John Dewey og judo

Home / Samfunn og kultur / Historikk / John Dewey og judo

John Dewey (født 20. oktober 1859, død 1. juni 1952) er en av de mest kjente pedagogene fra sin samtid. Han er også en av de mest siterte og anerkjente skribentene på utdanningsfeltet5. Samtidig er Dewey en av de minst leste pedagogene, kanskje fordi han levde så lenge at samfunnet for øvrig utviklet seg i en rasende fart5. Likevel er det mye av undervisningsfilosofien vi benytter i den vestlige verden som har sin bakgrunn i Deweys tanker om hvordan man lærer best. Disse tankene sammenfattes gjerne med ordene “learning by doing” (selv om Dewey aldri skrev det nøyaktig slik).

John Dewey levde samtidig som Jigoro Kano som på sin side var en av de mest betydningsfulle personene når det gjaldt utviklingen av det japanske skolesystemet. Det er mange fellestrekk ved livene til Dewey og Kano.

Både Dewey og Kano fullførte sin universitetsudannelse i løpet av 1880-årene. I disse årene foregikk store kulturelle endringer i begge land; mye på grunn av at folk flyttet fra landet og inn til byene. Den industrielle revolusjonen førte blant annet til at folk savnet faste holdepunkter i tilværelsen. Man fikk en følelse av mangel på fellesskap og identitet.

De filosofiske ideene som preget utviklingen av Europa, kom også til å ha stor innvirkning på utviklingen i Amerika og Japan mot slutten av 1880-årene. Jigoro Kano må nødvendigvis ha blitt kjent med den vestlige filosofien gjennom sin universitetsutdannelse. Japan var på denne tiden inne i en prosess med sterk vestliggjøring.

Et av de grunnleggende prinsippene i judo (jita kyo ei) handler om gjensidig velferd og nytte. Dette konseptet er typisk for tenkningen som fant sted blant intellektuelle i Europa på denne tiden. Jigoro Kano kan på denne måten ha blandet det beste fra japansk tenkning med det beste i europeisk tenkning.

I motsetning til det som var vanlig i den vestlige verden, arbeidet Jigoro Kano alene med sine ideer. Gjennom praksis i ulike jujutsu-skoler utviklet og perfeksjonerte han sine prinsipper. Hovedtanken var det gjensidige forholdet mellom trening og filosofi i tillegg til de sosiale implikasjonene dette hadde.

Dewey gikk gjennom lignende faser i USA. Han sa at interessen for filosofi startet på et kurs der de brukte en tekst av T. H. Huxley. Forestillingen om at mennesket er organisk og at alt henger sammen i en stor enhet skal ha dukket opp underveis på det nevnte kurset. På mange måter tilsvarer Deweys tankegang om at kroppen og det fysiske er en enhet den zen-buddhistiske måten å tenke på3. Her kan man finne en parallell mellom Kano og Dewey. Begge hadde en interesse for filosofi og fysisk læring, og for sammenhengen mellom mentale læreprosesser og å utføre en handling for å lære.

Samtidig var begge to preget av sin samtid, og de var ikke akkurat kjente for sine sprudlende forelesninger: “His lectures at Columbia University were delivered in a slow — some said meditative — cadence. ‘His classes were well attended,’ said one observer, ‘but the lectures were not well listened to.'”5. Om Jigoro Kano blir det sagt at han var en bedre administrator enn foreleser, og at han ikke akkurat var kjent for å ville gjøre undervisningen spennende6. Samtidig var Dewey opptatt av ikke å være en skrivebordprofessor. Han var stadig ute i praksisfeltet og undersøkte de teoriene han var opptatt av – i klasserom, sammen med barna5. Og på samme måte sies det at Jigoro Kano var opptatt av å ha kontakt med sine studenter – i alle fall en gang i blant6.

I 1904 forlot Dewey University of Chicago og ble ansatt på Columbia University. Dette var en av foranledningene til et møte med Jigoro Kano i 1919. The Columbia Teachers College var et kurssenter for lærere fra mange land. På grunn at dette spredte Dewey tenkning seg til mange land over hele verden – også til land i Asia. Dewey ble blant annet invitert til Imperial University i Japan. Han besøkte Asia i perioden 1919 til 1921, og da holdt han en rekke forelesninger i Tokyo, Beijing og Nanking.

Jigoro Kano kom i kontakt med John Dewey mens Dewey underviste på Imperial University. De to mennene utvekslet ideer om utdanning og opplæring, og som en del av den kulturelle utvekslingen ble Dewey tilbudt en demonstrasjon av judo på Kodokan-senteret. Dette førte blant annet til at judo ble en del av utdannelsen på Columbia University. I 1920 ga Dewey ut “Letters from China and Japan”. Der kunne man lese om Deweys møte med judo:

My other experience that I have not written about is seeing Judo. The great Judo expert is president of a normal school, and he arranged a special exhibition by experts for my benefit, he explaining the theory of each part of it in advance. It took place Sunday morning in a big Judo hall, and there were lots of couples doing “free” work, too; they are too quick for my eye in that to see anything but persons suddenly thrown over somebody’s back and flopped down on the ground. It is really an art.1

Dewey skriver videre om hvordan Jigoro Kano utviklet judo fra de gamle systemene, fant ut av de mekaniske mekanismene så lå bak teknikkene, og utviklet disse videre:

BThe system is really not a lot of tricks, but is based on the elementary laws of mechanics, a study of the equilibrium of the human body, the ways in which it is disturbed, how to recover your own and take advantage of the shiftings of the center of gravity of the other person.1

Dewey er også imponert av hvordan alle lærer fallteknikk, og han tar til orde for at dette bør innføres som obligatorisk i alle gymsaler. Videre skriver han at judo ikke er bedre enn de kjente utendørs aktivitetene, men at det absolutt kan erstatte tradisjonell linjegymnastikk1.

Det kommer også tydelig fram at professor Dewey er opptatt av det mentale elementet og den kontrollen utøverne viser. Han anbefaler boken “The Fighting Spirit of Japan”, skrevet av Harrison, selv om den kun er “a journalist’s book, not meant to be deep”1. Dewey avslutter judoanalysen sin med en observasjon av fysikken til utøverne:

I noticed at the Judo the small waists of all these people; they breathe always from the abdomen. Their biceps are not specially large, but their forearms are larger than any I have ever seen.1

Om John Dewey bidro til at judo fikk fotfeste er USA er usikkert. Men noen kilder antyder dette: “Dewey discussed Kodokan judo with Kano and may have been instrumentalin beginning one of the pioneer American programs in judo at Colombia”4. og “Dewey returned home and started a pioneering judo program at Colombia”2.

Litteraturliste

1.
Dewey J, Dewey AC. Letters from China and Japan. 1st ed. New York: E. P. Dutton & Company; 1920.
2.
Friedland S. The Judo Twins. Authorhouse; 2007.
3.
Kobasyashi VN. The Quest for Experience: Zen, Dewey, and Education. Comparative Education Review. 1962;5(3):217-222.
4.
Nishioka H, West JR. The Judo Textbook in Practical Application. 14th ed. Santa Clarita, California, USA: Ohara Publications; 2001.
5.
Olson L. Dewey: The Progressive Era’s Misunderstood Giant. Education Week. 1999;18(32).
6.
Stevens J. The Way of Judo: A Portrait of Jigoro Kano and His Students. Shambhala Publications; 2013.
Related Posts