90 prosent ender på bakken

Home / Selvforsvar / 90 prosent ender på bakken

Politibetjenter er kanskje den gruppen mennesker som oftest er i fysisk håndgemeng med andre. Det er ikke sjelden at fulle folk eller andre må legges i bakken. Mange kampformutøvere er derfor interessert i hvilke teknikker disse yrkesutøverne faktisk bruker.

Flere steder oppgis det i denne sammenheng at 90 % av nærkontakten mellom politiet og utagerende folk ender på bakken. Flere steder hevdes det også at denne informasjonen særlig spres av den berømte Gracie-familien som er de ivrigste talsmennene for brasiliansk jujutsu, BJJ. Ikke overraskende dreier mye av BJJ seg om bakkekamp. 🙂

Det vi hittil ikke har sett er den offisielle statistikken som viser dette tallet (Ikke nøl med å oppgi dette i kommentarfeltet nederst på siden, hvis du har tilgang til en slik oversikt.)

I mange diskusjoner på nettet brukes disse antagelsene om bakkekamp som argument både for og mot nytten av å trene ne waza. De som trener judo, jujutsu og BJJ er ofte enig i at 90 % av kampene ender på bakken, mens taekwondo- og karateutøvere kan ha en tendens til å avfeie tallet som løse rykter.

Jeg har funnet noen tall som kan si oss noe om erfaringene til politiet i USA, nærmere bestemt LAPD.

  1. I løpet av 1988 utførte politiet 316525 arrestasjoner. 5617 (1.7%) medførte at politiet skrev en rapport om at det ble nødvendig med bruk av fysiske midler. Under halvparten av disse pågripelsene (2031) førte til reell kamp. Dette utgjør 6 av 1000 tilfeller. Dette bygger opp under det standpunktet at ytterst få pågripelser ender med bruk av fysisk styrke/vold.
  2. I løpet av 1988 ble 850 politibetjenter skadet som følge av nærkontakt med de som skulle pågripes.
  3. De mest risikofylte formene for pågripelser var i forbindelse med: ordensforstyrrelser (33,8 %), trafikkforseelser (18,5 %), narkotikarelaterte forbrytelser (14,8 %)
  4. Over 90 % av de som var involvert i slåsskamper i forbindelse med arrestasjoner var menn.
  5. 95 % av pågripelsene som endte med slåsskamper startet oftest med disse tre handlingene:
    • Politiet sparkes (23,4 %)
    • Politiet bokses/slås (16 %)
    • Politiet blir bitt (11,4 %)
  6. Politiet som var involvert i bråk rapporterte om fem scenarier:
    • Den som skal arresteres holdes i armen av politiet, vedkommende trekker seg unna. Politiet svarer med armbend (33,7 %) og følger opp med å legge vedkommende i bakken (46 %)
    • Den som skal arresteres forsøker å sparke/slå politiet. Politiet unnviker angrepet og bruker batongen og følger opp med å legge vedkommende i bakken(26 %), politiet legger vedkommende direkte i bakken (22 %).
    • Den som skal arresteres nekter å la seg kropssvisitere. Politiet følger opp med armbend og legger vedkommende i bakken (35,5 %).
    • Den som skal arresteres stikker av. Politiet tar opp jakten og legger vedkommende i bakken (40 %).
    • Den som skal arresteres inntar kampposisjon, men angriper ikke. Politiet svarer med å bruke batongen (38 %)

Skader som følge av angrep på politiet

  • Bena (36 %)
  • Hodet (27 %)
  • Ribbena (22,5 %)
  • Skrittet (14 %)

Konklusjon

Rapporten som LAPD utarbeidet konkluderte med at 62 % av sammenstøtene mellom politiet og de som satte seg til fysisk motverge endte på bakken.

Etter at denne rapporten ble offentliggjort, satset LAPD på et treningsopplegg der de fokuserte på judo og jujutsu. Bruken av fysisk styrke under pågripelser ble faktisk redusert med 75 % når man på nytt sjekket tallene i 1991, men her spilte helt sikkert andre faktorer inn.

I løpet av den samme perioden ble også antall personer som ble skadd under pågripelser halvert.

Motsatt undersøkelse

I en annen undersøkelse publisert av Calibre Press i april 2003, undersøkte man 1400 tilfeller der politifolk hadde blitt overmannet.

Mer enn halvparten hadde blitt forsøkt lagt i bakken (52 %), og av disse var det 60 % som faktisk hadde havnet på bakken. Av disse rapporte 52 % at de hadde hatt kontroll før de havnet på bakken, og 40 % sa at de fikk kontroll over situasjonen etter at de havnet på bakken.

Metodene som ble brukt for å få politibetjenten i bakken var som følger:

  • Trekke ned (33 %)
  • Dytte ned (28 %)
  • “Takling” (24 %)
  • Slag eller spark (15 %)

Etter at politibetjenten hadde havnet på bakken fortsatte situasjonen slik:

  • Angrepet fortsatte (64 %)
  • Personen flyktet (31 %)
  • Personen ventet til politiet reiste seg igjen (5 %)

Oppsummering

Resultatene fra LAPD viser ikke at man i 90 % av alle slåsskamper på gata havner på bakken. Undersøkelsen viser derimot at 95 % av kampene foregår på fem ulike måter, og at i 62 % av disse tilfellene ender de som slåss på bakken.

Man kan selvsagt innvende at politiet ikke oppfører seg som andre i fysiske konfliktsituasjoner. Men man kan heller ikke påstå at politifolk agerer annerledes i kritiske situasjoner enn det folk flest ville gjort.

Kilde: Going to the Ground: Lessons from Law Enforcement av Chris Leblanc

Related Posts
  • Jarne Byhre

    Først vil jeg bare poengtere at denne kommentaren er ikke ment som noe annet enn en personlig refleksjon over påstanden.

    Det er viktig å ta med visse aspekter om hva man ønsker å oppnå i en gitt situasjon. Når politiet pågriper en person så må de få kontroll over situasjonen og personen. Der situasjonen krever det så er de også nødt til å sette håndjern på vedkommende. Det er klart lettere å gjøre dette dersom personen ligger på bakken (med ansiktet ned), altså ønsker nok politiet å trekke situasjonen ned på bakken. Har man derimot en situasjon der man er alene mot flere andre er dette en ugunstig situasjon da man er lettere utsatt for spark fra de andre (noe som er vanligere enn at man står en mot en). Det er også gjerne slik at en angriper først prøver å slå, dytte og/eller sparke fra stående posisjon først heller enn å bryte, kaste, feie eller på annen måte legge noen i bakken fordi man psykologisk sett gjerne føler seg sterkere når man står. Og fordi man ønsker å avslutte så raskt som mulig. Man ønsker ikke å kontrollere den andre, men å uskadeliggjøre denne. Hensikten, målet og utgangspunktet er altså ganske forskjellig.

    I de fleste situasjoner er det for de aller fleste altså både et ønske om å forbli stående og en ulempe å havne på bakken. Kanskje det kunne vært interessant å se på hvor mange av de som havner på bakken som faktisk forsøker å reise seg opp igjen for å fortsette oppe?

  • “Man ønsker ikke å kontrollere den andre, men å uskadeliggjøre denne.” Kanskje man ønsker å ufarliggjøre framfor å uskadeliggjøre, eller blir det bare ordkløveri?

    Ellers er jeg enig med deg i dette med kontroll når en person ligger på bakken. Bra poeng du har når det gjelder å unngå å havne på bakken hvis man overfalles av flere enn en person.

  • Christian

    Bare en link til en annen undersøkelse som gir litt andre tall.

  • Tusen takk for tipset. Leste artikkelen med stor interesse. Selv om alle hendelsene er knyttet Baltimore i USA tror jeg dette har overføringsverdi til andre steder også.

    Det viser kanskje også at politifolk møter en litt annen type motstand enn vanlige folk gjør i en “vanlig” slåsskamp.