Barneidrett

Home / Samfunn og kultur / Barneidrett

I november 1998 ble BK judo i Kongsberg utsatt for sterk kritikk fra enkelte fordi de hadde invitert barn helt ned i syvårsalderen til en konkurranse. Barn fra hele Østlandet var med, og stevnet ble av flere oppfattet som et brudd på Norges Idrettsforbunds (NIF) bestemmelser om barneidrett. NIF har vedtatt helt klare regler for barneidrett.

Fagkonsulenten for barne- og ungdomsidrett i Norges Idrettsforbund, Rune Titlestad, sa følgende om denne konkurransen:

Dersom seks- og syvåringer blir invitert til å delta i et judostevne, bryter arrangørklubben våre bestemmelser om barneidrett.

Han minner om at en av fortolkningene til bestemmelsene om barneidrett sier at seks- og syvåringer bare skal konkurrere på treninger i sitt eget treningsmiljø.

Samtidig fastslår Titlestad at BK har brutt bestemmelsene til NIF på et annet punkt når de inviterer unge utøvere fra hele Østlandet til sitt stevne. Her er jeg helt enig med Titlestad. Reglene er krystallklare:

Barn under 10 år kan bare delta i konkurranser i idrettslaget og i konkurranser i lokalmiljøet.

Det eneste man kan gjemme seg bak her er hvorvidt Østlandet genrelt kan regnes som lokalmiljøet. Ifølge lokalavisen DT-BB var det ikke mye som minte om treningsmiljø i Kongsberg Idrettshall, “hvor det var både publikum, høytalertjeneste og uniformerte dommere på sidelinjen da småbarna konkurrerte.”

Dette er etter min mening ikke i tråd med intensjonene i NIFs bestemmelser om barneidrett. Noe av poenget med bestemmelsene var, ifølge tidligere president i NIF William Engseth, at man ikke skulle kopiere de voksnes regler og organisering. I stedet skulle man legge til rette for idrett tilpasset det enkelte barns behov.

“Det er sunt at også barn lærer å tape,” sier lederen for judogruppen til BK, Jon Brattlid, som er overbevist om at BK ikke bryter reglene om barneidrett. “Meningen med disse bestemmelsene er at det ikke skal offentliggjøres resultatlister, og at alle skal få like premier, og disse bestemmelsene følger vi,” sier Brattlid.

Dette er meget bra, og her var Buskerud Judokrets (blant annet ved Jarne Byhre, Kawal Singh og meg selv) tidlig ute med å utforme brukbare konkurranseformer.

Videre sier Jon Brattlid til DT-BB at han ikke ser noe galt i at barn fra seks år og oppover får gå kamper hvor det kåres en vinner i den enkelte kamp. “De vil jo gjerne konkurrere selv,” sier BK-lederen til DT-BB. Her mener jeg at BK-treneren Brattlid tar feil. Noe av poenget med denne bestemmelsen er vel at vi som voksne og rollemodeller for barna, skal vise at vi verdsetter det å delta i idrettsaktiviteter. Uttrykket “det viktigste er ikke å vinne, men å delta” gjelder i aller høyeste grad i barneidretten. Barna skjønner likevel hvem som vinner. Poenget for oss voksne må være at det skal være stas å være med uansett!

Barn møter tidsnok forventningspress, motgang og tap på andre arenaer i livet. La judo for barn preges av lystbetonte aktiviteter, glede, samhold og trening i sosiale ferdigheter. Ã… konkurrere er naturlig, men det finnes mange former for konkurranse. Det å konkurrere med seg selv, og å beherske sin egen kropp, er en forutsetning for en sunn idrett.

Dyrking av barnestjerner gagner ingen. Det er ikke uten grunn at frafallet i norsk idrett er stort for barn over 13 år. Jeg ønsker meg gode trenere for aktive barn som driver med variert lek, idrett og annen trening.

Den nye barneidretten

Norges Idrettsforbund gikk for en del år siden inn for å reformere barneidretten ved å dempe konkurransepresset og fokusere på leken og allsidigheten. Det skapte bruduljer på grunnplanet i Idretts-Norge. Delvis fordi pendelen svingte litt for langt, og delvis fordi vi gikk litt fort fram,” sier Arne Myhrvold til Sosial- og Helsedepartementet (SHD).

De nye bestemmelsene som ble innført, var omdiskuterte. Mange steder ble det nærmest innført forbud mot stoppeklokke og målebånd. Etter hvert har vi fått et mer balansert syn på konkurranseaspektet blant barn. I dag er det få som mener at barn bør få konkurrere uhemmet,” fortsetter han.

Myhrvold presiserer at diskusjonen omkring barn og konkurranseidrett i dag foregår på et mye mer fornuftig nivå enn for få år siden, og han konkluderer med at regelverket fungerer. Det var bare det at håndteringen ble for outrert til å begynne med, mener Myhrvold.

I 1994 opplevde jeg selv at idrettsledere og trenere reagerte negativt på ulike konkurranseformer som lå tett opptil NIFs bestemmelser om barneidrett. Som funksjonær i Ekorncup’94 arrangert av KIL – judogruppa fikk vi kritikk for å forsøke å følge opp disse bestemmelsene.

Konkurranseformen ble kalt for “Beltecup”, og den var inspirert av en svensk suksess (Wolfgang Biedron). Utøverne ble inndelt i forhold til alder, vekt (vekten ble registrert hjemme i egen klubb på forhånd) og beltegrad. Alle fikk premier, alle fikk minst to kamper, kampene ble ledet slik at det ikke ble utklassingsseiere.

Resultatlistene viste kun hvem som hadde deltatt, og de beskrev ingenting som kunne virke som rangering av barna.

På bakgrunn av denne kritikken tok jeg i 1994 kontakt med NJF, NIF og KIL. I et brev datert 5. mai 1994 skriver etterlyser jeg kursing av både trenere og ledere i judoklubbene. Fem år senere er situasjonen noe bedre, men fortsatt er det liten bevissthet i enkelte miljøer om hvordan barn bør drive idrett.

Fri og bevare oss for barneidretten!

Norsk barneidrett ekskluderer de som trenger den mest. Den organiserte barneidretten i Norge står på mange måter sterkt. I årsklassene under 12 år er hele 80 prosent av ungene med i ett eller annet idrettslag under Norges idrettsforbund (NIF). Men etter fylte 12 faller mer enn halvparten fra. Barneidretten er sterkt ekskluderende,” sier Hermundur Sigmundsson som er post.doc.-stipendiat ved Idrettsvitenskapelig institutt (NTNU). Han forsker på barns motoriske utvikling, og beklager det store frafallet i norsk barneidrett.

Det gjør ikke hans instituttkollega, amanuensis Jan Erik Ingebrigtsen. “For en hel del unger kan det være minst like bra å slippe idrettens konkurranseopplegg. En kan like gjerne se det som et problem at mange deltar for lenge, og får for mange negative opplevelser,” er hans klare oppfatning.

Men det grunnleggende synet på norsk barneidrett deler de to forskerne: Den lever på ingen måte opp til sine erklærte verdier. Den er verdimessig tilpasset de motorisk flinke og konkurranseorienterte; og den tar ikke vare på de som trenger den mest.

Det høres kanskje litt voldsomt ut med slike uttalelser, men samtidig er det på høy tid at ledere, trenere, foreldre og skoleverk blir mer bevisst på hvilke virkninger konkurransesituasjoner har på noen barn.

KIL-judo i Drammen hadde i de årene klubben var aktiv et opplegg spesielt rettet mot de minste barna. “Lek med judo” besto av en times aktivitet en gang hver uke. Barna deltok i aktiviteter preget av lek der man forsøkte å lure inn et par judorelaterte øvelser eller bevegelsesmønstre hver gang. Her er ulike ne waza godt egnet.

Lederne kan for lite om barneidrett

I en evaluering av “Bestemmelser om barneidrett” (NIF) som er utført av NTNU i Trondheim, er det foretatt en spørrerunde på alle nivåer i idretten om kjennskapet til bestemmelsene om barneidrett.

Det som bekymrer Rune Titlestad i NIF er at det desidert dårligste resultatet fremkom på lagsnivå. Der er det bare 30 prosent av de nærere 700 spurte som hadde kunnskap om barneidrettsbestemmelsene. Det er på dette nivået idretten er barna nærmest.

NIF er meget bekymret over denne utviklingen fordi de har som mål å drive organisert idrett for barn under ti år hvor trivsels- og identitetsfaktoren vektlegges.

Siden 1994 har NIF utdannet nærere 10.000 barneidrettstrenere, og de merker nå at prosjektet gir effekt. Håpet for fremtiden uttrykkes klart i evalueringsrapporten Jan Erik Ingebrigtsen sendte fra seg tidligere i år:

Norsk barneidrett er den desidert mest utbredte organiserte fritidsaktivitet. Mer enn 80 prosent av norske barn deltar i organisert idrett i kortere eller lengre tid av sin oppvekst. De aller fleste har klart positive opplevelser gjennom sin idrettsdeltagelse, og for noen har har idretten avgjørende positiv betydning for deres livskvalitet. Norsk barneidrett kan absolutt anbefales.

100 nye idrettsskoler hvert år

Idrettsforbundet opplever en årlig vekst på rundt 100 nye idrettsskoler for barn. I fjor var tallet 1105, året før 988, og i 1994 850 skoler. I fjor ble det ført opp 1,6 millioner kroner utelukkende til oppstartingstilskudd på budsjettet.

Siden 1991 har antallet NIF-medlemsskap i alderen 0-12 år økt med nesten 60.000. Selv for barn under 12 år dreier det seg tidlig om valg av favoritter blant særidrettene: Guttene velger særlig fotball, ski, håndball, gym/turn og svømming i denne rekkefølgen, mens jentene velger fotball, håndball, gym/turn, svømming og gang/turmarsj. Det er et sterkt håp at de som legger til rette for aktivitetene er seg sitt ansvar bevisst. På dette nivået bør absolutt allsidighet være grunnpilaren – både av fysiske og andre helsemessige grunner.

Fritt spill uten grenser

Halldor Skard er en engasjert talsmann for barns frie lek. Gjennom jobben sin på Norges Idrettshøgskole bruker han tiden og kreftene på å stimulere store og små til å bevege seg. Aller helst fritt. Uten å være styrt av andre.

Det er frispilleren som opptar ham. Frispilleren som beveger seg uten grenser i tid og rom. Uten regler. Egentlig er det barnet i oss han snakker om. For barnet er frispiller før de voksne får formet det for mye. Han snakker gjerne lenge og varmt om det spontane, ekspressive barnet som har evne til grenseløs, uendelig lek. I motsetning til de voksne. De som styres av klokka. Av regler. Og av hva som er tjenlig.

Voksne er målspillere, de. Ikke frispillere. Og de styrende, politikerne altså, skjønner ikke at det de gjør er å tilrettelegge for målspill. Ikke frispill. Jeg tror ikke de har skjønt forskjellen engang,” sier Skard til SHD. Det er lett å finne innvendinger: Vi vil vel ikke ha rent anarki i idretten? “Nei, ikke helt. Men litt. For hverdagen vår er så målstyrt at det handler mer om å skape bedre plass for frispillet. Selv i toppidretten, som så å si bare er målrettet, er leken nødvendig. Kunsten ligger i å gi individuell mulighet til å velge mellom alternativer,” svarer Skard.

Det er viktig at vi som arbeider med barn i judoklubber over hele landet tar disse synspunktene opp til debatt. I mange år har det vært påpekt at man har et rekrutteringsproblem i norsk judo. En del av forklaringen ligger helt sikkert i at man ikke har vært flinke nok til å tilpasse judoaktivitetene til målgruppen(e).

Judo trenger ikke å miste sitt særpreg selv om man tar hensyn til at barn er barn, og ikke små voksne.

Related Posts
JMO på Instagram