Spiseforstyrrelser

Home / Tips / Psykologi / Spiseforstyrrelser

Det er bare å innse det: Judo er en av flere idretter der en god del utøvere lider av spiseforstyrrelser. Og det er vel ikke så rart, siden man deler inn utøverne etter vekt i konkurranser og på enkelte treninger. Vi har vel alle vært på samlinger der trenerne roper: “Alle over 65 kg går dit, og alle under 65 kg kommer hit!” I seg selv er ikke dette farlig, men det finnes utøvere og trenere som ikke takler denne typen utfordringer i det hele tatt.

Landslagsutøvere fra bryting, boksing, kickboksing, judo, karate, jiu jitsu, taekwondo og lettvektsroing har nylig deltatt i en undersøkelse om vektregulering. 75 landslagsutøvere ble spurt, og svarprosenten var 81. Halvparten av utøverne tror vektpining går ut over prestasjonene. 91 % av utøverne sier at de vil ha mer informasjon om temaet. Olympiatoppen skal gi ut rapport fra undersøkelsen og bruke ressurser på å snakke med utøvere og trenere. Ina Garthe som står bak undersøkelsen sier til Aftenposten at 85 % av utøverne i vektinndelte idretter slanker seg før konkurranser.

Hva er en spiseforstyrrelse?

Anorexia (idretts-anorexia) er den mest kjente spiseforstyrrelsen, og ofte det man forbinder med spiseforstyrrelser. Det er en nervøs lidelse som karakteriseres ved et sterkt nedsatt matinntak med påfølgende vekttap. Som følge av dette opphører ofte menstruasjonen hos kvinner. Ofte har pasienten et ekstremt stort aktivitetsnivå på tross av vekttapet. Det foreligger ofte en sterk angst for å legge på seg. Pasienten nekter ofte for å være syk, og da særlig i sykdommens tidligste faser.

Bulimia er en skjult spiseforstyrrelse. De fleste som lider av denne er normalvektige, og lever tilsynelatende et normalt liv. Den karakteriseres ved en sterk indre uro som gir en vanskelig kontrollerbar trang til å overspise og angst for å legge på seg. Bulimikeren spiser ofte svært mye, med påfølgende renselse i form av oppkast, sterk faste, ekstrem trening eller misbruk av avføringsmidler/klyster. Bulimikeren er ofte klar over at forholdet til mat er unormalt, men nekter å innrømme problemene overfor omverdenen.

Tvangsspising er en relativt ny diagnose på en gammel spiseforstyrrelse. Den kjennetegnes ved en ukontrollert trang til stort matinntak, uten renselsen som finner sted ved bulimia. Pasienten blir ofte overvektig og går på gjentatte slankekurer, men klarer ikke å holde den nye vekten. Personer med tvangspising har ofte svært store vektvariasjoner. De slanker seg gjerne ned 20 kilo i løpet av kort tid, for så å legge på seg 30 kilo igjen i løpet av like kort tid. Tvangspisere er ofte preget av dype depresjoner på grunn av sin overvekt. Mange opplever og ikke bli trodd når de sier de har en spiseforstyrrelse, de får beskjed om å slanke seg.

Megareksi er en spiseforstyrrelse som hovedsaklig oppstår blant gutter/menn. Personer som har megareksi er sykelig opptatt av å ha en stor muskelmasse. På Wikipedia kan man lese at Elisabeth Innselset ved Idrettsvitenskapelig institutt NTNU fant ut at 6,5 % av de mennene som trente på treningssenter hadde tegn på megareksi. De som har megareksi gjør alt de kan for å få store muskler, trener veldig mye, doper seg og spiser proteinrik mat.

Hvor stort er problemet?

Mellom 25 000 og 35 000 unge mellom 15 og 25 år lider av spiseforstyrrelser. 20 % av landets kvinnelige eliteidrettsutøvere lider av spiseforstyrrelser. Også blant mennene øker problemet kraftig. Nye tall viser at omtrent 8 % av mennene lider av samme type forstyrrelser. Tallene er 3-4 % kvinner og 0,5 % menn i normalbefolkningen.

Videre viser undersøkelser at 42 % av eliteidretts-kvinnene har menstruasjonsforstyrrelser. Over halvparten av landets toppidrettsutøvere er i liten grad fornøyd med kroppen sin. Det viser en spørreundersøkelse blant 88 toppidrettsutøvere tilknyttet Olympiatoppen. I boken “Toppidrettens pris” sier Skårderud:

Den betydelige forekomsten av spiseforstyrrelser innenfor eliteidretten er en konsekvens av hvordan den drives. Man kunne sikkert ønske at spiseforstyrrelse blant atleter var et onde man var blitt offer for, som et influensavirus som forhåpentligvis har blåst av gårde innen jul. Men dessverre. Spiseforstyrrelser er en logisk konsekvens og en patologisk speiling av eliteidrettskulturens kjerne.

Hva skal du være på utkikk etter?

De forskjellige spiseforstyrrelsene har forskjellige symptomer. Det er imidlertid sjeldent at en har alle symptomene for en spiseforstyrrelse, eller at en bare har symptomer for en spiseforstyrrelser. Noen fargesignaler man kan se etter er:

  • Unormalt stort vekttap, ofte som begynte med en slankekur.
  • Angst for å legge på seg.
  • Unormal stor fysisk aktivitet; jogging, aerobic osv.
  • Personlig konflikt mellom forståelse av riktig ernæring og ønske om lav kroppsvekt.
  • Følelse av å fryse hele tiden uansett temperatur ute.
  • Gjentatte episoder med overspising.
  • Endrete matvaner, overopptatthet av næringsinnhold i mat, underlige spisemønstre. Man spiser gjerne alene eller i et annet rom enn de andre.
  • Gjentatte provosert oppkast etter at en har spist, eller misbruk av avføringsmidler som et ledd i en slankekur.
  • Depresjoner og stadig minkende selvbilde/selvtillit.

Hva kan du gjøre?

Det aller viktigste er å prate med vedkommende. Har du mistanke om at noen har spiseforstyrrelser skal du prate med vedkommende på tomannshånd. Spør rett ut: “Har du spiseforstyrrelser? I så fall kan du stole på meg hvis du vil snakke om det.” (Les gjerne “Inkluder alle” på Sunn jenteidretts nettsider.)

Kan man bli frisk?

De aller fleste som lider av en spiseforstyrrelse blir friske. Men siden problematikken er så innfløkt er det forskjellig fra person til person. Noen blir friske spontant. Plutselig finner de ut at dette er tull, slutter å kaste opp, eller begynner å spise normalt. Dette gjelder kun et fåtall. De aller fleste trenger langvarig terapi i en eller annen form for å bli friske.

Spiseforstyrrelsen må sees på som et symptom på at noe er fundamentalt galt i livet, og eller i hvilke måter personen har lært seg å takle situasjoner i livet på. Behandlingen av spiseforstyrrelser må derfor sees på i sammenheng med dette. Man kan ikke behandle spiseforstyrrelser bare ved å lære personen å ha et normalt forhold til mat. Personen må for det første ønske det selv, så må personen finne andre måter å takle situasjoner på, andre måter å få kontakt med seg selv på og kontrollere tilværelsen på, enn å misbruke mat.

Det kan være svært vanskelig for en person å nøste opp i alle problemene som ligger til grunn for spiseforstyrrelsen på egen hånd. Noen ting ligger godt begravd inni personen som fortrengte minner. Andre problemer igjen som f.eks. økonomiske kan virke så uoverkommelig at personen gir opp i utgangspunktet. Derfor trenger mange med spiseforstyrrelser hjelp fra forskjellig hold. Venner, venninner og andre pårørende kan tre hjelpende til i hverdagen. En psykolog kan hjelpe med å sette spiseforstyrrelsen i perspektiv og være behjelpelig med å sette igang en prosess og dermed løse “flokene” som livet har satt personen i. En sosionom på sosialkontor kan være behjelpelig med å lage nedbetalingsplaner på gjeld, gi veiledning omkring attføringsvesenet (man kan ha rett på attføring på grunn av spiseforstyrrelser). En ernæringsfysiolog kan gi kostveiledning, sette opp diettlister og være en støtte i endringsprosessen.

Brukerorganisasjonen er viktige redskaper på veien til å få rådgivning og kunnskaper om rettigheter, samt møte personer i samme situasjon. I det hele tatt det er viktig at mange faggrupper kommer på banen, og kan bidra der de kan hjelpe. Felles for alle er at de begynner hos legen. Skal man oppsøke hjelp for sin spiseforstyrrelse må man først gå til en lege, og få henvisning derfra. Det kan også være lurt å ta en del prøver for å få stilt en riktig diagnose, samt få undersøkt at alt er som det skal være; at en ikke har fått noen somatiske følgesykdommer av spiseforstyrrelsen. Det viktigste er imidlertid å vite at en kan bli helt frisk av en spiseforstyrrelse, men at det kan ta tid.

Samtaleterapi med lege er den beste behandlingen ved anoreksi og bulimi, men kost-veiledning og fysisk trening gir også bedring, viser ny undersøkelse. En følelse av å bli tatt alvorlig, et håp om bedring, og et behov for videre oppfølging. Det er de viktigste faktorene dersom man skal bli bra etter en spiseforstyrrelse. Det er resultatet av en undersøkelse av 70 pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser som forsker Jorunn Sundgot Borgen (tidligere ved Norges Idrettshøgskole og Olympiatoppen) har utført. Sundgot Borgen er landets ledende ekspert på dette fagfeltet.

Related Posts