Godan og jodan judo

Home / Samfunn og kultur / Godan og jodan judo

Judo var opprinnelig ment å være mindre kampform og mer et middel for fysisk og åndelig utvikling – i alle fall i følge grunnleggeren Jigoro Kano. Kodokan judo ble med fullt overlegg strukturert slik at utholdende og treningsvillige personer fikk betalt for denne innsatsen uavhengig av beltegrad, konkurranseresultat og prestisje. Ideelt sett og i ytterste konsekvens skulle utøverne gjennom judo formes til samfunnsnyttige borgere.

Det er ikke mange som vil nekte for at Kanos tanke er verdt å strebe etter. Men hvilken retning har moderne judotrening tatt? Hvor havner vi, og hvilke fordeler medfører dagens treningsform? Dette er viktige spørsmål.

Vi må sammenligne dagens judo med den opprinnelige Kano judoen dersom vi ønsker en reell evaluering. Hvilke av dagens trenere har tatt seg bryderiet med å skaffe seg insikt i fakta og begivenheter omkring den originale formen for judo? Dette er et vanskelig, men naturlig utgangspunkt.

Man kan godt argumentere for at den opprinnelige formen for judo ikke har noe med budo å gjøre. Jigoro Kano var nøye med å fjerne elementer som var preget av krigskunst før han presenterte Kodokan judo for allmennheten. Hva som definerer en ekte budo skal jeg ikke komme inn på i denne artiklen, men moderne judo er langt fjernere fra budo-tradisjonen enn selv det Kanos form for judo var.

Det er opplest og vedtatt at ingen budo kan være sport, og ingen sport kan være budo. Moderne judo med sin fokusering på det sportslige, er slik sett ikke i nærheten av å oppfylle et av de mest grunnleggende kravene til budo. Dette betyr i seg selv ikke at den originale og den moderne judoen er på vei bort fra hverandre, men det kan gi en viss pekepinn.

Men vi må nok slå fast at dagens judo ikke er et speilbilde av Jigoro Kanos produkt. Moderne judo er mer ulik enn lik den tidligste utgaven som kom på slutten av 1800-tallet. Selv om dette er et faktisk forhold, finnes det nok av de som forsvarer den nye formen for judo.

Argumentene forsvarerne av moderne judo bruker inneholder ofte ord som framskritt, utvikling, progressjon og lignende. Det som har funnet sted er en tilpasning, endring, moderering til dagens forhold. Alt i samfunnet må tilpasse seg de til enhver tid gjeldende forhold. Hvis man ikke endrer seg i takt med resten av verden vil man til slutt forsvinne, utryddes, bli borte. Dette synspunktet kan selvsagt diskuteres, men siden andre treningsformer har tatt den samme retningen, kan det virke som en logisk tankegang.

Hva er så problemet? For det første er judo egentlig et system med et strengt hierarki. Man klatrer på en kronologisk rangstige i forhold til fysisk, teknisk og mental kraft. Moderne judo kan enkelt og greit hoppe over enkelte trinn i denne stigen på bakgrunn av resultater i konkurranser uavhengig av alder eller andre fysiske begrensninger. I konkurranser kan ofte erfarne judoka gå kamper mot mindre erfarne judoka, for på den måten så å si stige i gradene. Denne måten å gradere seg på har ingen rot i den tradisjonelle formen for judo, ei heller i et ønske om fysiologisk nøyaktighet. Man kan godt si at de som går inn for denne formen for judo er på vei bort fra det opprinnelige.

Judo har blant annet opphav i de eldste formene for budo. I disse budoformene godtar man de begrensningene som økt alder fører med seg. Det er også velkjent blant erfarne trenere i kampformer at den alderen man kan ha mens man er på topp øker proporsjonalt med økt ma ai som er nødvendig for å utføre den aktuelle formen. Ma ai er den avstanden som må være mellom utøverne for at det skal være mulig å utføre teknikker.

Jo mindre ma ai er, desto yngre bør utøveren være for å ha suksess i den kampformen det er snakk om. Judo har kort ma ai, sumo litt lenger, kendo har middels ma ai og naginatado har lang ma ai. Statistikk viser at topputøverne i judo gir seg omkring 30 årsalderen, i sumo holder man det gående til man er mellom 30 og 35 år, kendoka kan holde seg på toppen til de er 40 år, og naginatado har hatt mange enere som har vært over 40 år. Det kan jo også være verdt å nevne at topputøvere i bueskyting ofte er blant de eldste utøverne.

All erfaring og forskning tilsier altså at eldre judoka ikke kan være i stand til å holde følge med de yngre og fremadstormende. Jigoro Kano aksepterte dette; han så at man kunne trene judo i pakt med naturen, eller man kunne risikere å gjøre det stikk motsatte.

Kano definerte disse to formene for judo som judo i vid forstand (jodan judo), og som judo i snever forstand (godan judo). Han advarte også mot at den siste formen for judo er mer underholdende fordi den er mindre presis. Godan judo er mer en lek, og inneholder derfor mindre kvalitetsaspekter. Selv om de tekniske aspektene ved den snevre formen for judo er ganske like jodan judo, så fører denne treningsformen raskt inn i en blindgate.

I stedet for å sammenligne direkte med judo i vid forstand, vil jeg ta for meg noen punkter som man kan regne med at man ikke finner i den snevre formen for judo.

Dersom man skal trene judo på en tradisjonell måte, må man legge vekt på en harmonisk utvikling av kroppens muskulatur. Dette er kun mulig gjennom å trene på et vidt spekter av teknikker. Spesialisering (tokui waza) gjør det vanskelig å oppnå en slik harmonisk utvikling av kroppen. Man bør også trene judo slik at det er en viss balanse mellom randori, shiai og kata.

Jigoro Kano advarte mot en overfokusering på konkurransedelen av judo. Han så faren ved at konkurransejudo motiverer utøvere til å ta i bruk treningsmetoder som skal lede til et bestemt mål så raskt som mulig. Slike treningsmetoder er ikke alltid i tråd med det som er best for kropp og helse. (Blant annet påpekte han faren for overtrening.)

Det at alle skal ha en dan-grad var ikke det Jigoro Kano så for seg med sin judo. Selv om han av hele sitt hjerte håpte at judo skulle bli en verdensomspennende kampform, la han ikke vekt på beltegrader i det hele tatt. Han ville aldri at kvantitet skulle bli viktigere enn kvalitet, for å si det slik. Studenten skulle komme til judo; judo skulle ikke komme til studenten. Jigoro Kano var også klar over de begrensningene som økt alder fører med seg. Han kunne aldri tenke seg å gjøre det vanskeligere for eldre personer å oppnå nye beltegrader kun fordi de hadde blitt gamle. Her var det snakk om tilpassede opplegg slik at alle kunne få utnyttet det potensialet den spesifikke alderen har å by på.

Helse, judotrening og fysisk fostring må gå hånd i hånd dersom man skal trene judo slik Jigoro Kano ønsket det. Det må også skapes en grunnleggende forståelse for at alle former for judotrening er likeverdige. Dersom man bare fokuserer på konkurransebiten vil judoverden etter hvert ha en hel del avdankede gullmedaljører som føler seg utbrent og lite verdt. Særlig gjelder dette i Europa og USA der man ikke har den samme tradisjonen med respekt for de eldre og mer erfarne som det man har i Japan.

Dersom judo skal drives slik man opprinnelig ville det, må man forsøke å skape en meningsfull aktivitet for alle utøverne – ikke bare de som konkurrerer.

Kilde: An Analysis of Competition av Donn F. Draeger (1968)

Related Posts