1882
Jigoro Kano etablerer Kodokan judo i Tokyo som et nytt system basert på gamle jujutsu-skoler. Judo vinner frem i Japan blant annet etter en berømt seier over jujutsu-utøvere i 1886.
1889
Første kontakt med Vesten: Jigoro Kano reiser til Europa og USA (1889–1891) for å studere utdanning og presenterer samtidig judo for vestlige personer.
1890-åra
Tidlige jujutsu-demonstrasjoner: Europeere får interesse for japansk kampsport. I 1899 publiserer briten E.W. Barton-Wright en artikkel om “den nye selvforsvarskunsten” etter å ha lært jujutsu i Japan. Japanske jujutsu-utøvere som Yukio Tani opptrer i London, og legger grunnlag for interesse som senere skal bane vei for Kodokan-judo i Vesten.
1904
Judo introduseres gjennom diplomati: Den japanske judomesteren Yamashita Yoshiaki demonstrerer judo i Det hvite hus og begynner å lære opp president Theodore Roosevelt i judo. Roosevelts begeistring gjør judo kjent i amerikanske maktsirkler. Kort tid etter undervises det også ved USAs marineakademi.
1906
Første judo-klubber i Europa: Japanske instruktører bosetter seg i England. I 1906 etableres den første kjente jujutsu/judo-klubben ved Cambridge University. Samme år åpner tyskeren Erich Rahnen jujutsu-skole i Berlin. Japaneren Gunji Koizumi ankommer London (ca. 1906) og sammen med tidligere jujutsu-utøvere (f.eks. Yukio Tani) begynner han å undervise.
1908
Skandinavia får en forsmak: Svenske pionerer blir introdusert for japansk selvforsvar. I Stockholm demonstrerer Viking Cronholm jujutsu for første gang i 1908, etter å ha lært kampsport i England. Dette regnes som startskuddet for japansk kampsport i Sverige, selv om det ennå er tradisjonell jujutsu og ikke Kodokan-judo Cronholm underviser i.
1913
Japansk diaspora sprer judo: Japanske immigranter etablerer en judo-klubb i Honolulu, Hawaii. Jigoro Kano besøker Hawaii i 1913 og anerkjenner klubben som Shunyo Kan, under Kodokan. Judo slår rot i de japansk-amerikanske miljøene; bl.a. ble det tidlig tilbudt judo-trening for kvinner i Honolulu.
1911–1917
Den russiske judopioneren Vasily Oshchepkov trener ved Kodokan i Japan i seks år, og returnerer hjem i 1917. Han begynner å undervise judo til Den røde armé og sikkerhetspolitiet. Judoens metoder påvirker senere utviklingen av Sovjet-kampsystemet Sambo.
1914
Den japanske judoutøveren Mitsuyo Maeda (kjent som “Conde Koma”) bosetter seg i Brasil. Maeda reiser rundt som profesjonell bryter og viser frem judo/jujutsu i showkamper. Han underviser også lokal ungdom – bl.a. Carlos Gracie i 1917 – noe som både sprer judo i Brasil og legger grunnlaget for brasiliansk jujutsu.
1918
Gunji Koizumi grunnlegger Budokwai i London, den første permanente judo-klubben åpen for publikum. Det fantes tidligere mindre klubber og jujutsu-skoler, men Budokwai blir spesielt viktig fordi den fortsetter å eksistere og vokse videre. Koizumi engasjerer også britiske utøvere; Katherine White-Cooper blir i 1919 den første kvinnen som får trene ved Budokwai.
1922
Den norske diplomaten Lauritz Grønvold tjenestegjør ved ambassaden i Tokyo og trener judo nesten daglig i perioden 1922–1928. Han tildeles 1. dan svart belte i Japan i 1928 – som en av de aller første europeere med denne æren. Til tross for Grønvolds prestasjon forble judo ukjent i Norge fram til 1950-tallet.
1924
I Frankrike ankommer de japanske instruktørene Hikoichi Aida og Keishichi Ishiguro Paris. Dette markerer starten på en av de mest vellykkede transplantasjonene av judo utenfor Japan – franske utøvere tar sporten til seg med stor iver. Senere på 1930-tallet skulle Frankrike få en ledende judoskole under Mikinosuke Kawaishi.
1924
I Vancouver, Canada, etablerer japanske Shinzo Takagaki Vancouver Judo Club. Klubben får besøk av Jigoro Kano i 1932, et tegn på dens nivå. Judo i Canada drives hovedsakelig av japanske immigranter og deres lokalsamfunn, særlig i British Columbia.
1924
I Tyskland populariserer Alfred Rhode jujutsu og judo gjennom klubber og sommerleire med japanske mestere. Han introduserer også fargesystemet for belter i Europa, inspirert av britenes bruk av graderingsfarger. På 1930-tallet arrangeres de første uoffisielle europamesterskapene i judo.
1928
I Australia introduserer Dr. A.J. “Jack” Ross Kodokan-judo i Brisbane etter å ha studert i Japan. I begynnelsen vekker dette liten interesse, så Ross prøver å demonstrere judo via brytekamper på markeder. Først under andre verdenskrig får arbeidet hans betydning, da han lærer bort judo som nærkampteknikk for den australske hæren.
1929
I India inviterer nobelprisvinneren Rabindranath Tagore den japanske judokaen Takagaki Shinzo til å undervise ved Vishwabharati-universitetet i Bengal. Tagore håper judo skal styrke indisk ungdom og fremme nasjonalt sinnelag under britisk kolonistyre. Initiativet får begrenset oppslutning – mange studenter foretrakk mer kjente aktiviteter eller vekttrening.
1933
Jigoro Kano besøker Moshe Feldenkrais sin klubb i Paris. Etter dette begynner franskmennene å bruke betegnelsen “judo” i stedet for “ju-jitsu”. Samme år vedtar også Tyskland offisielt navnet “judo”. Denne standardiseringen markerer Kodokan-judos gjennombrudd som egen disiplin i Europa.
1934
I Dresden arrangeres de første europeiske judo-mesterskapene. Dette er oppvisningsstevner der utøvere fra flere land deltar. Samtidig er nazismen og Hitler på frammarsj i Tyskland.
1935
Mikinosuke Kawaishi bosetter seg i Paris og underviser en stil knyttet til Dai Nippon Butokukai. Han introduserer et pedagogisk system med fargede belter for gradvis progresjon. Kawaishis metode, med vekt på praktisk selvforsvar, gjør judo svært populært i Frankrike før krigen.
1937
Innen slutten av 1930-årene har mange europeiske land etablerte judomiljøer. I 1937 finnes klubber i Danmark, Norge, Sverige, Tyskland, Frankrike, Italia, Østerrike, Sveits, Romania, Tsjekkoslovakia og Ungarn. I Norden var miljøene fortsatt små; norske politifolk trente enkelte judo-lignende teknikker, men organisert judo kom først etter krigen.
1938
Jigoro Kano besøker USA og demonstrerer judo i New York og Seattle, noe som styrker interessen i Amerika. Samtidig forbys “judo” som navn i Sovjetunionen – myndighetene bestemmer at den japanske stilen skal erstattes av den sovjet-utviklede kampformen Sambo. Samme år vises judo på britisk fjernsyn for første gang.
1946
I Frankrike opprettes det nasjonale judoforbundet (FFJDA), som et av de første formelle judoforbundene utenfor Japan. Etter krigen tar Frankrike en ledende rolle i å organisere judo i Vesten – mye takket være det sterke miljøet Kawaishi hadde bygget opp.
1948
I London samles pionerer som Gunji Koizumi for å stifte European Judo Union (EJU). Den europeiske judounionen blir grunnlagt med flere vesteuropeiske medlemsland. Samme år etableres også British Judo Association (BJA).
1948
I New Zealand introduserer briten George Grundy og sønnen Keith judo i Auckland. De etablerer New Zealand Judokwai – den første klubben i landet. Judo sprer seg dermed også til Oseania i etterkrigstiden.
1950
I Danmark organiserer Knud Janson de første judokursene i København allerede i 1944, men veksten tar fart først på 1950-tallet med støtte fra franske trenere. På samme tid vokser det frem judomiljøer også i Øst-Europa, inkludert Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia.
1950
På Cuba introduserer André Kolychkine, en russisk-fransk judoka og elev av Kawaishi, sporten. Cuba blir med dette et av de første latinamerikanske landene med judomiljø – særlig innen kvinnejudo utvikler landet seg til en stormakt.
1951
I juli 1951 møtes representanter fra 9 land i London og danner International Judo Federation (IJF). Samme år avholdes også det første europeiske mesterskapet etter krigen (Paris 1951), og man diskuterer for første gang muligheten av å få judo med i de olympiske leker.
1952
Judo brer om seg i samveldeland og andre nasjoner. Australias judoforbund blir stiftet i 1952, første canadiske mesterskap arrangeres samme år, og i Dublin opprettes Irlands første judoklubb. Disse milepælene viser at judo nå finnes på alle kontinenter.
1953
IOC-president Avery Brundage signaliserer til judolederen Yoshihiro “Yosh” Uchida at han vil støtte judo som olympisk sport i Tokyo 1964, under forutsetning av to ting: innføring av vektklasser og bevis på at sporten har bredde (sterke nasjonale lag). Uchida & co. går med på dette og organiserer samme år det første nasjonale amerikanske judomesterskap med vektklasser. Japanerne var opprinnelig skeptiske til vektinndeling (de hadde konkurrert i åpen klasse), men for å bli olympisk måtte judo tilpasse seg.
1956
Det første verdensmesterskapet i judo arrangeres i Tokyo. Deltakere fra 21 land konkurrerer i åpen vektklasse. Alle gullene går til Japan, men mesterskapet markerer starten på judo som global konkurranseidrett.
1958
I Finland etablerer Torsten Muren Helsingfors Judoklubb – den første i landet. Finland får tidlig hjelp av japanske instruktører, noe som hjelper sporten i gang. På samme tid blomstrer judo i Sverige og Danmark med bidrag fra nederlandske, tyske og franske trenere.
1960-tallet
I Norge vokser det frem et lite, men dedikert judomiljø i etterkrigstiden. Rundt 1950 trener entusiaster judo på Bislett bad, ledet av Henrik Lundh og Torkel Sauer. Lundh graderes til 1. dan i 1956 som første nordmann. NJJK stiftes i 1960. Kvinner begynner å trene mot slutten av tiåret, og Norges Judoforbund opprettes i 1967. Det nordiske samarbeidet styrkes med utvekslingsbesøk og støtte fra utenlandske trenere.
1962
Det første afrikanske kontinentale mesterskapet arrangeres i Dakar, Senegal. Flere afrikanske land, som Egypt, Marokko og Sør-Afrika, begynner å satse på judo, ofte via franske eller japanske instruktører.
1964
Judo debuterer som olympisk sport under Tokyo-OL. Fire vektklasser er inkludert, og Japan vinner tre av dem. Anton Geesink fra Nederland vinner åpen klasse og bryter japansk dominans. Dette inspirerer judoens videre utvikling i Europa.
1966
Det første asiatiske mesterskapet arrangeres i Manila, og verdens første offisielle kvinne-konkurranse i judo holdes i Storbritannia. Judo for kvinner får internasjonal anerkjennelse utover 1970-tallet.
1968
Panamerikansk Judo Union etableres i 1968 for å samle Nord- og Sør-Amerika. Samme år slutter bl.a. Norge og Romania seg til EJU (den europeiske judounionen) – et tegn på at judo nå er organisert selv i relativt “nye” judo-land.
1972
Fra og med München 1972 blir menns judo en fast olympisk sport (etter å ha stått over OL i 1968). Dette fører til økt satsing i mange land. Japan beholder lenge overtaket i medaljer, men allerede mot slutten av 1970-årene og inn i 1980-årene begynner nasjoner som Sovjetunionen, Frankrike og Sør-Korea å utfordre japansk dominans på toppnivå.
1992
I OL i Barcelona er endelig judo for kvinner med som fullverdig olympisk gren. Og, ikke minst, vår egen Stig Traavik er med i OL som den fjerde norske OL-deltageren i judo.