Kvinner og kampformer

Home / Samfunn og kultur / Kvinner og kampformer

På begynnelsen av 1900-tallet var det mange feminister som så på kampformer som boksing, bryting, fekting og judo som en del av kampen for kvinnefrigjøring og likestilling. Egentlig ble slike aktiviteter assosiert med kamper om pengepremier og barslagsmål. Blant annet derfor syntes ikke folk i middelklassen at dette var noe å drive på med – særlig ikke for kvinner. (Svinth, 2000)

Utover på 1900-tallet ble like vel slike treningsformer tatt inn i det moderne samfunnet. Særlig fekting slo godt an blant kvinner, delvis fordi det var god trening, delvis fordi man mente det var bra for karakteren, og delvis fordi det var lite kroppskontakt mellom utøverne.

Under krigen mellom Japan og Russland i 1904-1905, ble judo populært blant overklassekvinner. Noe av grunnen var at man i den japanske hæren påsto at judo var et av de hemmelige våpnene som gjorde de japanske soldatene uovervinnelige. Dessuten kom ofte jujutsu-trenere og sportsjournalister med helt usannsynlige og overdrevne påstander om effekten av judoteknikker.

Et eksempel på slike påstander kunne man lese i mai-nummeret av Cosmopolitan i 1905. Katsukuma Higashi fra Japan var på besøk i New York, USA. Ha utbasunerte at enhver 60 kg tung person “med gode moralske kvaliteter” i løpet av 6 måneder med judotrening ville være i stand til å vinne over “en mann som var dobbelt så tung og tre ganger så sterk uansett i hvilken situasjon”.

Den 65 kg tunge Higashi ble nødt til å omformulere seg ganske raskt. I løpet av det første året hans i USA ble han overvunnet av en 70 kg tung bryter (George Bothner) og en 52 kg tung judoka (Yukio Tani). Men mytene hadde allerede fått lov til å befeste seg. Et moderne eksempel på den samme myten kan man se i filmen Karate Kid. Der lærer den ultimate sveklingen seg karate slik at han blir nærmest uovervinnelig i løpet av de syv ukene mellom Halloween og juleferien.

Litt mer moderate utsagn kunne man lese i boken “Physical Training for Women”. Der sto det å lese:

Jiu-jitsu, hvis trent og fulgt i alle detaljer, vil gjøre en svak kvinne sterkere, og vil gjøre en hvilken som helst middels sterk kvinne overlegen enhver mann av tilsvarende størrelse. De dager er over da kvinnens svakhet ble sett på som et positivt trekk ved hennes kjønn, og jiu-jitsu viser veien som den moderne og sterke kvinne bør følge. VÆR STERK! Det er verken eleganse eller skjønnhet i det å være svak.

I en annonse for “Physical Training for Women” publisert i New York World 30. mars 1904 kunne man lese:

Jujutsu har blitt praktisert av japanere i 2500 år. Jujutsu betyr “kroppsbygging”. Det er lett å lære jujutsu.

Dette er tre løgner i løpet av tre setninger, men det viser hvordan myter lett kunne oppstå i denne perioden. Mange av disse mytene henger igjen fortsatt.

Jujutsu ble innført i England i mars 1892. Yukio Tani introduserte judo i engelske konsertsaler i 1899. Både den engelske og den amerikanske hæren var kjent med judoteknikker gjennom sine japanske kokker og immigranter i de to landene.

Ganske raskt kom det bøker spesielt beregnet for kvinner som trente kampformer fra Japan. Den aller første av denne typen var sannsynligvis “Meine Selbsthilfe Jiu Jitsu für Damen” (Nuremburg: Attinger, 1901) På engelsk var den første”Physical Training for Women by Japanese Methods” (New York: G.P. Putnam’s Sons, 1904). To år senere kom “The Fine Art of Jujutsu” av Emily Watts (London: Heinemann, 1906). Denne boken ble et av de viktigste bidragene til spredningen av judo i England.  (Svinth, 2001)

Den tidligste versjonen av jujutsu som ble presentert i USA var trolig fra Tsutsumi Ryu. I magasinet “Physical Training for Women” beskriver skribenten Hancock sitt møte med to kvinnelige jujutsuka slik:

En gang jeg arbeidet på en jujutsuskole i Tokyo, fikk jeg ros for mitt arbeid der. Deretter spurte vedkommende trener meg plutselig om jeg ville “se hva en japansk kvinne kan klare”. Jeg forsikret han om at det ville jeg gjerne. Kvinnen lo og fniste da hun nærmet seg. Hun virket naiv, søt og feminin slik unge kvinner gjerne gjør. Hun stanset foran meg bukket og gikk et skritt tilbake. Det er vel unødvendig å fortelle at jeg var langt større enn henne. Vi kjempet fem meget korte kamper, der jeg bare klarte å vinne en eneste…

I USA ble Yamashita tilkalt for å trene Roosevelt. Samtidig startet Yamashitas 26 år gamle kone Fude med trening for kvinner i Washington, USA. 29. mai 1904 ble denne aktiviteten viet stor plass i New York Worlds søndagsutgave. Klubbens medlemmer var:

  • Martha Wadsworth
  • Hallie Elkins
  • Grace Davis Lee (1869-1931) – Hallie Elkins yngste søster
  • Katherine Hallie Elkins (1886-1936) – Hallie Elkins datter
  • Jessie Ames
  • Re Lewis Smith Wilmer

Etter at presidentvalget i USA var over i 1904, sluttet også dette judoprogrammet. Men judo hadde fått et lite fotfeste i USA. (Judo ble aldri like populært blant amerikanske kvinner som blant engelske kvinner.)

Reaksjonene på at kvinner trente judo og selvforsvar var delte. Noen så på det som flott og nyttig, mens andre mente det var mot Guds vilje. De aller fleste synes det var komisk å se kvinner slåss. Dette endret seg mot slutten av 1930-tallet da kvinnelig militærtjeneste gjorde selvforsvar akseptabelt og nødvendig.

Kvinnene reagerte også ulikt på dette nye tilbudet. Suffragettene og overklassekvinnene så på deltagelse i denne treningen som positivt for kvinnekampen. Kvinner i arbeiderklassen så ofte på judotrening som en mulighet til å få jobb på omreisende sirkus og lignende. Kvinner i arbeiderklassen fant også ut at det kunne være nyttig med noen grep og triks overfor menn som var litt for nærgående.

Uansett hvordan man snur og vender på det var kvinner på sterk frammarsj i idretten på 1920-tallet. De spilte baseball, basketball, golf, tennis og volleyball – aktiviteter som tidligere hadde vært utenkelig at kvinner skulle bedrive. I et forsøk på å opprettholde en viss grad av kontroll mente man fortsatt at enkelte idretter var bedre egnet for kvinner enn andre. Boksing og fotball var eksempler på uegnete idretter. I tillegg lagde man ofte regler som gjorde kvinneidrett kjedelig å se på, for ikke snakke om å drive med. I 1922 gjaldt for eksempel disse reglene for et kvinnelag i basketball i San Francisco, USA: Ingen dansing, ingen suppe, ingen melk, ikke søtsaker, ikke iskrem, ikke kakao, to timers hvile før hver kamp, åtte timers søvn hver dag, ikke fritert mat, ikke pasta, fotbad tre ganger i uken og så videre.

Det er kanskje ikke så rart at motstanden mot kvinner og idrett var relativ stor. I 1936 skrev man i det kjente bladet Scientific American: “Feminine muscular development interferes with motherhood.”

I våre dager er det fortsatt store forskjeller både når det gjelder reglement, status mellom idrett for kvinner og idrett for menn. Her i Norge er det nok å se på den kampen Anette Sagen har kjempet for skihopp for kvinner.

Litteraturliste

Svinth, J. R. (2000, januar). WomenWho Would Not Be Sheep: Women’s Combative Sports in the Twentieth Century. Hentet 8. mars 2017, fra http://ejmas.com/jalt/jaltart_svinth4_1199.htm
Svinth, J. R. (2001, februar). The Evolution of Women’s Judo, 1900-1945. Hentet 8. mars 2017, fra http://ejmas.com/jalt/jaltart_svinth_0201.htm
Related Posts
Ryoko Tani