil under press, bli passive av frykt for å gjøre feil eller bli stressa når en dommeravgjørelse føles urettferdig.

De beste judoutøverne er kjent for å være bemerkelsesverdig rolige når det gjelder som mest; mental robusthet er et varemerke. Selv om toppidrettsutøvere generelt har lavere angst enn gjennomsnittet i befolkningen, er det slett ikke uvanlig at de kjenner på nerver før konkurranse. Litt sommerfugler i magen har selv de beste – og det kan faktisk være en fordel.

Dette henger sammen med Yerkes–Dodson-loven, som sier at vi yter best ved et moderat nivå av aktivering. Er du for avslappet, blir du sløv. Er du for stressa, går det lett i ball. Den mentale balansen mellom ro og spenning er avgjørende i judo – og nettopp derfor bruker mange utøvere mentale teknikker for å «tune inn» før kamp. Nøkkelen er kanskje å ha nok nervøsitet til å skjerpe sansene, men ikke så mye at det undergraver prestasjonen.

Betyr dette at man må være en utadvendt isklump for å vinne i judo? Ikke nødvendigvis. For det første finnes det ulike vinnerstiler. Noen mestere er intense og høylytte, mens andre er stille og taktiske luringer som nesten ikke viser følelser. Et interessant funn fra idrettspsykologien er at i visse utholdenhetsidretter gjør introverte det faktisk bedre enn ekstroverter. De evner kanskje å holde fokus innover og ikke bli like distrahert. Dette stemmer jo med den klassiske skiløperen fra 1960-tallet som gikk timesvis i skogen – helt alene (og som hogg tømmer sommer som vinter).

I judo kan vi også peke på utøvere som ikke passer helt i den stereotypiske formen. Personlighet er ingen absolutt fasit for suksess, men det påvirker hvordan du må jobbe for å oppnå det du ønsker. En nervøs type må utvikle verktøy for å takle stress, mens en ekstrovert type kanskje må jobbe med å beholde fokus og ikke bli overtent. Begge kan ta gull, men de må velge forskjellige veier til målet.

Læring og motivasjon

Personlighet slår også ut i hvordan vi trener og lærer i judo. Tenk på motivasjon: Hva er det som gjør at noen barn fortsetter med judo år etter år, mens andre gir seg? Her spiller nok personlighet inn.

En planmessig og disiplinert utøver finner motivasjon i det rutinemessige. De liker følelsen av å jobbe mot et mål, føre treningsdagbok, gradere seg til neste belte. De setter seg gjerne delmål og får indre belønning av å gjennomføre.

En åpen og nysgjerrigutøver blir motivert av variasjon og nye impulser: Nye teknikker, spennende samlinger, lekpregede øvelser – alt som bryter monotoni tenner gnisten. For barn med høy åpenhet kan det å lære et morsom offerkast eller en kul kombinasjon være det som gjør at de gleder seg til hver trening.

Ekstroverte utøvere drives ofte av det sosiale og konkurranse. De vil på stevner, de vil ha det gøy med judovenner på treningsleir, og de suger til seg energien i gruppa. For min del har det ofte vært slik at jeg har likt turen, reisen og overnattingen nesten bedre enn selve konkurransen. Konkurransen har vært viktig, men alt det sosiale rundt har vært vel så viktig. For disse personene er det kanskje slik at hvis kompisen slutter på judo, så daler motivasjonen fordi det var det sosiale som gjorde at man i utgangspunktet møtte opp i det hele tatt.

Omgjengelige og vennlige utøvere kan ha en litt annen motivasjon: de trives i miljøet fordi det er støttende og positivt. De liker å hjelpe andre, og kan finne glede i å være hjelpetrenere for yngre partier eller bare det å være del av «judo-familien». For dem blir klubben et sted de føler seg hjemme, noe som i seg selv motiverer til å komme på trening.

Hva så med nevrotiske tendenser? Barn som bekymrer seg mye, kan kanskje føle at konkurranser er skumle og de vil kanskje unngå dem. Om de presses med på stevner, så vil de i verste fall slutte på judo. Her vil en god trener fange opp signalene og jobbe med ulike mestringsstrategier. Heldigvis indikerer studier at kampsporttrening over tid faktisk kan redusere angstnivået og bygge psykisk robusthet.

Mønsteret er temmelig likt når det gjelder læring som det er når vi ser på motivasjon. Det er jo ikke spesielt overraskende.

En utadvendt utøver nøler ikke med å spørre treneren eller en erfaren utøver om hjelp. Vedkommende er jo komfortabel med folk og kan derfor plukke opp tips raskere.

En veldig planmessig utøver vil terpe på det grunnleggende til fingerspissene. Hørte jeg 10 000 repetisjoner (selv om det er en slags myte)?

Ulempen er at overdreven planmessighet kan gjøre at man blir rigid: De som må gjøre alt perfekt etter boka, kan slite litt når judoens kaos melder seg i randori. Da kommer åpenhet og tilpasningsdyktighet inn: Er du fleksibel og kreativ, kan du lettere justere kursen når plan A svikter.

Omgjengelige utøvere er ofte svært coachable («trenbare» eller enkle å veilede). De lytter og samarbeider godt, men de må selvsagt passe seg slik at ikke alt bare blir nikking og smiling – uten å si fra om egne behov.

Noen ganger er det de litt egenrådige (lav omgjengelighet) som tør å si: «Dette funker ikke for meg, kan vi prøve noe annet?» og dermed finner nye løsninger.

Ideelt sett utfyller ulike personligheter hverandre i en treningsgruppe: de strukturerte drar opp de sløve, de kreative inspirerer de rigide, de omtenksomme skaper trygghet, og de fryktløse pusher grensene. Et mangfold av personligheter kan være en styrke for en judoklubb – så lenge man har gjensidig respekt.

Fra barnepartiet til elitesatsing

Hvordan ser disse personlighetstrekkene ut i praksis, fra små judoka til olympiske mestere? Her har jeg forsøkt å tegne opp noen scener som du kanskje drar kjensel på:

Barnepartiet

Treneren roper matte! Seksåringene løper i ring. Foran suser Emil – en ekte virvelvind som elsker å vise seg fram (definitivt en liten ekstrovert). Han hyler av latter og har allerede utfordret tre andre til kamp om hvem som kaster best.

I hjørnet står Ida og tvinner beltet forsiktig. Hun var veldig engstelig første uken (høy nevrotisisme – ukjent miljø er skummelt!), men nå tør hun i hvert fall å prøve fallteknikk uten at noen holder henne i hånda. Ida er typen som trenger tid; med trygghet fra treneren og et par gode venner på partiet blomstrer hun kanskje om noen måneder og tør gå randori.

Borte ved vannflaskene ser vi Oscar, som alltid tilbyr å hjelpe de andre med å knyte beltet (omgjengelighet på topp). Oscar sier «unnskyld» selv når det ikke trengs, og vil helst at alle skal være venner.

Og så har vi Sofie, som allerede i en alder av 8 er mer ordensmenneske enn treneren: Hun stiller seg først i rekke, teller armhevninger høyt (på japansk!) og sier fra hvis noen jukser på sit-ups. Når treneren demonstrerer et kast, følger Sofie med haukeblikk. Hun må lære det riktig. Hennes planmessighet kommer til å føre henne langt i judoverdenen, om hun ikke slutter fordi alle repetisjonene er kjedelige. Heldigvis er Sofie også ganske åpen for å lære nye varianter. Hun ble kjempebegeistret da hun fikk prøve tomoe-nage for første gang.

Ungdom og juniorer

På konkurransepartiet for tenåringer finner vi Håkon, 16 år – han som alltid eksperimenterer med nye teknikker. Én uke er det russisk bryting som er inspirasjonskilden, neste uke noen fancy fotfinter han har sett på YouTube. Håkon mister kanskje fokuset på basisteknikkene innimellom, men gutten har åpenhet i bøtter og spann, og det gjør ham til en uforutsigbar konkurrent.

I samme gruppe er Muhammed, som er fullstendig motsatt: ekstremt strukturert. Muhammed fører treningsdagbok, spiser nøyaktig etter en nøye planlagt kostholdsplan og har ikke hoppet over en eneste treningsøkt i løpet av de to siste årene. Han er ikke den mest talentfulle teknikeren, men han henter inn forspranget til de andre med hardt arbeid. Lagkameratene kaller ham spøkefullt «maskinen». Når de andre tuller med at han overtenker alt, trekker Muhammed bare på skuldrene – han vet at planmessigheten er hans superkraft, og til nå har den gitt ham medaljer i flere mesterskap enn man skulle tro.

I hjørnet av matta sitter Mina, helt i sin egen boble. Hun småhopper litt og ser alvorlig ut. Mina er en typisk lav-nevrotisisme-jente. Hun er veldig (!) følelsesstabil. Så å si ingenting kan vippe henne av pinnen. Mens andre kjenner adrenalinet pumpe, er pulsen til Mina nesten normal. Hun sier ikke mye, men når hun går ut på matta, har hun en stoisk ro som ofte psyker ut motstanderen.

Så har du Simen da … han som kaster opp hvis han må opp en vektklasse, og som biter negler før åpningskampen. Simen har slitt med nervene (høyere nevrotisisme), men jobber med mental trener og pusteøvelser. Hele klubben jublet da han sist helg klarte å vinne noen kamper i det lokale kretsmesterskapet til tross for skjelvende bein før start. Det går altså an å lykkes selv om man er et nervemenneske, men det krever selvinnsikt og støtte.

Senior- og eliteutøvere

På elitelaget er personligheten kanskje litt likere, for de aller beste må inneha en viss dose emosjonell stabilitet og dedikasjon for å komme seg til topps. Men forskjellene finnes fremdeles.

Her har vi for eksempel Nora, på landslaget, som er hele Norges medieyndling. Hun smiler bredt i intervjuer, er den første til å gratulere konkurrentene og er med på selfies med små håpefulle judo-fans. Nora er genuint ekstrovert og omgjengelig – en utadvendt lagspiller i en individuell idrett.

Så har vi Anne, som trener like mye som Nora, men knapt gir et intervju. Anne er introvert; hun foretrekker ro før kamp, har faste ritualer og lar heller resultatene snakke.

Begge jentene tar medaljer – Nora trigges av oppmerksomheten, mens Anne trives i skyggen – men de møtes på midten når det gjelder planmessighet. Begge er toppidrettsutøvere til fingerspissene, med det som følger av disiplin.

Treneren deres sier ofte at det finnes mange veier til Rom, og at en god coach må kjenne utøverens personlighet. Han gir Nora frihet til å prate og tulle litt under oppvarming (hun presterer faktisk bedre da), mens Anne får lov til å ha hettejakka oppe og blikket ned til hun er klar – det funker for henne.

To ulike sosiale preferanser, men begge vinner sine medaljer uansett. Det er altså ikke én “judopersonlighet” som automatisk blir best – men alle på det nivået har funnet en måte å forene sin personlighet med idrettens krav.

Er Big Five humbug?

Før vi konkluderer med at judoutøvere er en gjeng supersosiale, pliktoppfyllende fysiske genier med nerver av stål, så må vi kanskje ta på oss de kritiske brillene, utstyre oss med en sunn dose skepsis og hente fram en ørliten klype salt. Personlighet i idrett er et komplekst tema, og Big Five-modellen har helt opplagt sine begrensninger.

For det første er ikke forskningsfunnene entydige. Enkelte studier har ikke klart å påvise noen sammenheng mellom personlighet og idrettsprestasjoner i det hele tatt.

Et kjent eksempel er en undersøkelse fra 1991 som så på personlighet hos elitehockeyspillere og ikke fant noe mønster. De gode spillerne kunne være både introverte og ekstroverte, engstelige og stabile om hverandre.

Samtidig finnes det tusenvis av andre studier som har funnet ulike sammenhenger mellom personlighet og idrett.

Summen av litteraturen heller jo mot at personlighet betyr noe, men resultatene varierer avhengig av hvilke teorier og metoder som brukes. Med andre ord: Det er mye vi ikke helt forstår ennå.

En systematisk oversikt fra 2023 påpekte både at de fleste Big Five-trekk (unntatt nevrotisisme) i snitt korrelerer positivt med idrettsprestasjon, og at effektene kan variere fra sport til sport.

Ekstroversjon og planmessighet gikk ofte igjen som gunstige, mens for eksempel åpenhet og omgjengelighet ga litt ulike utslag i ulike idretter. Det gir mening. Egenskaper som er en styrke i judo, er kanskje mindre viktige i skiskyting eller sjakk, og vice versa.

En annen diskusjon er forholdet mellom årsak og virkning. Vi var inne på om judo former personligheten eller om personligheten fører folk til judo. Dette kalles gjerne “tiltrekningshypotesen” vs. “utviklingshypotesen”.

Sannsynligvis er det litt begge deler. Kanskje er det slik at visse personlighetstyper tiltrekkes av judo. Samtidig vil miljøet i judo forsterke visse egenskaper over tid, slik at personligheten faktisk endrer seg i retning av lavere nevrotisisme og høyere mestringstro etter hvert. Forskere kaller dette en form for gjensidig påvirkning mellom person og miljø. Det er vanskelig å vite nøyaktig hva som er høna og egget uten lange studier som følger utøvere over tid.

Kritikere av Big Five-modellen vil også påpeke at fem faktorer neppe forklarer hele mennesket, særlig ikke i en så kompleks setting som idrett. To utøvere med lik skåre på ekstroversjon kan jo ha vidt forskjellige mentale styrker og svakheter. For eksempel fanger ikke Big Five opp alt som betyr noe for idrettsprestasjon – som mental tøffhet, selvtillit, fokus, håndtering av smerte og så videre.

Big Five er et bredt rammeverk, men det fins mange underordnede trekk. Interessant nok har en stor gjennomgang identifisert minst 64 ulike mentale egenskaper studert i sport, fra perfeksjonisme til lederegenskaper, som ofte kan kobles til Big Five-dimensjonene, men ikke alltid en-til-en.

I judo vet vi for eksempel at aggressivitet og kampvilje spiller en rolle. Dette kan delvis ligge under lav omgjengelighet eller høy ekstroversjon, men ikke nødvendigvis.

Videre er det noen som mener Big Five ikke fanger opp kulturelle verdier godt nok. I kampsport legges det ofte vekt på ydmykhet og ærlighet. En alternativ modell, HEXACO, legger til et sjette grunnlagstrekk: Ærlighet-ydmykhet (Honesty-Humility). Kanskje hadde judoutøvere skåret høyt der, men det er et eksempel på en egenskap Big Five ikke måler direkte.

Til syvende og sist må vi huske at personlighet bare er én faktor blant mange. To utøvere kan ha helt ulik personlighet og likevel ende opp med nesten lik resultatrekke, fordi andre ting spiller inn: treningsmengde, teknisk nivå, fysisk kapasitet, kvaliteten på coaching, dagsform, skader, og ren vilje. Personlighetstrekk kan påvirke alle disse faktorene indirekte, men de bestemmer ikke skjebnen din.

I judo, som i livet ellers, kan mennesker overraske. Den mest forsiktige nybegynneren kan bli en løve på matta med riktig støtte. Og den mest selvsikre ungdommen kan stagnere om han ikke vil jobbe med svakhetene sine.

Big Five kan gi oss et utgangspunkt for å forstå generelle tendenser blant judoutøvere. Ja, gjennomsnittlig ser det ut til at judo-folk er litt mer åpne, samvittighetsfulle, utadvendte og omgjengelige – og litt mindre nevrotiske – enn folk flest. Disse egenskapene bidrar positivt til treningsmiljøet og prestasjonene for mange. Men det finnes unntak og nyanser i fleng.

Personlighet er ingen sjablong man kan legge over hver utøver. Hver judoka er et unikt tilfelle sammensatt av faktorer som talent, trening og mentalitet. For trenere kan personlighetstester være et verktøy for å forstå utøverne bedre, men de må aldri bli en begrensning eller en unnskyldning.

Heller bør slik kunnskap brukes til å tilpasse coaching: Kanskje gir man den introverte ekstra tid til å analysere i fred, og den ekstroverte mer pep-talk og gruppedynamikk. Kanskje utfordrer man den som er litt for hensynsfull til å utvikle mer aggressivitet i kamp, og lærer den svært nevrotiske avspenningsteknikker.

Til syvende og sist forblir judo en idrett for alle typer mennesker. Om du er utadvendt eller innadvendt, rolig eller engstelig, spiller ingen rolle for om du kan ha glede og suksess i judo.

Og kanskje er det nettopp det fine: På matta møtes vi med våre ulike personligheter, lærer av hverandre og utvikler oss sammen. Som man sier i judo: Jita kyoei – gjensidig velferd og nytte. Kanskje gjelder det også personlighetstrekk: at min styrke kan hjelpe deg, og omvendt, slik at vi alle blir bedre – både som judoutøvere og mennesker.

Og dét er noe selv ikke de beste personlighetstestene helt klarer å fange i et tall eller en femfaktorskåre. Så neste gang du tar på deg drakta og knyter beltet, husk: Du tar med deg hele deg på matta, ikke bare “høy planmessighet og lav nevrotisisme”. Personlighet påvirker judoen og judoen påvirker personligheten, men uansett hvem du er finnes det en plass for deg i judo.

Kilder

• Allen, M. S., Greenlees, I., & Jones, M. (2013). Personality in sport: A comprehensive review. International Review of Sport and Exercise Psychology, 6(1), 184–208. https://doi.org/10.1080/1750984X.2013.769614
• Allport, G. W., & Odbert, H. S. (1936). Trait-names: A psycho-lexical study. Psychological Monographs, 47(1), 1–171.
• Budnik-Przybylska, D., Karasiewicz, K., & Przybylski, P. (2016). Personality traits and mental health of martial arts and combat sports athletes. Archives of Budo Science of Martial Arts and Extreme Sports, 12, 89–96.
• Kostrzewa, M., Supiński, J., Kownacki, S., Drozd, M., Ścisłowska-Czarnecka, A., Markowski, J., & Maszczyk, A. (2025). Analysis of personality traits, intelligence level and ability to cope with stressful situations and their impact on the evaluation of judo fights. Baltic Journal of Health and Physical Activity, 17(2), Article 3. https://doi.org/10.29359/BJHPA.17.2.03
• Leuzzi, G., Giardulli, B., Pierantozzi, E., Recenti, F., Brugnolo, A., & Testa, M. (2024). Personality traits and levels of anxiety and depression among martial artists: A cross-sectional study. BMC Psychology, 12, 607. https://doi.org/10.1186/s40359-024-02096-8
• Malinauskas, R., Dumciene, A., & Venckunas, T. (2014). Personality traits and exercise capacity in athletes of combat and team sports. Perceptual and Motor Skills, 118(1), 289–300. https://doi.org/10.2466/29.PMS.118k10w9
• McCrae, R. R., & Costa, P. T. (1987). Validation of the five-factor model of personality across instruments and observers. Journal of Personality and Social Psychology, 52(1), 81–90. https://doi.org/10.1037/0022-3514.52.1.81
• McGuire, Larry G. (2024). The Myers-Briggs Type Indicator: Personality Pseudoscience?
• Merino Fernández, M., Valenzuela, D., Aedo-Muñoz, E., Brabec, L., Brito, C., Miarka, B., & López Díaz de Durana, A. (2023). Emotional intelligence and anxiety disorder probabilities in grappling and striking combat sport athletes: Comparison with regression analysis. Ido Movement for Culture, 29(3), 65–70.
• Shuai, Y., Wang, S., Liu, X., Kueh, Y. C., & Kuan, G. (2023). The influence of the five-factor model of personality on performance in competitive sports: A review. Frontiers in Psychology, 14, 1284378.
• Stanković, N., Todorović, D., Milošević, N., Mitrović, M., & Stojiljković, N. (2022). Aggressiveness in judokas and team athletes: Predictive value of personality traits, emotional intelligence and self-efficacy. Frontiers in Psychology, 12, 824123.
• Ziv, G., & Lidor, R. (2013). Personality characteristics of individual and team athletes. International Journal of Sport and Exercise Psychology, 11(3), 219–228.