Judo i 30 år

Home / Samfunn og kultur / Judo i 30 år

I dag er det 30 år siden jeg begynte å trene judo. Man overdriver ikke hvis man sier at judo er verdens beste idrett, og jeg er sjeleglad for at jeg tilfeldigvis fant ut at jeg skulle prøve meg på judo. Fredag 9. september 1983 tasset jeg – en tynn, liten 11-åring – inn i gymsalen på Fjellheim skole i Drammen. Drammen Judo Club arrangerte nybegynnerkurs i judo. Det var starten på noen fantastiske tiår med judoopplevelser. Lite visste jeg da at på judomatta ville jeg få gode venner, bra trening, selvtillit og et inkluderende miljø.

Judoen har hatt mange positive virkninger på meg. Jeg kan blant annnet nevne stikkord som:

  • Judo har motvirket mobbing
  • Judo har gitt meg effektiv og god trening
  • Judo har gitt meg venner
  • Judo har økt kulturforståelsen min
  • Judo har gitt meg trenerutdanning
  • Judo har gitt meg spenning i form av konkurranser og graderinger
  • Judo har gitt meg lederutdanning og -erfaring
  • Judo var en medvirkende årsak til at jeg valgte å bli lærer

Nedenfor skriver jeg litt mer om noen av disse stikkordene, og jeg starter med mobbing.

Mobbing

Da jeg gikk på barneskolen ble jeg mobbet ganske intenst i perioder. Heldigvis hadde jeg hele tiden noen gode venner i klassen, men på skoleveien var det skummelt. På deler av veien måtte jeg gå alene, og der sto det ofte to-tre gutter og ventet på meg. Disse jevngamle guttene var ikke særlig hyggelige mot meg. I tillegg kunne det være ganske ille i friminuttene. Alt dette tok ganske raskt slutt etter at jeg begynte på judo. Når jeg forteller dette til venner og kjente i dag, så er det enkelte som antar at det har å gjøre med at judo er en kampsport. Det er lett å tenke seg at man blir tøffere, og dermed ikke så lett å mobbe, dersom man trener en kampsport som judo.

Ta godt vare på partneren dokkers; dokker skal bruke han i heile kveld.

Jeg tror ikke noe særlig på akkurat det var hovedårsaken. Etter min mening var det vennskap som var den viktigste grunnen til at mobbingen opphørte. På judomatta fikk jeg nye venner. Det var viktig. Selvsagt hadde jeg venner på skolen også, men på mange måter var skolen en utrygg arena. Skoleveien var verst. Dojoen var en trygg arena. Trenerne var tydelige og satte klare grenser for hva som var tillatt. Treneren min, Thor Kirkesæther sa gjerne (på sin utvannede nordnorsk): “Ta godt vare på partneren dokkers; dokker skal bruke han i heile kveld.”

Effektiv og god trening

Judo er ikke helt som andre tradisjonelle kampformer. Alle bakketeknikkene og kastene gjør at dette er en svært fysisk krevende treningsform. Jeg må innrømme at jeg var ganske liten og svak da jeg begynte på judo, men etter hvert ble jeg ganske mye sterkere. Tradisjonelle styrkeøvelser som spentshopp, situps og pushups på nesten hver eneste trening bidro også til økt styrke. Jeg er var fortsatt liten, men kondisjon, utholdenhet og styrke økte ganske raskt.

Jeg synes også det ga mening å trene på teknikker som kan brukes til selvforsvar. Egentlig er jeg ikke særlig opptatt av selvforsvaraspektet i judo, men at det finnes er det ingen tvil om, og at det gjør treningen meningsfylt er også sikkert.

Treningsleirer og konkurranser

Noe av det mest spennende og morsomme med judo har vært alle treningsleirene og konkurransene jeg har vært med på. De første årene tapte jeg hver eneste kamp jeg gikk, men etterhvert begynte jeg å holde meg på bena i litt mer enn 10 sekunder, og da jeg fikk blått og brunt belte hendte det til og med at jeg vant en og annen konkurranse. Da jeg ble junior-utøver gikk det enda bedre, og selv om jeg ikke var blant de aller beste, så var det kult å stadig vekk vinne medaljer i konkurranser.

Det viktigste for meg med alle konkurransene og treningsleirene jeg dro på var faktisk selve reisen. Jeg synes det var fantastisk å være på judoturer, møte folk fra andre klubber, overnatte i nedslitte gymsaler, kjøre lange bil- eller bussturer, ta nattoget til Bergen eller Trondheim. Uten denne sosiale biten hadde jeg nok ikke fortsatt med judo. Påskeleiren til NJJK, sommerleir i Sundsvall, Camp Lugi i Lund eller sommerleir i Kragerø, treningssamlinger på Hamar eller på Idrettshøgskolen – alt sammen var (også) hyggelige sammenkomster og turer.

Språk og kultur

Neida, jeg har ikke lært japansk av å trene judo. Men jeg har blitt mye flinkere i engelsk. Minst 30 av bøkene jeg har lest på engelsk handler om kampsport eller judo. Jeg begynte allerede på ungdomsskolen å lese slike bøker, og jeg er ganske sikker på at karakteren i engelsk ble bedre enn den ellers ville ha vært på grunn av judo-litteraturen jeg slukte.

Jeg har også lært Japan å kjenne på en helt annet måte enn om jeg ikke hadde trent judo. Reglene i dojoen, det føydale systemet som enkelte rutiner i judo fortsatt bærer preg av, alle kommandoordene på japansk, judomattene, judodrakten, beltegradene – alt sammen har sitt kulturelle opphav, og det har vært spennende for meg å lære om bakgrunnen til alt dette.

Judoklubber

Judo i 30 år

I september 1983 gikk jeg som nevnt inn døra til gymsalen på Fjellheim skole i Drammen. Der holdt Drammen Judo Club til. For meg som aldri hadde hørt om kampsport i det hele tatt, så var dette en spennende verden å tre inn i. Da jeg startet med judo fantes det to judoklubber i Drammen: Budo Drammen og Drammen Judo Club. I DJC var Thor Kirkesæther primus motor, hovedtrener, dommer og klubbleder. Han var viktig for min tidlige judoutvikling. Jeg ble i Drammen Judo Club helt til 1990.

I 1990 var jeg med på å starte en judogruppe i Konnerud Idrettslag i Drammen sammen med blant andre Sven-Ove Johansen. KIL-judogruppa hadde mange spennende tanker og ideer om hvordan man skulle drive en judoklubb. Jarne Byhre og jeg fikk hovedansvar for nybegynnere mellom 12 og 16 år. I KIL-judogruppa var vi en liten kjerne utøvere som trente ganske mye og ganske hardt. Det var Jarne Byhre, Kawal Kahlon og meg selv. Dette var morsomme og lærerike år, og i denne perioden lærte jeg mye om trening og kosthold.

I 1994 begynte jeg på lærerhøgskolen i Tønsberg (Høgskolen i Vestfold, avdeling for lærerutdanning). Dessverre fantes ikke Tønsberg judoklubb lenger, så da ble jeg nødt til å pendle til Konnerud et par ganger i uka. Det gikk til en viss grad greit, i alle fall i en periode, men etterhvert ble reiseveien for lang, og treningsutbyttet ble for lite.

Midt på 1990-tallet var jeg med på å starte opp en klubb som het NIFS (Norsk Institutt For Selvutvikling). I denne klubben kunne man trene mange ulike kampformer, ikke ulikt MMA. Til å begynne med var kampformene adskilt, men etter hvert ble treningen og kampformene mer og mer sammenvevd. Denne klubben er videreført i tanke og idé av initiativtakeren til NIFS, Jarne Byhre. I dag heter klubben Hyomugwan – MIW.

Etter mange år som ronin fant jeg fram til NJJK, og nå er jeg medlem i den gamle, ærverdige klubben på Haugerud. I dojoen på Haugerud sitter det mye judo i veggene. Miljøet er godt og dojoen er fantastisk.

Andre kampformer

Å trene judo har også inspirert meg til å prøve ut andre kampformer. Jeg har blant annet trent shotokan karate og taekwondo. Dessuten har jeg testet kampformer som aikido, brasiliansk jujutsu, jujutsu og lignende. Men for meg er og blir judo den beste kampformen jeg kan drive med.

Related Posts
  • L-A-L

    Hei.
    Gratulerer så mye med “30-års” jubileet:-)
    Jeg har relativt lignende opplevelser som deg angående å begynne på Judo. Jeg var (og er?) et håpløst idrettstalent, prøvde vel alt av idretter, og med en Far som hadde vært på landslaget i håndball, karate og friidrett, var nok sønnens manglende slektskap der begynnelsen på mange grå hår.
    Jeg slet med selvfølelsen og ble stort sett alltid “valgt” sist i gymtimene.
    Den gamle, som nå var ganske frustrert etter å kjørt meg til og fra 7-8 forskjellige idretter, fant ut at jeg burde begynne på Karate.

    Den gamle Japanske kampformen.
    Kanskje Junior ville blomstre der??

    – Han kjørte meg til “Karate”-trening da jeg var 8 år gammel, men vi fant fort ut at i den gamle gymsalen klubben holdt til i, var det ikke mye karatetrening.
    Men det var Judotrening derimot!!

    Jeg husker så godt at han spurte om jeg var skuffet over at det ikke ble karatetrening, men akkurat i det han spurte, så jeg Svein Gårdsø ta tak i en kar som var noe større enn seg selv, rotere kroppen sin rundt, løfte han andre så han lå strak ut i lufta, og klasket han ned i matta.

    Til min store forbauselse reiste han andre seg rett opp, rettet på drakten, og så stillte seg frivillig forran Svein igjen, som gjorde det samme, en gang til.
    Jeg ble så forfjamset at jeg sa til Pappa, at DETTE ville jeg prøve.
    Treningen begynte, gult belte kom etterhvert, så oransje, grønt, blått, så grønn kyu, blått, brunt, og etter 11år med brunt kom Sort!!
    Imellom der har jeg vært igjennom utallige reiser til og fra stevner, treningsleirer, kjærester, gråt, blod, snørr, tårer, tap, seirer, gleder, sorger, landslag, mesterskap, titler og ikke minst mye, mye knallhard jobbing. Alt dette har resultert i en trygghet om meg selv som er uvurderlig.

    Det er vel ikke langt unna å si at Judoen har hatt en så stor innvirkning å meg, at jeg tviler på at jeg hadde vært rustet til livet på samme måten uten.-
    – Idag er jeg hovedtrener i egen klubb, har trent fram landslagsutøvere, deltar i Veteranmesterskap, har bygd relasjoner som varer livet ut, fått min kjære samboer til å begynne på judo, da jeg alikevell er borte fire kvelder i uken(Hun har nå fått gult belte) så får vi iallefall noen kvelder sammen, og ikke minst har samme muligheten til å være et forbilde for de yngre utøverne på samme måte som alle mine trenere har vært for meg opp igjennom årene.
    Deler bare noen egne erfaringer rundt mine noen og tyve år i “gamet”, jeg skjønner så inderlig godt hva du forteller om i artikkelen din, så jeg gratulerer deg så mye igjen med dine 30år, og ønsker deg lykke til med de neste 30 🙂

  • Tusen takk for en interessant og lesverdig kommentar. Svein Gårdsø var det store forbildet for oss unge utøvere fra drammensregionen. Han og Frank Evensen ble sett på som enere i judo, og i lange perioder prøvde vi å komme oss til Byskolen i Sandefjord på trening hver torsdag. Det var for øvrig Svein Gårdsø som var sensor på min gradering til 1. dan. Ellers understreker vel din kommentar at judo for mange er mer enn kun trening 🙂

  • L-A-L

    Ja, Svein har vært et forbilde i mange, mange år. Han startet Larvik Judoklubb, og var hovedtrener til langt utpå nitti-tallet.
    Før Shodan ifjor, var jeg vel ukentlig hos Svein i tre mnd for å få hjelp til Kataen.
    Han er æresmedlem i Larvik Judoklubb, og holder fortsatt stappfulle treninger for oss:-)